¹ Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

² Menneskesønn! Forehold Jerusalem dets vederstyggeligheter

³ og si: Så sier Herren, Israels Gud, til Jerusalem: Ditt ophav og din avstamning er fra kana'anittenes land; en amoritt var din far, og en hetittkvinne din mor.

⁴ Og med din fødsel gikk det således til: Den dag du blev født, blev din navlestreng ikke avskåret, og du blev ikke tvettet ren med vann og ikke inngnidd med salt og ikke svøpt i svøp.

⁵ Intet øie ynkedes over dig, så de gjorde noget sådant med dig og forbarmet sig over dig; men du blev kastet ut på marken den dag du blev født, fordi de ikke ønsket at du skulde leve.

⁶ Da gikk jeg forbi dig og så dig sprelle i ditt blod, og jeg sa til dig: Du som ligger der i ditt blod, lev! Ja, jeg sa til dig: Du som ligger der i ditt blod, lev!

⁷ Jeg gjorde dig til mange tusen som vekstene på marken, og du vokste og blev stor og nådde den høieste skjønnhet; brystene blev faste, og ditt hår vokste. Men du var naken og bar.

⁸ Da gikk jeg forbi dig og så dig, og se, din tid var kommet, elskovens tid, og jeg bredte min kappe over dig og skjulte din blusel, og jeg tilsvor dig troskap og gjorde pakt med dig, sier Herren, Israels Gud, og du blev min.

⁹ Og jeg tvettet dig med vann og skylte blodet av dig og salvet dig med olje.

¹⁰ Jeg klædde dig med utsydde klær og hadde på dig sko av takas-skinn, og jeg bandt fint lin om dig og hyllet dig i silke.

¹¹ Jeg prydet dig med smykker, og jeg la armbånd om dine hender og en kjede om din hals.

¹² Jeg satte en ring i din nese og ørenringer i dine ører og en prektig krone på ditt hode.

¹³ Så smykket du dig med gull og sølv, og din klædning var av fint lin og silke og utsydd tøi; fint mel og honning og olje åt du, og du blev overmåte fager og vel skikket til kongedømme.

¹⁴ Og ditt navn kom ut blandt folkene for din skjønnhets skyld; for den var fullkommen på grunn av de herlige prydelser som jeg hadde klædd dig i, sier Herren, Israels Gud.

¹⁵ Men du stolte på din skjønnhet og drev hor i tillit til ditt navn, og du utøste ditt hor over hver den som gikk forbi; han fikk nyte din skjønnhet.

¹⁶ Du tok dine klær og gjorde dig brokete telt på offerhaugene og drev hor der; sådant må ikke hende og ikke skje.

¹⁷ Du tok dine prektige smykker, mitt gull og mitt sølv, som jeg hadde gitt dig, og gjorde dig mannfolkebilleder og drev hor med dem.

¹⁸ Du tok dine utsydde klær og dekket dem med, og min olje og min røkelse satte du frem for dem.

¹⁹ Mitt brød, som jeg hadde gitt dig, det fine mel og oljen og honningen som jeg gav dig å ete, det satte du frem for dem til en velbehagelig duft; så vidt gikk det, sier Herren, Israels Gud.

²⁰ Du tok dine sønner og dine døtre, som du hadde født mig, og ofret dem til mat for dem. Var det ikke nok at du drev hor,

²¹ siden du slaktet mine barn og gav dem bort - lot dem gå igjennem ilden for dem?

²² Og ved alle dine vederstyggeligheter og ditt hor kom du ikke din ungdoms dager i hu, da du var naken og bar og lå og sprelte i ditt blod.

²³ Og efter all denne din ondskap - ve, ve dig! sier Herren, Israels Gud

²⁴ bygget du dig en hvelving* og gjorde dig en offerhaug i hver gate**. / {* til utukt.} / {** 2K 28, 24.}

²⁵ Ved hvert veiskjell bygget du din offerhaug og vanæret din skjønnhet og bredte dine føtter ut for hver den som gikk forbi, og du drev stadig hor.

²⁶ Du drev hor med Egyptens sønner, dine kjøttfulle naboer, og du drev stadig hor, så du vakte min harme.

²⁷ Og se, jeg rakte ut min hånd mot dig og avknappet det som var tiltenkt dig, og jeg lot dem som hatet dig, få gjøre med dig som de lystet - filistrenes døtre, som bluedes ved din skammelige ferd.

