Bible

 

Esekiel 14

Studie

   

1 Og det kom til mig nogen av Israels eldste, og de satte sig foran mig.

2 Da kom Herrens ord til mig, og det lød så:

3 Menneskesønn! Disse menn har gitt sine motbydelige avguder rum i sitt hjerte, og det som er dem et anstøt til misgjerning, har de satt for sine øine; skulde jeg la mig spørre av dem?

4 Tal derfor med dem og si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Hver den av Israels hus som gir sine motbydelige avguder rum i sitt hjerte og setter det som er ham et anstøt til misgjerning, for sine øine og så kommer til profeten, ham vil jeg, Herren, selv svare* for hans mange motbydelige avguders skyld, / {* nemlig i gjerning ved å straffe ham; ESK 14, 8.}

5 for å gripe Israels hus i deres hjerte, fordi de alle har veket bort fra mig ved sine motbydelige avguder.

6 Si derfor til Israels hus: Så sier Herren, Israels Gud: Vend om og vend eder bort fra alle eders motbydelige avguder og vend eders åsyn bort fra alle eders vederstyggeligheter!

7 For hver den av Israels hus og av de fremmede som bor i Israel, som skiller sig fra mig og gir sine motbydelige avguder rum i sitt hjerte og setter det som er ham et anstøt til misgjerning, for sine øine og så kommer til profeten for å spørre mig for sig, ham vil jeg, Herren, selv svare på min vis.

8 Jeg vil sette mitt åsyn mot den mann og ødelegge ham, så han blir til et tegn og til et ordsprog, og jeg vil utrydde ham av mitt folk, og I skal kjenne at jeg er Herren.

9 Og om profeten lar sig forlokke og taler et ord, da er det jeg, Herren, som har forlokket denne profet, og jeg vil rekke ut min hånd mot ham og utslette ham av mitt folk Israel.

10 Og de skal lide for sin misgjerning; som det er med spørgerens misgjerning, så skal det være med profetens misgjerning,

11 forat Israels hus ikke mere skal forville sig bort fra mig og ikke mere gjøre sig uren med alle sine overtredelser, men være mitt folk, og jeg deres Gud, sier Herren, Israels Gud.

12 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

13 Menneskesønn! Når et land synder mot mig og gjør sig skyldig i troløshet, og jeg rekker ut min hånd mot det og sønderbryter brødets stav for det og sender hungersnød over det og utrydder både mennesker og fe av det,

14 og om da disse tre menn, Noah, Daniel og Job, var der i landet, da skulde de ved sin rettferdighet bare kunne berge sitt eget liv, sier Herren, Israels Gud.

15 Om jeg lot ville dyr fare gjennem landet, og de gjorde det folketomt, og det blev til en ørken, så ingen kunde dra gjennem det for de ville dyrs skyld,

16 da skulde, så sant jeg lever, sier Herren, Israels Gud, disse tre menn, om de var der, hverken kunne berge sønner eller døtre; bare de selv skulde bli berget, men landet skulde bli en ørken.

17 Eller om jeg lot sverd komme over det land og sa: sverd skal fare gjennem landet, og jeg utryddet både mennesker og fe av det,

18 og disse tre menn var der i landet, da skulde de, så sant jeg lever, sier Herren, Israels Gud, ikke kunne berge sønner eller døtre, bare de selv skulde bli berget.

19 Eller om jeg sendte pest i det land og utøste min harme over det med blod for å utrydde både mennesker og fe av det,

20 og Noah, Daniel og Job var der i landet, da skulde de, så sant jeg lever, sier Herren, Israels Gud, hverken kunne berge sønn eller datter; bare sitt eget liv skulde de berge ved sin rettferdighet.

21 For så sier Herren, Israels Gud: Enn når jeg sender mine fire onde straffedommer, sverd, hungersnød og ville dyr og pest, over Jerusalem for å utrydde både mennesker og fe av det!

22 Allikevel skal nogen undkomme og bli igjen der, nogen sønner og døtre, som blir bortført, og de skal da komme ut til eder, og I skal se deres ferd og deres gjerninger, og I skal trøste eder over den ulykke jeg lot komme over Jerusalem, over alt det jeg lot komme over det.

23 Og de skal trøste eder når I ser deres ferd og deres gjerninger, og I skal kjenne at jeg ikke uten årsak har gjort noget av alt det jeg har gjort mot det, sier Herren, Israels Gud.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Doctrine of the Lord # 29

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 65  
  

29. The Lord Made His Humanity Divine from the Divine in Him, and So Was United with the Father

The doctrine of the church, accepted throughout the Christian world, is this:

...our Lord Jesus Christ, the Son of God, is God and man.... But although He is God and man, still there are not two Christs but one, being one because the Divine took to Himself a humanity; yet still completely one, for...He is one person. For as soul and body form one person, so God and man are one Christ....

These words are taken from the doctrine of the Athanasian Creed, which has been accepted throughout the Christian world. They constitute the essential teaching there regarding the union of the Divine and human in the Lord. Everything else said in this same doctrine regarding the Lord — this we will explain in its own section.

It is apparent, clearly, from the above citation, that it accords with the Creed of the Christian Church to say that the Divine and the human in the Lord are not two entities but one, as soul and body are one person; and that it was the Divine in Him that took on the human.

[2] It follows from this that the Divine cannot be separated from the human, nor the human from the Divine, as separating them would be like separating soul and body.

The reality of this is something everyone acknowledges who reads what we have cited above in nos. 19 and 21 from the two Gospels that tell of the Lord’s birth, namely from Luke 1:26-35 and from Matthew 1:18-25. These descriptions make clear that Jesus was conceived of Jehovah God and born from the virgin Mary, thus that the Divine was present in Him and was His soul.

Now because His soul was the Divinity itself of the Father, it follows that His body or humanity became also Divine; for when one element is Divine, the other must be also.

In this way and no other are the Father and Son one — the Father being in the Son, and the Son in the Father —and all things of the Son are the Father’s, and all things of the Father are the Son’s, as the Lord Himself teaches in His Word.

[3] But how the union was formed — this we will tell point by point as follows:

1. The Lord from eternity is Jehovah.

2. The Lord from eternity, or Jehovah, assumed a humanity in order to save mankind.

3. He made His humanity Divine from the Divinity in Him.

4. He made His humanity Divine through temptations or trials that He underwent.

5. The complete union of the Divine and the human in Him was achieved by His suffering of the cross, which was the last of those temptations or trials.

6. He gradually put off the humanity received from the mother and put on a humanity from the Divinity in Him, which is the Divine humanity and the Son of God.

7. Thus God became human in final elements as well as in first ones.

  
/ 65  
  

Published by the General Church of the New Jerusalem, 1100 Cathedral Road, Bryn Athyn, Pennsylvania 19009, U.S.A. A translation of Doctrina Novae Hierosolymae de Domino, by Emanuel Swedenborg, 1688-1772. Translated from the Original Latin by N. Bruce Rogers. ISBN 9780945003687, Library of Congress Control Number: 2013954074.