Bible

 

2 Mosebok 32

Studie

   

1 Men da folket så at Moses drygde med å komme ned fra fjellet, samlet folket sig om Aron og sa til ham: Kom, gjør oss en gud som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss op fra Egyptens land - vi vet ikke hvad det er blitt av ham.

2 Da sa Aron til dem: Ta gullringene som eders hustruer, eders sønner og eders døtre har i sine ører, og kom til mig med dem!

3 Da tok alt folket gullringene ut av sine ører og kom til Aron med dem;

4 og han tok imot gullet og støpte det om og laget det med meiselen til en kalv. Da sa de: Dette er din Gud, Israel, som førte dig op fra Egyptens land.

5 Da Aron så dette, bygget han et alter for den og lot utrope: Imorgen er det høitid for Herren!

6 Dagen efter stod de tidlig op og ofret brennoffer og bar frem takkoffer; og folket satte sig ned for å ete og drikke og stod op for å leke.

7 Da sa Herren til Moses: Skynd dig og stig ned! Ditt folk, som du har ført op fra Egyptens land, har fordervet sin vei.

8 De er hastig veket av fra den vei jeg bød dem å vandre; de har gjort sig en støpt kalv; den har de tilbedt og ofret til og sagt: Dette er din Gud, Israel, som førte dig op fra Egyptens land.

9 Og Herren sa til Moses: Jeg har lagt merke til dette folk og sett at det er et hårdnakket folk.

10 La nu mig få råde, så min vrede kan optendes mot dem, og jeg kan ødelegge dem; så vil jeg gjøre dig til et stort folk.

11 Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: Herre! Hvorfor skal din vrede optendes mot ditt folk, som du har ført ut av Egyptens land med stor kraft og med veldig hånd?

12 Hvorfor skal egypterne si: Til ulykke har han ført dem ut; han vilde slå dem ihjel i fjellene og utrydde dem av jorden? Vend om fra din brennende vrede og angre det onde du har tenkt å gjøre mot ditt folk!

13 Kom i hu dine tjenere Abraham, Isak og Israel, til hvem du har sagt og svoret ved dig selv: Jeg vil gjøre eders ætt tallrik som stjernene på himmelen, og hele dette land som jeg har talt om, vil jeg gi eders ætt, og de skal eie det til evig tid.

14 Så angret Herren det onde han hadde talt om å gjøre mot sitt folk.

15 Og Moses vendte sig og gikk ned fra fjellet med vidnesbyrdets to tavler i sin hånd, og på begge sider av tavlene var der skrevet; både på forsiden og baksiden var der skrevet.

16 Og tavlene var Guds arbeid, og skriften var Guds skrift, som var inngravd på tavlene.

17 Da Josva hørte hvorledes folket støiet og skrek, sa han til Moses: Det lyder krigsrop i leiren.

18 Men han svarte: Det lyder ikke som seiersrop og ikke som skrik over mannefall; det er lyd av sang jeg hører.

19 Og da Moses kom nær til leiren, så han kalven og dansen; da optendtes hans vrede; han kastet tavlene fra sig og slo dem i stykker ved foten av fjellet.

20 Og han tok kalven som de hadde gjort, og kastet den på ilden og knuste den til den blev til støv, og støvet strødde han ovenpå vannet og gav Israels barn det å drikke.

21 sa Moses til Aron: Hvad har dette folk gjort dig, siden du har ført så stor en synd over det?

22 Aron svarte: La ikke din vrede optendes, herre! Du vet selv at dette folk ligger i det onde;

23 de sa til mig: Gjør oss en gud som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss op fra Egyptens land - vi vet ikke hvad det er blitt av ham.

24 Da sa jeg til dem: Den som har gullsmykker på sig, ta dem av sig! Så gav de mig dem, og jeg kastet dem på ilden, og således blev denne kalv til.

25 Da Moses så at folket var ustyrlig - for Aron hadde sloppet det løs til spott for deres motstandere -

26 så stilte han sig i porten til leiren og sa: Hver den som hører Herren til, han komme hit til mig! Da samlet alle Levis barn sig om ham.

27 Og han sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Hver binde sitt sverd ved sin lend! Gå så frem og tilbake fra port til port i leiren og slå ihjel hver sin bror og hver sin venn og hver sin frende!

