Bible

 

Esekiel 16

Studie

   

1 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

2 Menneskesønn! Forehold Jerusalem dets vederstyggeligheter

3 og si: Så sier Herren, Israels Gud, til Jerusalem: Ditt ophav og din avstamning er fra kana'anittenes land; en amoritt var din far, og en hetittkvinne din mor.

4 Og med din fødsel gikk det således til: Den dag du blev født, blev din navlestreng ikke avskåret, og du blev ikke tvettet ren med vann og ikke inngnidd med salt og ikke svøpt i svøp.

5 Intet øie ynkedes over dig, så de gjorde noget sådant med dig og forbarmet sig over dig; men du blev kastet ut på marken den dag du blev født, fordi de ikke ønsket at du skulde leve.

6 Da gikk jeg forbi dig og så dig sprelle i ditt blod, og jeg sa til dig: Du som ligger der i ditt blod, lev! Ja, jeg sa til dig: Du som ligger der i ditt blod, lev!

7 Jeg gjorde dig til mange tusen som vekstene på marken, og du vokste og blev stor og nådde den høieste skjønnhet; brystene blev faste, og ditt hår vokste. Men du var naken og bar.

8 Da gikk jeg forbi dig og så dig, og se, din tid var kommet, elskovens tid, og jeg bredte min kappe over dig og skjulte din blusel, og jeg tilsvor dig troskap og gjorde pakt med dig, sier Herren, Israels Gud, og du blev min.

9 Og jeg tvettet dig med vann og skylte blodet av dig og salvet dig med olje.

10 Jeg klædde dig med utsydde klær og hadde på dig sko av takas-skinn, og jeg bandt fint lin om dig og hyllet dig i silke.

11 Jeg prydet dig med smykker, og jeg la armbånd om dine hender og en kjede om din hals.

12 Jeg satte en ring i din nese og ørenringer i dine ører og en prektig krone på ditt hode.

13 Så smykket du dig med gull og sølv, og din klædning var av fint lin og silke og utsydd tøi; fint mel og honning og olje åt du, og du blev overmåte fager og vel skikket til kongedømme.

14 Og ditt navn kom ut blandt folkene for din skjønnhets skyld; for den var fullkommen på grunn av de herlige prydelser som jeg hadde klædd dig i, sier Herren, Israels Gud.

15 Men du stolte på din skjønnhet og drev hor i tillit til ditt navn, og du utøste ditt hor over hver den som gikk forbi; han fikk nyte din skjønnhet.

16 Du tok dine klær og gjorde dig brokete telt på offerhaugene og drev hor der; sådant må ikke hende og ikke skje.

17 Du tok dine prektige smykker, mitt gull og mitt sølv, som jeg hadde gitt dig, og gjorde dig mannfolkebilleder og drev hor med dem.

18 Du tok dine utsydde klær og dekket dem med, og min olje og min røkelse satte du frem for dem.

19 Mitt brød, som jeg hadde gitt dig, det fine mel og oljen og honningen som jeg gav dig å ete, det satte du frem for dem til en velbehagelig duft; så vidt gikk det, sier Herren, Israels Gud.

20 Du tok dine sønner og dine døtre, som du hadde født mig, og ofret dem til mat for dem. Var det ikke nok at du drev hor,

21 siden du slaktet mine barn og gav dem bort - lot dem gå igjennem ilden for dem?

22 Og ved alle dine vederstyggeligheter og ditt hor kom du ikke din ungdoms dager i hu, da du var naken og bar og lå og sprelte i ditt blod.

23 Og efter all denne din ondskap - ve, ve dig! sier Herren, Israels Gud

24 bygget du dig en hvelving* og gjorde dig en offerhaug i hver gate**. / {* til utukt.} / {** 2K 28, 24.}

25 Ved hvert veiskjell bygget du din offerhaug og vanæret din skjønnhet og bredte dine føtter ut for hver den som gikk forbi, og du drev stadig hor.

