¹ Da kom Herrens ord til mig, og det lød så:

² Menneskesønn! Vend ditt åsyn mot Jerusalem og prek mot helligdommene og spå mot Israels land!

³ Og si til Israels land: Så sier Herren: Se, jeg kommer over dig og drar mitt sverd av skjeden, og jeg vil utrydde både rettferdige og ugudelige i dig.

⁴ Fordi jeg vil utrydde både rettferdige og ugudelige i dig, derfor skal mitt sverd fare ut av skjeden mot alt kjød, fra syd til nord.

⁵ Og alt kjød skal kjenne at jeg, Herren, har draget mitt sverd av skjeden; det skal ikke mere vende tilbake.

⁶ Men du, menneskesønn, skal sukke så det bryter i dine lender; i sår verk skal du sukke for deres øine.

⁷ Og når de da sier til dig: Hvorfor sukker du? - da skal du svare: Over en tidende; for den kommer, og da skal hvert hjerte smelte og alle hender synke og hver ånd bli sløv og alle knær bli som vann; se, det kommer, og det skal skje, sier Herren, Israels Gud.

⁸ Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

⁹ Menneskesønn! Spå og si: Så sier Herren: si: Et sverd, et sverd er hvesset, og slipt er det og.

¹⁰ Til å slakte er det hvesset, til å lyne er det slipt. Eller skulde vi glede oss, du min sønns stamme* som forakter alt tre**? / {* d.e. Israels folk.} / {** d.e. all tukt; ESK 21, 13.}

¹¹ Det skulde slipes for å tas i hånd; det er hvesset dette sverd, og det er slipt for å gis i en drapsmanns hånd.

¹² Skrik og hyl, menneskesønn! For det kommer over mitt folk, det kommer over alle Israels fyrster; de blir overgitt til sverdet sammen med mitt folk. Derfor slå dig på lenden!

¹³ For en prøvelse er for hånden, og hvad skulde den ramme, om ikke den stamme som forakter tukt? sier Herren, Israels Gud.

¹⁴ Og du menneskesønn, spå og slå hendene sammen! Dobbelt, ja tredobbelt kommer sverdet, det sverd som slår mange ihjel, dette sverd som slår den store* ihjel, det som truer dem på alle kanter. / {* d.e. kongen; ESK 21, 25.}

¹⁵ Forat hjertene skal smelte og anstøtene bli mange, setter jeg et blinkende sverd mot alle dets* porter; akk, det er gjort til å lyne, skjerpet til å slakte. / {* Jerusalems.}

¹⁶ Ta dig sammen og hugg til høire! Vend dig og hugg til venstre! Dit hvor din egg er bestemt!

¹⁷ Også jeg vil slå hendene sammen og stille min harme; jeg, Herren, har talt.

¹⁸ Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

¹⁹ Og du menneskesønn, gjør dig to veier, som kongen av Babels sverd kan fare frem på! Fra ett land skal de begge gå ut, og du skal risse en hånd* - risse den ved begynnelsen av veien til hver by! / {* som veiviser.}

²⁰ En vei skal du gjøre som sverdet kan fare frem på til abba i ammonittenes land, og en til Juda, inn i Jerusalem, den faste by.

²¹ For Babels konge står på veiskjellet, ved begynnelsen av de to veier, for å la sig spå; han ryster pilene, han spør husgudene, han ser på leveren.

²² I sin høire hånd får han loddet: Jerusalem; der skal han stille op murbrekkere, åpne munnen til krigsskrik, lufte røsten med hærrop - stille op murbrekkere mot portene, kaste op en voll og bygge skanser.

²³ Men dette er i deres* øine bare en tom spådom; de har jo de helligste eder**. Men han*** minner om deres misgjerning, forat de skal gripes. / {* jødenes.} / {** de mener sig på grunn av Herrens eder sikre; MIK 3, 11. JE 7, 4.} / {*** Herren.}

²⁴ Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Fordi I selv minner om eders misgjerning, idet eders overtredelser åpenbares, så eders synder viser sig i alle eders gjerninger - fordi jeg således blir minnet om eder, skal I gripes med hånden.

²⁵ Og du dødsdømte, du ugudelige, du Israels fyrste, hvis dag er kommet når den misgjerning er skjedd som fører til undergang!

²⁶ Så sier Herren, Israels Gud: Ta huen bort og løft kronen av! Det som nu er, skal ikke være mere; det lave skal ophøies, og det høie skal fornedres.

²⁷ Jeg vil vende op ned, op ned, op ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører*, og jeg gir ham den. / {* d.e. Messias; 1MO 49, 10.}

²⁸ Og du menneskesønn, spå og si: Så sier Herren, Israels Gud, om Ammons barn og om deres hånsord*: Du skal si: Et sverd, et sverd er draget, slipt til å slakte, til å fortære, til å lyne, / {* ESK 25, 3.}

²⁹ mens de skuer falske syner for dig og spår dig løgn, for å legge dig ved siden av de ihjelslåtte ugudeliges halser*, hvis dag er kommet når den misgjerning er skjedd som fører til undergang. / {* d.e. for å slå eder ihjel sammen med de ugudelige i Juda.}

³⁰ Stikk sverdet i skjeden igjen! På det sted hvor du blev skapt, i det land hvorfra du er oprunnet, der vil jeg dømme dig.

