Bible

 

Esekiel 1

Studie

1 Det skjedde i det trettiende år, i den fjerde måned, på den femte dag i måneden, mens jeg var blandt de bortførte ved elven Kebar, at himmelen åpnedes, og jeg så syner fra Gud.

2 På den femte dag i måneden - det var det femte år efterat kong Jojakin var blitt bortført -

3 da kom Herrens ord til presten Esekiel, Busis sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar, og Herrens hånd kom der over ham.

4 Og jeg så, og se, en stormvind kom fra nord, en stor sky med stadig luende ild; en strålende glans omgav den, og midt i den, midt i ilden, viste det sig noget som så ut som blankt metall.

5 Og midt i den viste det sig noget som lignet fire livsvesener, som så således ut: De hadde et menneskes skikkelse,

6 og hvert av dem hadde fire ansikter og hvert av dem fire vinger.

7 Deres ben var rette, og deres fotblad var som kloven på en kalv, og de blinket likesom skinnende kobber.

8 Og de hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle fire hadde ansikter og vinger.

9 Deres vinger rørte ved hverandre; de vendte sig ikke når de gikk; hvert av dem gikk rett frem.

10 Og deres ansikt lignet et menneskeansikt, og løveansikt hadde de alle fire på høire side, og okseansikt hadde de alle fire på venstre side, og ørneansikt hadde de også alle fire.

11 Således var deres ansikter. Og deres vinger stod ut fra hverandre oventil; hvert av dem hadde to vinger som rørte ved det andre, og to som dekket deres legemer.

12 Og hvert av dem gikk rett frem; dit hvor ånden vilde gå, gikk de; de vendte sig ikke når de gikk.

13 Og livsvesenenes utseende var likt glør, som brente likesom bluss; ilden fór om imellem livsvesenene, og den hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut av ilden.

14 Og livsvesenene fór frem og tilbake likesom lynglimt.

15 Og jeg så livsvesenene, og se, det var et hjul på jorden ved siden av hvert av livsvesenene, og de vendte ut mot fire sider.

16 Hjulene så ut som om de var gjort av noget som lignet krysolitt, og alle fire var lik hverandre, og det så ut som om de var gjort således at det ene hjul var inne i det andre.

17 Til alle fire sider gikk de når de gikk; de vendte sig ikke når de gikk.

18 Hjulringene var høie og fryktelige, og de var fulle av øine rundt omkring på alle de fire hjul.

19 Og når livsvesenene gikk, så gikk hjulene ved siden av dem, og når livsvesenene hevet sig op fra jorden, så hevet også hjulene sig.

20 Hvor ånden vilde gå, gikk de, nettop dit hvor ånden vilde gå; og hjulene hevet sig ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

21 Når livsvesenene gikk, så gikk også de, og når de stod, så stod også de, og når de hevet sig op fra jorden, så hevet hjulene sig ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

22 Og over livsvesenenes hoder var det noget som lignet en hvelving, som blendende krystall å se til, utspent ovenover deres hoder.

23 Og under hvelvingen stod deres vinger rett ut, så de rørte ved hverandre; hvert av dem hadde på begge sider to vinger som dekket deres legemer.

24 Og når de gikk, hørte jeg lyden av deres vinger; det var som lyden av store vann, som den Allmektiges røst, et bulder som bulderet av en leir; når de stod, senket de sine vinger.

25 Og det lød en røst ovenover hvelvingen som var over deres hode; når de stod, senket de sine vinger.

26 Og ovenover hvelvingen som var over deres hode, var det noget som så ut til å være av safirsten, og som lignet en trone, og ovenpå det som lignet en trone, var det en skikkelse, som et menneske å se til.

27 Og jeg så noget som lignet blankt metall, å se til som ild, med en ring av lys omkring fra der hvor hans lender syntes å være, og opover. Og fra der hvor hans lender syntes å være, og nedover så jeg noget som så ut som ild, og den var omgitt av en strålende glans;

28 likesom synet av buen i skyen på en regndag, således var synet av glansen rundt omkring. Således så Herrens herlighet ut, slik som den viste sig for mig. Og da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt og hørte røsten av en som talte.