26 Du drev hor med Egyptens sønner, dine kjøttfulle naboer, og du drev stadig hor, så du vakte min harme.

27 Og se, jeg rakte ut min hånd mot dig og avknappet det som var tiltenkt dig, og jeg lot dem som hatet dig, få gjøre med dig som de lystet - filistrenes døtre, som bluedes ved din skammelige ferd.

28 Og du drev hor med Assurs sønner, fordi du ikke var mett; du drev hor med dem og blev enda ikke mett.

29 Og du drev stadig hor, helt bort til kremmerlandet Kaldea; men heller ikke da blev du mett.

30 Hvor ditt hjerte var vissent, sier Herren, Israels Gud, da du gjorde alt dette, slikt som bare en skamløs skjøge gjør,

31 da du bygget din hvelving ved hvert veiskjell og din offerhaug i hver gate. Men du var ikke som andre skjøger, for du foraktet skjøgelønn.

32 Du horkvinne, som i stedet for din mann tar imot fremmede!

33 Alle skjøger gir de lønn, men du gav alle dine elskere dine gaver og kjøpte dem til å komme til dig fra alle kanter og drive hor med dig.

34 Og med dig skjedde det omvendte av det som skjer med andre kvinner: Du drev hor uten at nogen løp efter dig, og du gav horelønn uten selv å få det; således blev du det omvendte av andre.

35 Hør derfor Herrens ord, du horkvinne!

36 sier Herren, Israels Gud: Fordi du har ødslet med ditt kobber* og avdekket din blusel, når du drev hor med dine elskere, og for alle dine vederstyggelige avguders skyld og for dine barns blods skyld, som du gav dem**, / {* kanskje din uedle, urene kjærlighet; sml. ESK 22, 18; 24, 11. JE 6, 28.} / {** ESK 16, 20.}

37 se, derfor samler jeg alle dine elskere, som likte dig så godt, og alle dem du elsket, og likeså alle dem du hatet - jeg vil samle dem mot dig fra alle kanter og avdekke din blusel for dem, så de får se hele din blusel.

38 Jeg vil dømme dig likesom de kvinner dømmes som driver hor og utøser blod, og jeg vil gjøre dig til bare blod ved min harme og nidkjærhet.

39 Jeg vil gi dig i deres hånd, og de skal rive din hvelving og bryte ned dine offerhauger og dra dine klær av dig og ta dine prektige smykker og la dig ligge der naken og bar.

40 Og de skal føre en folkeskare frem mot dig og stene dig og hugge dig i stykker med sine sverd.

41 De skal brenne op dine hus med ild og holde dom over dig for mange kvinners øine; og jeg vil gjøre ende på ditt horeliv, og du skal ikke mere kunne gi horelønn.

42 Således vil jeg stille min harme på dig, og så skal min nidkjærhet vike fra dig, og jeg vil holde mig rolig og ikke vredes mere.

43 Fordi du ikke kom din ungdoms dager i hu, men krenket mig ved alt dette, se, derfor vil også jeg la dine gjerninger komme over ditt eget hode, sier Herren, Israels Gud; for har du ikke lagt skjensel til alle dine vederstyggeligheter?

44 Se, alle som lager ordsprog, skal bruke dette ordsprog om dig: Som moren, så datteren.

45 Du er din mors datter, hun som foraktet sin mann og sine barn, og du er dine søstres søster, de som foraktet sine menn og sine barn; en hetittkvinne er eders mor, og en amoritt eders far.

46 Din større søster er Samaria med sine døtre, hun som bor ved din venstre side, og din mindre søster, som bor ved din høire side, er Sodoma og hennes døtre.

47 Du gikk ikke på deres veier og gjorde ikke efter deres vederstyggeligheter; men bare en liten stund - så gjorde du det verre enn de, på alle dine veier.

48 Så sant jeg lever, sier Herren, Israels Gud, Sodoma, din søster, med sine døtre har ikke gjort som du og dine døtre har gjort.