²⁸ Og du drev hor med Assurs sønner, fordi du ikke var mett; du drev hor med dem og blev enda ikke mett.

²⁹ Og du drev stadig hor, helt bort til kremmerlandet Kaldea; men heller ikke da blev du mett.

³⁰ Hvor ditt hjerte var vissent, sier Herren, Israels Gud, da du gjorde alt dette, slikt som bare en skamløs skjøge gjør,

³¹ da du bygget din hvelving ved hvert veiskjell og din offerhaug i hver gate. Men du var ikke som andre skjøger, for du foraktet skjøgelønn.

³² Du horkvinne, som i stedet for din mann tar imot fremmede!

³³ Alle skjøger gir de lønn, men du gav alle dine elskere dine gaver og kjøpte dem til å komme til dig fra alle kanter og drive hor med dig.

³⁴ Og med dig skjedde det omvendte av det som skjer med andre kvinner: Du drev hor uten at nogen løp efter dig, og du gav horelønn uten selv å få det; således blev du det omvendte av andre.

³⁵ Hør derfor Herrens ord, du horkvinne!

³⁶ Så sier Herren, Israels Gud: Fordi du har ødslet med ditt kobber* og avdekket din blusel, når du drev hor med dine elskere, og for alle dine vederstyggelige avguders skyld og for dine barns blods skyld, som du gav dem**, / {* kanskje din uedle, urene kjærlighet; sml. ESK 22, 18; 24, 11. JE 6, 28.} / {** ESK 16, 20.}

³⁷ se, derfor samler jeg alle dine elskere, som likte dig så godt, og alle dem du elsket, og likeså alle dem du hatet - jeg vil samle dem mot dig fra alle kanter og avdekke din blusel for dem, så de får se hele din blusel.

³⁸ Jeg vil dømme dig likesom de kvinner dømmes som driver hor og utøser blod, og jeg vil gjøre dig til bare blod ved min harme og nidkjærhet.

³⁹ Jeg vil gi dig i deres hånd, og de skal rive din hvelving og bryte ned dine offerhauger og dra dine klær av dig og ta dine prektige smykker og la dig ligge der naken og bar.

⁴⁰ Og de skal føre en folkeskare frem mot dig og stene dig og hugge dig i stykker med sine sverd.

⁴¹ De skal brenne op dine hus med ild og holde dom over dig for mange kvinners øine; og jeg vil gjøre ende på ditt horeliv, og du skal ikke mere kunne gi horelønn.

⁴² Således vil jeg stille min harme på dig, og så skal min nidkjærhet vike fra dig, og jeg vil holde mig rolig og ikke vredes mere.

⁴³ Fordi du ikke kom din ungdoms dager i hu, men krenket mig ved alt dette, se, derfor vil også jeg la dine gjerninger komme over ditt eget hode, sier Herren, Israels Gud; for har du ikke lagt skjensel til alle dine vederstyggeligheter?

⁴⁴ Se, alle som lager ordsprog, skal bruke dette ordsprog om dig: Som moren, så datteren.

⁴⁵ Du er din mors datter, hun som foraktet sin mann og sine barn, og du er dine søstres søster, de som foraktet sine menn og sine barn; en hetittkvinne er eders mor, og en amoritt eders far.

⁴⁶ Din større søster er Samaria med sine døtre, hun som bor ved din venstre side, og din mindre søster, som bor ved din høire side, er Sodoma og hennes døtre.

⁴⁷ Du gikk ikke på deres veier og gjorde ikke efter deres vederstyggeligheter; men bare en liten stund - så gjorde du det verre enn de, på alle dine veier.

⁴⁸ Så sant jeg lever, sier Herren, Israels Gud, Sodoma, din søster, med sine døtre har ikke gjort som du og dine døtre har gjort.

⁴⁹ Se, dette var Sodomas, din søsters misgjerning: overmot; overflod av brød og trygg ro hadde hun og hennes døtre; men den elendige og fattige hjalp hun ikke;

⁵⁰ de ophøiet sig og gjorde det som var vederstyggelig for mitt åsyn, og jeg ryddet dem bort da jeg så det.

⁵¹ Heller ikke Samaria har syndet halvt så meget som du; du gjorde mange flere vederstyggeligheter enn de, og du rettferdiggjorde dine søstre ved alle de vederstyggeligheter som du gjorde.