Ze Swedenborgových děl

 

Apocalypse Explained # 77

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 1232  
  

77. And I fell at His feet, signifies adoration from humiliation of heart in presence of the Divine. This is evident from the signification of "falling at the feet," as being adoration from humiliation. Humiliation of heart is meant, because humiliation that springs from the heart in presence of the Divine produces that prostration. All affections, whatsoever they are, have corresponding gestures in the body. Into these gestures the body is borne and falls as of itself, when man is interiorly in the affection. Humiliation before a man produces a bowing down, according to the estimation of him; but in presence of the Divine it produces total prostration, especially when man thinks that the Divine in respect to power and wisdom is everything, and man in comparison is nothing, or that from the Divine is all good and from man nothing but evil.

When man is in this acknowledgment from the heart he comes as it were out of himself, and thence falls upon his face, and when he is thus out of himself he also is removed from the proprium [what is his own], which in itself is wholly evil; when this is removed, the Divine fills him and raises him up; not that the Divine desires such humiliation on its account, but because evil is then removed, and so far as evil is removed with man so far the Divine flows in; for evil alone stands in the way. (An example of such humiliation may be seen in the little work on the Earths in the Universe 91 .) Man's state when the Divine presence with him removes proprium [what is his own], and afterwards infills him, is thus described in this verse: "When I saw Him I fell at His feet as dead; and He laid His right hand upon me, saying unto me, Fear not." This state is more fully described in Daniel:

I lifted up mine eyes and looked, and behold a Man clothed in linen, His face as the appearance of lightning, and His eyes as lamps of fire, and His feet like the splendor of burnished brass. I alone saw the vision; but the men that were with me saw it not; but great fear fell upon them, and they fled. And there remained no strength in me; and I came into a deep sleep, and my face upon the ground. But lo, a hand touched me, and set me upon my knees and upon the palms of my hands, and He said, Fear not (Daniel 10:5-12).

This state is also described in Ezekiel, when he saw the cherubs, by which is signified the Lord in respect to Providence:

When I saw the glory of Jehovah, I fell upon my face, and I heard a voice of One that spoke. And He said unto me, son of man, stand upon thy feet, that I may speak to thee. And the spirit entered into me when He spoke unto me, and set me upon my feet, and I heard Him that spake unto me (Ezekiel 1:28; 2:1-2; 3:24).

Likewise also, when Jesus was transfigured before Peter, James, and John, of which it is thus written in Matthew:

While Peter was yet speaking, behold, a bright cloud overshadowed them; and behold, a voice out of the cloud saying, This is My beloved Son, in whom I am well pleased; hear ye Him. And when the disciples heard these things they fell on their face, and were sore afraid. And Jesus came and touched them, and said, Arise, be not afraid. And when they had lifted up their eyes they saw no one save Jesus only (Matthew 17:5-8).

From this it is apparent of what nature is the presence of the Divine Human of the Lord with man, when man is in a state of humiliation of heart, namely, that he falls upon his face, and by the touch of the Lord's hand is raised upon his feet. It was plainly the presence of the Lord in respect to the Divine Human; since it was the "Son of man" who was in the midst of the lampstands that appeared in this way before John; and the "Son of man" is the Lord as to the Divine Human, see above n. 63. It was similar with the disciples when the Lord was transfigured; it is therefore also said that "when they lifted up their eyes they saw no one save Jesus only." That it was also the Lord as to the Divine Human who was seen by Daniel and Ezekiel, is evident from the words of the Lord himself, that:

No one hath heard the Father's voice at any time, nor seen His form (John 5:37; see also John 1:18).

Moreover, that men worshiped the Lord when He was in the world, by falling upon the face at His feet, may be seen in Matthew 28:9; and in Mark 7:25-26; Luke 8:41; 17:15-16, 18; and in John 11:32.

  
/ 1232  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for their permission to use this translation.