49 Se, dette var Sodomas, din søsters misgjerning: overmot; overflod av brød og trygg ro hadde hun og hennes døtre; men den elendige og fattige hjalp hun ikke;

50 de ophøiet sig og gjorde det som var vederstyggelig for mitt åsyn, og jeg ryddet dem bort da jeg så det.

51 Heller ikke Samaria har syndet halvt så meget som du; du gjorde mange flere vederstyggeligheter enn de, og du rettferdiggjorde dine søstre ved alle de vederstyggeligheter som du gjorde.

52 Bær da også du din skam, du som har dømt til beste for dine søstre! For dine synders skyld, hvormed du har båret dig mere vederstyggelig at enn de, er de rettferdigere enn du; så skam dig da, også du, og bær din skjensel, idet du rettferdiggjør dine søstre!

53 Men jeg vil gjøre ende på deres fangenskap, Sodomas og hennes døtres fangenskap og Samarias og hennes døtres fangenskap og dine fangnes fangenskap midt iblandt dem,

54 forat du skal bære din skam og bli skamfull over alt det du har gjort, idet du trøster dem.

55 Og dine søstre, Sodoma og hennes døtre, skal komme tilbake til sin tidligere tilstand, og Samaria og hennes døtre skal komme tilbake til sin tidligere tilstand, og du og dine døtre, I skal komme tilbake til eders tidligere tilstand.

56 Og var ikke Sodoma, din søster, et omkvede i din munn på ditt overmots dag,

57 før din ondskap kom for dagen, likesom på den tid du blev hånet av Syrias døtre og alle dem som bodde rundt omkring det, og av filistrenes døtre, som foraktet dig rundt omkring?

58 Din utukt og dine vederstyggeligheter skal du bære straffen for, sier Herren.

59 For så sier Herren, Israels Gud: Jeg vil gjøre mot dig efter det du har gjort, du som foraktet eden og brøt pakten.

60 Og så vil jeg komme i hu min pakt med dig i din ungdoms dager, og jeg vil oprette en evig pakt med dig.

61 Og du skal komme din ferd i hu og skamme dig, når du tar imot dine søstre, både dem som er større enn du, og dem som er mindre enn du, og jeg gir dig dem til døtre, enda de ikke hører med til din pakt.

62 Jeg vil oprette min pakt med dig, og du skal kjenne at jeg er Herren,

63 forat du skal komme din ferd i hu og blues og ikke mere oplate din munn for din skams skyld, når jeg forlater dig alt det du har gjort, sier Herren, Israels Gud.

   

Komentář

 

Oil

  
jug of oil and olives

Oil -- typically olive oil -- symbolizes the good that comes from celestial love. Celestial love is love of the Lord, the highest and purest love we can have. The good of celestial love is the desire to be good springing from celestial love: Wanting to do the Lord's will because you love Him. That's not a state many reach, even in heaven, but it's a beautiful goal. This representation makes sense based on the idea that the sun -- the source of all natural light and heat, and thus all natural life -- represents the Lord, the source of all spiritual light, heat and life. Burning oil was the most pure fire available in Biblical times, thus the closest representation of the sun people could create.

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 1999

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

1999. That 'Abram fell on his face' 1 means adoration is clear without explanation. Falling on one's face' was the reverent way in which the Most Ancient Church, and as a consequence the ancients, expressed adoration. The reason they expressed it in this way was that 'the face' meant the inward parts, and 'falling on one's face' 1 represented a state of humiliation of those inward parts; and from this it became in the Jewish representative Church an act of reverence. True adoration or humility of heart entails prostration before the Lord face-downwards on the ground as the natural action resulting from it. Indeed humiliation of heart entails the acknowledgement of oneself as being nothing but uncleanness, and at the same time the acknowledgement of the Lord's infinite mercy towards such. When these acknowledgements are fixed in the mind, the mind itself casts itself down towards hell and prostrates the body. Nor does it raise itself until raised up by the Lord, as happens in all true humiliation, accompanied by a perception that such raising up is of the Lord's mercy. Such was the humiliation of members of the Most Ancient Church. It is different however with adoration which does not flow from humiliation of heart, see 1153.

