Bible

 

1 Mosebok 14

Studie

   

1 I den tid da Amrafel var konge i Sinear, Arjok konge i Ellasar, Kedorlaomer konge i Elam, og Tideal konge over Gojim,

2 da hendte det at disse konger førte krig med Bera, kongen i Sodoma, og Birsa, kongen i Gomorra, og Sineab, kongen i Adma, og Semeber, kongen i Sebo'im, og kongen i Bela, det er Soar.

3 Alle disse slo sig sammen og drog til Siddim-dalen, der hvor Salthavet nu er.

4 Tolv år hadde de tjent Kedorlaomer, men i det trettende år var de falt fra.

5 Og i det fjortende år kom Kedorlaomer og de konger som var med ham, og slo refa'ittene i Asterot-Karna'im og susittene i Ham og emittene i Sjave-Kirjata'im

6 og horittene på deres fjell - Se'ir-fjellene - like til El-Paran ved utkanten av ørkenen.

7 Derefter vendte de om og kom til En-Mispat, det er Kades, og la under sig hele amalekittenes land og likeså amorittene, som bodde i Haseson-Tamar.

8 Da drog kongen i Sodoma ut og kongen i Gomorra og kongen i Adma og kongen i Sebo'im og kongen i Bela, det er Soar, og stilte sig i fylkning mot dem i Siddim-dalen,

9 mot Kedorlaomer, kongen i Elam, og Tideal, kongen over Gojim, og Amrafel, kongen i Sinear, og Arjok, kongen i Ellasar, fire konger mot fem.

10 Men Siddim-dalen var full av jordbek-gruber, og kongene i Sodoma og Gomorra måtte flykte og falt da i dem; og de som blev igjen, flyktet op i fjellene.

11 Så tok de alt godset i Sodoma og Gomorra og all deres mat og drog bort.

12 De tok også med sig Abrams brorsønn Lot og hans gods og drog bort; for han bodde i Sodoma.

13 Da kom det nogen som var undsloppet, og fortalte det til hebreeren Abram; han bodde ved den terebinte-lund som tilhørte amoritten Mamre - Mamre var bror til Eskol og Aner, og de hadde alle gjort en pakt med Abram.

14 Da nu Abram hørte at hans frende var bortført som fange, lot han sine våbenvante folk, som var født i hans hus, tre hundre og atten i tallet, dra ut og forfulgte dem like til Dan.

15 Der delte han sine folk og overfalt dem om natten og slo dem; og han forfulgte dem like til Hoba, som ligger i nord for Damaskus.

16 Så tok han tilbake alt godset; Lot, sin frende, og hans gods tok han også tilbake, og likeså kvinnene og folket.

17 Da han så vendte tilbake efter å ha slått Kedorlaomer og de konger som var med ham, gikk kongen i Sodoma ham i møte til Sjave-dalen, det er Kongedalen.

18 Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høieste Gud.

19 Og han velsignet ham og sa: velsignet være Abram av den høieste Gud, som eier himmel og jord!

20 Og lovet være den høieste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram gav ham tiende av alt.

21 Og kongen i Sodoma sa til Abram: Gi mig folket, og ta du godset!

22 Da sa Abram til kongen i Sodoma: Jeg løfter min hånd til Herren, den høieste Gud, som eier himmel og jord:

23 Jeg vil ikke ta så meget som en tråd eller en skorem av alt som ditt er, forat du ikke skal si: Jeg har gjort Abram rik.

24 Jeg vil intet ha, bare det som mine folk har fortært; og det som faller på de menn som drog med mig, Aner, Eskol og Mamre - la dem få sin del.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 1745

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

1745. I have lifted up my hand to Jehovah. That this signifies the state of mind in the Lord, is evident from the signification of “lifting up the hands.” The lifting up of the hand to Jehovah is a gesture of the body corresponding to an affection of the mind, as is well known. In the sense of the letter, those things which are interior, or of the mind, are expressed by external things which correspond; but in the internal sense it is internal things that are meant; here therefore the lifting up of the hand means the mind, or an affection of the mind.

[2] So long as the Lord was in a state of temptations, He spoke with Jehovah as with another; but so far as His Human Essence was united to His Divine Essence, He spoke with Jehovah as with Himself; which is evident from many passages in the Gospels, as also from many in the Prophets and in David. The cause is clearly evident from what has been said before concerning the inheritance from the mother. So far as this remained, He was as it were absent from Jehovah; but so far as this was extirpated, He was present, and was Jehovah Himself.

[3] This may be illustrated by the conjunction of the Lord with the angels. Sometimes an angel does not speak from himself, but from the Lord, and he then does not know but that he is the Lord; but then his externals are quiescent. It is otherwise when his externals are active. The reason is, that the internal man of the angels is the Lord’s possession; and so far then as there are no obstructions on the part of what is their own, it is the Lord’s, and even is the Lord. But in the Lord, a plenary conjunction or an eternal union with Jehovah was wrought, so that His very Human Essence also is Jehovah.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.