⁵² Bær da også du din skam, du som har dømt til beste for dine søstre! For dine synders skyld, hvormed du har båret dig mere vederstyggelig at enn de, er de rettferdigere enn du; så skam dig da, også du, og bær din skjensel, idet du rettferdiggjør dine søstre!

⁵³ Men jeg vil gjøre ende på deres fangenskap, Sodomas og hennes døtres fangenskap og Samarias og hennes døtres fangenskap og dine fangnes fangenskap midt iblandt dem,

⁵⁴ forat du skal bære din skam og bli skamfull over alt det du har gjort, idet du trøster dem.

⁵⁵ Og dine søstre, Sodoma og hennes døtre, skal komme tilbake til sin tidligere tilstand, og Samaria og hennes døtre skal komme tilbake til sin tidligere tilstand, og du og dine døtre, I skal komme tilbake til eders tidligere tilstand.

⁵⁶ Og var ikke Sodoma, din søster, et omkvede i din munn på ditt overmots dag,

⁵⁷ før din ondskap kom for dagen, likesom på den tid du blev hånet av Syrias døtre og alle dem som bodde rundt omkring det, og av filistrenes døtre, som foraktet dig rundt omkring?

⁵⁸ Din utukt og dine vederstyggeligheter skal du bære straffen for, sier Herren.

⁵⁹ For så sier Herren, Israels Gud: Jeg vil gjøre mot dig efter det du har gjort, du som foraktet eden og brøt pakten.

⁶⁰ Og så vil jeg komme i hu min pakt med dig i din ungdoms dager, og jeg vil oprette en evig pakt med dig.

⁶¹ Og du skal komme din ferd i hu og skamme dig, når du tar imot dine søstre, både dem som er større enn du, og dem som er mindre enn du, og jeg gir dig dem til døtre, enda de ikke hører med til din pakt.

⁶² Jeg vil oprette min pakt med dig, og du skal kjenne at jeg er Herren,

⁶³ forat du skal komme din ferd i hu og blues og ikke mere oplate din munn for din skams skyld, når jeg forlater dig alt det du har gjort, sier Herren, Israels Gud.

¹ He heard the words of Laban's sons, saying, "Jacob has taken away all that was our father's. From that which was our father's, has he gotten all this wealth."

² Jacob saw the expression on Laban's face, and, behold, it was not toward him as before.

³ Yahweh said to Jacob, "Return to the land of your fathers, and to your relatives, and I will be with you."

⁴ Jacob sent and called Rachel and Leah to the field to his flock,

⁵ and said to them, "I see the expression on your father's face, that it is not toward me as before; but the God of my father has been with me.

⁶ You know that I have served your father with all of my strength.

⁷ Your father has deceived me, and changed my wages ten times, but God didn't allow him to hurt me.

⁸ If he said this, 'The speckled will be your wages,' then all the flock bore speckled. If he said this, 'The streaked will be your wages,' then all the flock bore streaked.

⁹ Thus God has taken away your father's livestock, and given them to me.

¹⁰ It happened during mating season that I lifted up my eyes, and saw in a dream, and behold, the male goats which leaped on the flock were streaked, speckled, and grizzled.

¹¹ The angel of God said to me in the dream, 'Jacob,' and I said, 'Here I am.'

¹² He said, 'Now lift up your eyes, and behold, all the male goats which leap on the flock are streaked, speckled, and grizzled, for I have seen all that Laban does to you.

¹³ I am the God of Bethel, where you anointed a pillar, where you vowed a vow to me. Now arise, get out from this land, and return to the land of your birth.'"

¹⁴ Rachel and Leah answered him, "Is there yet any portion or inheritance for us in our father's house?

¹⁵ Aren't we accounted by him as foreigners? For he has sold us, and has also quite devoured our money.

¹⁶ For all the riches which God has taken away from our father, that is ours and our children's. Now then, whatever God has said to you, do."

¹⁷ Then Jacob rose up, and set his sons and his wives on the camels,

¹⁸ and he took away all his livestock, and all his possessions which he had gathered, including the livestock which he had gained in Paddan Aram, to go to Isaac his father, to the land of Canaan.

¹⁹ Now Laban had gone to shear his sheep: and Rachel stole the teraphim that were her father's.

²⁰ Jacob deceived Laban the Syrian, in that he didn't tell him that he was running away.

²¹ So he fled with all that he had. He rose up, passed over the River, and set his face toward the mountain of Gilead.