[2] It is well known from the Word, in the Gospels, that the Lord adored and prayed to Jehovah, His Father, and that He did so as though to Someone other than Himself, even though Jehovah was within Him. But the state that the Lord experienced at such times was the state of His humiliation, the nature of which has been discussed in Volume One, namely this, that at such times as these He was in the infirm human derived from the mother. But to the extent He cast this off and took on the Divine His state was different, which state is called the state of His glorification. In the first state He adored Jehovah as Someone other than Himself, even though He was within Him, for, as has been stated, His Internal was Jehovah. In the latter state however, that is to say, the state of glorification, He spoke to Jehovah as to Himself, since He was Jehovah Himself.

[3] The truth of all this however cannot be grasped unless one knows what the internal is and how the internal operates into the external, and furthermore how the internal and external are distinct and separate and yet joined together. The matter may be illustrated however by means of something similar, namely by means of the internal with man and of its influx and operation into the external with him. For the fact that man has an internal, an interior or rational, and an external, see what has appeared already in 1889, 1940. Man's internal is that which makes him human and distinguishes him from animals. It is by means of this internal that man lives on after death and for ever, and by means of it the Lord can raise him up among angels. It is the prior or primary form from which anyone becomes and is a human being, and it is by means of this internal that the Lord is united to man. The heaven itself that is nearest to the Lord consists of these human internals, but being above even the inmost angelic heaven these internals therefore belong to the Lord Himself. In this way the entire human race is directly present beneath the eyes of the Lord. Distance, a visible feature of this sublunary world, does not exist in heaven, still less above heaven - see what has been mentioned from experience in 1275, 1277.

[4] These inward aspects of men possess no life in themselves but are recipient forms of the Lord's life. To the extent then that anyone is under the influence of evil, both that of his own doing and that which is hereditary, he has been so to speak separated from this internal which is the Lord's and resides with the Lord, and so has been separated from the Lord. For although that human internal is joined to the person and cannot be separated from him, yet to the extent he moves away from the Lord he does in a way separate himself from it, see 1594. But such separation is not a complete severance from that human internal - for if it were, man would no longer be able to live after death; but it is a lack of harmony and agreement with it on the part of his capacities which are beneath it, that is, of his rational and external man. Insofar as disharmony and disagreement are present there is no conjunction, but insofar as they are absent man is joined to the Lord by means of the internal, which is achieved in the measure that he is moved by love and charity, for love and charity effect conjunction. Such is the situation with man.

[5] But the Lord's Internal was Jehovah Himself, since He was conceived from Jehovah, who cannot be divided or become the relative of another, like a son who has been conceived from a human father. For unlike the human, the Divine is not capable of being divided but is and remains one and the same. To this Internal the Lord united the Human Essence. Moreover because the Lord's Internal was Jehovah it was not, like man's internal, a recipient form of life, but life itself. Through that union His Human Essence as well became life itself. Hence the Lord's frequent declaration that He is Life, as in John,

As the Father has Life in Himself, so He has granted the Son to have Life in Himself. John 5:26.

And elsewhere besides this in the same gospel, 1:4; 5:21; 6:33, 35, 48; 11:25. 'The Son' is used to mean the Lord's Human Essence. To the extent therefore that the Lord was in the human which He received by heredity from the mother, He appeared to be distinct and separate from Jehovah, and worshipped Jehovah as Someone other than Himself. But to the extent He cast off this human, the Lord was not distinct and separate from Jehovah but one with Him. The first state, as has been mentioned, was the state of the Lord's humiliation, but the second the state of His glorification.

Poznámky pod čarou:

1. lit faces

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.