Bible

 

2 Mosebok 14

Studie

   

1 Og Herren talte til Moses og sa:

2 Si til Israels barn at de skal vende om og slå leir foran Pi-Hakirot, mellem Migdol og havet; midt imot Ba'al-Sefon, der skal I slå leir ved havet.

3 Farao vil da si om Israels barn: De farer vill i landet, ørkenen har lukket dem inne.

4 Og jeg vil forherde Faraos hjerte, så han forfølger dem, og jeg vil åpenbare min herlighet på Farao og hele hans hær, og egypterne skal kjenne at jeg er Herren. Og de gjorde så.

5 Da det nu blev meldt kongen i Egypten at folket var flyktet, skiftet Farao og hans tjenere sinn mot folket, og de sa: Hvorledes kunde vi gjøre dette og la Israel dra bort fra vår tjeneste?

6 Så lot han spenne for sin vogn og tok sitt hærfolk med sig.

7 Han tok seks hundre utvalgte vogner og alle de andre vogner i Egypten, og krigsmenn var det på dem alle.

8 For Herren forherdet Faraos, egypterkongens, hjerte, så han forfulgte Israels barn; men Israels barn drog ut med løftet hånd.

9 Så forfulgte egypterne dem og nådde dem igjen da de lå i leir ved havet, alle Faraos vogner og hestfolk og hele hans hær, ved Pi-Hakirot, foran Ba'al-Sefon.

10 Og Farao kom nærmere og nærmere, og da Israels barn så sig om, fikk de se egypterne komme settende efter dem; da kom det stor redsel over Israels barn, og de ropte til Herren.

11 Og de sa til Moses: Var det da ingen graver i Egypten siden du har ført oss hit for å i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypten?

12 Var det ikke det vi sa til dig i Egypten: La oss være i fred, vi vil tjene egypterne; det er bedre for oss å tjene egypterne enn å i ørkenen?

13 Da sa Moses til folket: Frykt ikke, stå nu her og se Herrens frelse, som han vil sende eder idag! For som I ser egypterne idag, skal I aldri i evighet se dem mere.

14 Herren skal stride for eder, og I skal være stille.

15 Og Herren sa til Moses: Hvorfor roper du til mig? Si til Israels barn at de skal bryte op!

16 Løft nu du op din stav og rekk ut din hånd over havet og skill det at, og Israels barn skal gå midt igjennem havet på det tørre.

17 Men jeg vil forherde egypternes hjerte, så de setter efter eder; og jeg vil åpenbare min herlighet på Farao og hele hans hær, på hans vogner og hestfolk.

18 Og egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg åpenbarer min herlighet på Farao, på hans vogner og hestfolk.

19 Og Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet sig og gikk bakefter dem; skystøtten, som var foran dem, flyttet sig og stilte sig bak dem,

20 så den kom imellem egypternes leir og Israels leir; på den ene side var den sky og mørke, og på den annen side lyste den op natten; og den ene leir kom ikke inn på den andre hele natten.

21 Da rakte Moses ut sin hånd over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østenvind, som blåste hele natten, og han gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes at.

22 Og Israels barn gikk midt igjennem havet på det tørre, og vannet stod som en mur på deres høire og på deres venstre side.

23 Og egypterne satte efter og fulgte dem til midt ut i havet, alle Faraos hester, hans vogner og hestfolk.

24 Men ved morgenvaktens tid skuet Herren fra ild- og skystøtten ned på egypternes leir, og han forvirret egypternes leir,

25 og han slo hjulene av deres vogner, så det blev tungt for dem å komme frem. Da sa egypterne: La oss flykte for Israel; for Herren strider for dem imot egypterne.

26 Da sa Herren til Moses: ekk ut din hånd over havet, så skal vannet vende tilbake over egypterne, over deres vogner og deres hestfolk.

27 Så rakte Moses ut sin hånd over havet, og da det led mot morgenen, vendte havet tilbake til sitt vanlige leie, og egypterne flyktet like mot det; og Herren styrtet egypterne midt ut i havet.

28 Vannet vendte tilbake og skjulte vognene og hestfolket i hele Faraos hær, som var kommet efter dem ut i havet; det blev ikke en eneste tilbake av dem.

29 Men Israels barn gikk på det tørre midt igjennem havet, og vannet stod som en mur på deres høire og på deres venstre side.

30 Således frelste Herren den dag Israel av egypternes hånd, og Israelegypterne ligge døde på havstranden.

31 Og da Israel så den veldige gjerning Herren hadde gjort med egypterne, da fryktet folket Herren; og de trodde på Herren og på hans tjener Moses.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 8227

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

8227. And the Egyptians fled to meet it. That this signifies that they immersed themselves in the falsities from evil, is evident from the signification of “fleeing to meet the sea,” as being to immerse themselves in the falsities from evil which are signified by the waters of that sea (see n. 8226). The case herein is this. He who does not know the interior things of causes, cannot believe otherwise than that the evils which befall the evil, such as punishments, vastations, damnations, and finally casting into hell, are from the Divine; for so it does absolutely appear, because such things arise from the presence of the Divine (n. 8137, 8138, 8188); but still nothing of the kind befalls them from the Divine, but from themselves. The Divine and its presence have for their sole end the protection and salvation of the good; and when the Divine is present with these, and protects them against the evil, then the evil are still more inflamed against them, and more still against the Divine Itself, for this latter they hate most intensely (they who hate good, intensely hate the Divine); consequently they make an attack upon these, and insofar as they do this, so far do they by virtue of the law of order cast themselves into punishments, vastations, damnation, and at last into hell. From all this it can be seen that the Divine (that is, the Lord) does nothing but good, and does evil to no one, but that they who are in evil cast themselves into such things. This is what is signified by “the Egyptians fled to meet the sea,” that is, that they immersed themselves in falsities from evil.

[2] As regards this matter something further shall be said. It is believed that evils too are from the Divine, because the Divine permits them, and does not take them away; and he who permits and does not take away when he is able, appears to will, and thus to be the cause. But the Divine permits because it cannot prevent, or take away; for the Divine wills nothing but good; and if it were to prevent and take away evils, that is, those of punishments, vastations, persecutions, temptations, and the like, then it would will evil, for then such persons could not be amended, and evil would increase until it had the dominion over good. The case herein is like that of a king who acquits the guilty: he is the cause of the evil afterward done by them in the kingdom; and is also the cause of the consequent license taken by others; not to mention the fact that the evil person would be confirmed in evil; and therefore a just and good king, though able to take away punishments, nevertheless cannot do it, for in this way he would not do good, but evil. Be it known that all the punishments, and also the temptations, in the other life, have good as their end.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.