¹ Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise dig!

² Og jeg vil gjøre dig til et stort folk; jeg vil velsigne dig og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse!

³ Og jeg vil velsigne dem som velsigner dig, og den som forbanner dig, vil jeg forbanne; og i dig skal alle jordens slekter velsignes

⁴ Så drog Abram bort som Herren hadde sagt til ham, og Lot drog med ham. Og Abram var fem og sytti år gammel da han drog ut fra Karan.

⁵ Og Abram tok med sig Sarai, sin hustru, og Lot, sin brorsønn, og all deres eiendom som de hadde vunnet, og de folk som de hadde fått i Karan; og de drog ut for å reise til Kana'ans land, og de kom til Kana'ans land.

⁶ Og Abram drog gjennem landet til Sikem-bygden, til Mores terebintelund; og kana'anittene bodde dengang der i landet.

⁷ Da åpenbarte Herren sig for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette land. Og han bygget der et alter for Herren, som hadde åpenbaret sig for ham.

⁸ Derfra flyttet han til fjellene østenfor Betel og slo op sitt telt med Betel i vest og Ai i øst; og han bygget der et alter for Herren og påkalte Herrens navn.

⁹ Og Abram drog efter hvert videre til sydlandet*. / {* d.e. den sydligste del av Kana'an.}

¹⁰ Så blev det hungersnød i landet; og Abram drog ned til Egypten for å opholde sig der, for hungersnøden var stor i landet.

¹¹ Og da han ikke hadde langt igjen til Egypten, sa han til Sarai, sin hustru: Jeg vet jo at du er en vakker kvinne.

¹² Når nu egypterne får se dig, vil de si: Dette er hans hustru, og så slår de mig ihjel og lar dig leve.

¹³ Kjære, si at du er min søster, så det kan gå mig vel, og mitt liv kan bli spart for din skyld!

¹⁴ Da nu Abram kom til Egypten, så egypterne at kvinnen var meget vakker.

¹⁵ Også Faraos høvdinger så henne og roste henne for Farao, og så blev kvinnen hentet til Faraos hus.

¹⁶ Og han gjorde vel imot Abram for hennes skyld, og han fikk både småfe og storfe og asener og træler og trælkvinner og aseninner og kameler.

¹⁷ Men Herren hjemsøkte Farao og hans hus med store plager for Abrams hustru Sarais skyld.

¹⁸ Da kalte Farao Abram til sig og sa: Hvad er det du har gjort imot mig? Hvorfor lot du mig ikke vite at hun er din hustru?

¹⁹ Hvorfor sa du: Hun er min søster, så jeg tok henne til hustru? Se, her har du din hustru, ta henne og gå!

²⁰ Og Farao gav nogen menn befaling til å følge ham på veien med hans hustru og alt det han eide.

¹ Da kom Kirjat-Jearims menn og hentet Herrens ark op og bar den inn i Abinadabs hus på haugen, og hans sønn Eleasar vidde de til å ta vare på Herrens ark.

² Fra den dag arken kom til Kirjat-Jearim, gikk det en lang tid - tyve år gikk det; da sukket hele Israels hus efter Herren*. / {* søkte Herren med sukk over sin nød.}

³ Og Samuel sa til hele Israels hus: Dersom I vender om til Herren av hele eders hjerte, så ha de fremmede guder og Astarte-billedene bort fra eder og vend eders hjerte til Herren og tjen ham alene! Så skal han fri eder av filistrenes hånd.

⁴ Da skilte Israels barn sig av med Ba'alene og Astarte-billedene og tjente Herren alene.

⁵ Og Samuel sa: La hele Israel samle sig i Mispa! Så vil jeg bede til Herren for eder.

⁶ Så samlet de sig i Mispa, og de øste op vann og helte det ut for Herrens åsyn*, og de fastet den dag og bekjente der: Vi har syndet mot Herren. Og Samuel dømte Israels barn i Mispa. / {* til tegn på at de i sorg over sin synd utøste sitt hjerte til Herren.}

⁷ Da filistrene hørte at Israels barn hadde samlet sig i Mispa, drog filistrenes høvdinger op imot Israel, og da Israels barn hørte det, var de redde for filistrene.

⁸ Og Israels barn sa til Samuel: Hold ikke op med å rope for oss til Herren vår Gud at han vil frelse oss av filistrenes hånd!

⁹ Da tok Samuel et diende lam og ofret det helt som brennoffer til Herren, og Samuel ropte til Herren for Israel, og Herren svarte ham.

¹⁰ For mens Samuel ofret brennofferet, og filistrene rykket frem til strid mot Israel, da sendte Herren samme dag et sterkt tordenvær over filistrene og forferdet dem, så de blev slått av Israel.

¹¹ Da drog Israels menn ut fra Mispa og forfulgte filistrene og hugg dem ned, like til nedenfor Bet-Kar.

¹² Og Samuel tok en sten og satte den imellem Mispa og Sen; denne sten kalte han Eben-Eser* og sa: Hittil har Herren hjulpet oss. / {* hjelpe-sten.}

¹³ Således blev filistrene ydmyket og kom ikke mere inn i Israels land; og Herrens hånd var imot filistrene alle Samuels dager.

¹⁴ Og de byer som filistrene hadde tatt fra Israel, kom tilbake til Israel igjen, fra Ekron like til Gat, og alt land som hørte til dem, fridde Israel av filistrenes hånd, og det var fred mellem Israel og amorittene.

¹⁵ Samuel dømte Israel så lenge han levde.

¹⁶ År efter år drog han omkring til Betel og Gilgal og Mispa og dømte Israel på alle disse steder.

¹⁷ Og hver gang vendte han tilbake til ama; for der var hans hus, og der dømte han Israel; og han bygget der et alter for Herren.