³¹ Og jeg vil utøse min harme over dig, min vredes ild vil jeg la lue mot dig, og jeg vil gi dig i ville menneskers hånd, som er mestere i å ødelegge.

³² Du skal bli til føde for ilden, ditt blod skal bli utøst i ditt land, ingen skal mere komme dig i hu; for jeg, Herren, har sagt det.

¹ Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

² Menneskesønn! Fremsett en gåte for Israels hus og tal til dem i en lignelse

³ og si: Så sier Herren, Israels Gud: Den store ørn med de store vinger og de lange svingfjær, med full fjærham og brokete farver, kom til Libanon og tok bort toppen av sederen.

⁴ Den brøt av den øverste kvist og førte den til kjøbmannslandet og satte den i kremmerstaden*. / {* d.e. Babel; ESK 17, 12; 16, 27.}

⁵ Så tok den et skudd av landets vekster og satte det i en dyrket mark; den plantet det på et sted hvor det var meget vann; den satte det likesom et piletre.

⁶ Og det vokste op og blev til et vintre som bredte sig vidt ut, men var lavt av vekst, forat dets ranker skulde vende sig til den*, og dets røtter være under den. Og det blev til et vintre som satte grener og skjøt løvrike kvister. / {* d.e. til ørnen; ESK 17, 3.}

⁷ Men det var en annen stor ørn med store vinger og mange fjær, og se, vintreet bøide sine røtter bort imot den, og fra den seng hvori det var plantet, strakte det sine ranker bort til den, forat den skulde vanne det.

⁸ På en god mark, på et sted hvor det var meget vann, var det plantet, så det kunde skyte grener og bære frukt og bli et herlig vintre.

⁹ Si: Så sier Herren, Israels Gud: Skal det trives? Skal ikke dets røtter rykkes op og dets frukt rives av, så det tørker bort? Alle dets spirende blad skal tørke bort, og ikke med stor styrke og meget folk vil nogen kunne få det til å skyte op av sine røtter.

¹⁰ Se, det er plantet; skal det trives? Skal det ikke tørke bort, tørke aldeles bort, så snart østenvinden rører ved det? I den seng hvor det vokser, skal det tørke bort.

¹¹ Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

¹² Si til den gjenstridige ætt: Vet I ikke hvad dette er? Si: Se, Babels konge kom til Jerusalem og tok dets konge* og dets høvdinger og førte dem til sig i Babel. / {* Jojakin; 2KG 24, 10. 15. 2K 36, 9. 10.}

¹³ Og han tok en av kongeætten* og gjorde en pakt med ham og tok ham i ed, og de mektige i landet tok han med sig, / {* Sedekias; 2KG 24, 17. 2K 36, 10 fg.}

¹⁴ forat det skulde være et ringe kongerike og ikke ophøie sig, men holde pakten med ham og bli stående.

¹⁵ Men han falt fra ham og sendte sine bud til Egypten, forat de skulde gi ham hester og meget folk. Skal han ha fremgang? Skal den som gjør slikt, slippe unda? Skal han kunne bryte en pakt og slippe unda?

¹⁶ Så sant jeg lever, sier Herren, Israels Gud, på det sted hvor han bor den konge som gjorde ham til konge, men hvis ed han foraktet, og hvis pakt han brøt, hos ham, midt i Babel skal han visselig dø.

¹⁷ Og ikke skal Farao med en stor hær og meget folk komme ham til hjelp i krigen, når det kastes op en voll og bygges skanser for å utrydde mange liv.

¹⁸ Han foraktet eden og brøt pakten, enda han hadde gitt hånden på det. Alt dette har han gjort; han skal ikke slippe unda.

¹⁹ Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Så sant jeg lever, eden som han svor ved mig, men allikevel foraktet, og pakten som han gjorde med mig, men allikevel brøt, den vil jeg visselig la komme over hans hode.

²⁰ Jeg vil utspenne mitt garn over ham, og han skal fanges i mitt nett, og jeg vil føre ham til Babel og gå i rette med ham der, for den troløshet som han har vist mot mig.

²¹ Og alle flyktninger fra alle hans krigsskarer skal falle for sverdet, og de som blir igjen, skal spredes for alle vinder, og I skal kjenne at jeg, Herren, har talt.

²² Så sier Herren, Israels Gud: Da vil jeg ta en kvist av den høie seders topp og sette; av dens øverste kvister vil jeg bryte av et spett skudd, og jeg vil sette det på et høit, høit fjell.

²³ På Israels høie fjell vil jeg plante det, og det skal skyte grener og bære frukt og bli til en herlig seder, og alle slags fugler, alt som har vinger, skal bo under det; i skyggen av dets grener skal de bo.

²⁴ Og alle markens trær skal kjenne at jeg, Herren, har gjort et høit tre lavt og et lavt tre høit, et friskt tre tørt og et tørt tre grønt; jeg, Herren, har sagt det, og jeg skal gjøre det.