28 Og Levis barn gjorde som Moses sa; og den dag falt det av folket omkring tre tusen mann.

29 For Moses sa: Innvi eder idag til prester for Herren, om det så er med blodet av sønn eller bror; så skal han idag gi eder sin velsignelse.

30 Dagen efter sa Moses til folket: I har gjort en stor synd. Nu vil jeg stige op til Herren; kanskje jeg kunde gjøre soning for eders synd.

31 Så vendte Moses tilbake til Herren og sa: Akk, dette folk har gjort en stor synd; de har gjort sig en gud av gull.

32 Å, om du vilde forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da slett mig ut av din bok som du har skrevet!

33 Da sa Herren til Moses: Hver den som har syndet mot mig, ham vil jeg slette ut av min bok.

34 Så gå nu og før folket dit jeg har sagt dig! Se, min engel skal gå foran dig, men på min hjemsøkelses dag vil jeg hjemsøke dem for deres synd.

35 Således slo Herren folket fordi de hadde gjort kalven - den som Aron hadde laget.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 2242

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

2242. That 'I will go down now, and I will see' means visitation becomes clear from the meaning of 'going down to see' as judgement, dealt with in Volume One, in 1311, and consequently as visitation. The final period of the Church in general and of the individual in particular is called visitation in the Word. It occurs prior to judgement, so that visitation is nothing else than an investigation into what such are like, that is, into the nature of the Church in general or of the individual in particular. Such investigation is expressed in the sense of the letter as Jehovah coming down and seeing.

[2] From this the nature of the sense of the letter is made clear, for Jehovah does not go down; indeed one cannot speak of the Lord going down because He always dwells in highest things. Nor does Jehovah look and see whether a thing is so; for one cannot speak of the Lord looking to see whether a thing is so because every single thing is known to Him from eternity. Yet the sense of the letter speaks of Jehovah going down to see because to man that is what He does appear to do. For man dwells among lowest things and when anything presents itself there he does not think about, nor does he even know, what the situation is with higher things and so does not know about how these flow in. He has no knowledge of these things because his thought does not extend beyond what is immediately about him, and therefore he cannot perceive what the Lord does as anything other than some such going down to see; and that perception is even more limited when he imagines that no one knows what he himself is thinking. Besides this, he has no other idea than that an actual coming down from on high is meant, and when said of God, from the highest. But it is not in fact a coming down from the highest but from the inmost.

[3] From this one may see what the sense of the letter is like, namely that it is shaped according to appearances, and that if it were not, nobody would understand and acknowledge the Word, nor thus accept it. But angels are not limited by appearances in the way that man is, and therefore since the Word as to the letter is for man, it is as to the internal sense for angels, and also for those men who in the Lord's Divine mercy have been allowed during their lifetime in the world to be as the angels.

[4] Visitation is mentioned in various places in the Word, where it either means the vastation of the Church or of the individual, or else deliverance, and thus the investigation into the nature of persons or things. It stands for vastation in Isaiah,

What will you do on the day of visitation? It will come from afar. To whom will you flee for help, and where will you leave your glory? Isaiah 10:3.

In the same prophet,

The stars of the heavens and their constellations will not give their light. The sun will be darkened in its going out, and the moon will not shed its light. And I will visit the world for evil, and the wicked for their iniquity. Isaiah 13:10-11.

'The stars and the constellations which will not give their light, and the sun which will be darkened, and the moon which will not shed its light' means that no love and no charity will exist, see 2120. And since this is vastation it is 'the day of visitation'.

[5] In Jeremiah,

They will fall among those who fall, and in the time of their visitation they will stumble. Jeremiah 8:12.

This stands for the time when they have been vastated, that is, when no charity and faith exist. In Ezekiel,

The visitations of the city have drawn near, and each man has his weapon of destruction in his hand. Ezekiel 9:1.

This too is a reference to vastation; consequently 'each man has a weapon of destruction'. In Hosea,

The days of visitation have come, the days of recompense have come. Hosea 9:7.

Here the meaning is similar. In Micah,

The day of your watchmen, your visitation, has come; now will be their confusion. Micah 7:4.

Here also it stands for charity that has been laid waste. In Moses, On the day of My visiting, I will visit them with their sin. Exodus 32:34.

This refers to the people in the wilderness after they had made themselves the golden calf. That visitation also means deliverance is evident from the following places, Exodus 3:16; 4:31; Jeremiah 27:22; 29:10; Luke 1:68, 78; 19:41-42.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.