²² Laban was told on the third day that Jacob had fled.

²³ He took his relatives with him, and pursued after him seven days' journey. He overtook him in the mountain of Gilead.

²⁴ God came to Laban, the Syrian, in a dream of the night, and said to him, "Take heed to yourself that you don't speak to Jacob either good or bad."

²⁵ Laban caught up with Jacob. Now Jacob had pitched his tent in the mountain, and Laban with his relatives encamped in the mountain of Gilead.

²⁶ Laban said to Jacob, "What have you done, that you have deceived me, and carried away my daughters like captives of the sword?

²⁷ Why did you flee secretly, and deceive me, and didn't tell me, that I might have sent you away with mirth and with songs, with tambourine and with harp;

²⁸ and didn't allow me to kiss my sons and my daughters? Now have you done foolishly.

²⁹ It is in the power of my hand to hurt you, but the God of your father spoke to me last night, saying, 'Take heed to yourself that you don't speak to Jacob either good or bad.'

³⁰ Now, you want to be gone, because you greatly longed for your father's house, but why have you stolen my gods?"

³¹ Jacob answered Laban, "Because I was afraid, for I said, 'Lest you should take your daughters from me by force.'

³² Anyone you find your gods with shall not live. Before our relatives, discern what is yours with me, and take it." For Jacob didn't know that Rachel had stolen them.

³³ Laban went into Jacob's tent, into Leah's tent, and into the tent of the two female servants; but he didn't find them. He went out of Leah's tent, and entered into Rachel's tent.

³⁴ Now Rachel had taken the teraphim, put them in the camel's saddle, and sat on them. Laban felt about all the tent, but didn't find them.

³⁵ She said to her father, "Don't let my lord be angry that I can't rise up before you; for I'm having my period." He searched, but didn't find the teraphim.

³⁶ Jacob was angry, and argued with Laban. Jacob answered Laban, "What is my trespass? What is my sin, that you have hotly pursued after me?

³⁷ Now that you have felt around in all my stuff, what have you found of all your household stuff? Set it here before my relatives and your relatives, that they may judge between us two.

³⁸ "These twenty years I have been with you. Your ewes and your female goats have not cast their young, and I haven't eaten the rams of your flocks.

³⁹ That which was torn of animals, I didn't bring to you. I bore its loss. Of my hand you required it, whether stolen by day or stolen by night.

⁴⁰ This was my situation: in the day the drought consumed me, and the frost by night; and my sleep fled from my eyes.

⁴¹ These twenty years I have been in your house. I served you fourteen years for your two daughters, and six years for your flock, and you have changed my wages ten times.

⁴² Unless the God of my father, the God of Abraham, and the fear of Isaac, had been with me, surely now you would have sent me away empty. God has seen my affliction and the labor of my hands, and rebuked you last night."

⁴³ Laban answered Jacob, "The daughters are my daughters, the children are my children, the flocks are my flocks, and all that you see is mine: and what can I do this day to these my daughters, or to their children whom they have borne?

⁴⁴ Now come, let us make a covenant, you and I; and let it be for a witness between me and you."

⁴⁵ Jacob took a stone, and set it up for a pillar.

⁴⁶ Jacob said to his relatives, "Gather stones." They took stones, and made a heap. They ate there by the heap.

⁴⁷ Laban called it Jegar Sahadutha, but Jacob called it Galeed.

⁴⁸ Laban said, "This heap is witness between me and you this day." Therefore it was named Galeed

⁴⁹ and Mizpah, for he said, "Yahweh watch between me and you, when we are absent one from another.

⁵⁰ If you afflict my daughters, or if you take wives besides my daughters, no man is with us; behold, God is witness between me and you."

⁵¹ Laban said to Jacob, "See this heap, and see the pillar, which I have set between me and you.

⁵² May this heap be a witness, and the pillar be a witness, that I will not pass over this heap to you, and that you will not pass over this heap and this pillar to me, for harm.

⁵³ The God of Abraham, and the God of Nahor, the God of their father, judge between us." Then Jacob swore by the fear of his father, Isaac.

⁵⁴ Jacob offered a sacrifice in the mountain, and called his relatives to eat bread. They ate bread, and stayed all night in the mountain.

⁵⁵ Early in the morning, Laban rose up, and kissed his sons and his daughters, and blessed them. Laban departed and returned to his place.