¹ Og Herren talte til Moses og sa:

² Si til Israels barn at de skal vende om og slå leir foran Pi-Hakirot, mellem Migdol og havet; midt imot Ba'al-Sefon, der skal I slå leir ved havet.

³ Farao vil da si om Israels barn: De farer vill i landet, ørkenen har lukket dem inne.

⁴ Og jeg vil forherde Faraos hjerte, så han forfølger dem, og jeg vil åpenbare min herlighet på Farao og hele hans hær, og egypterne skal kjenne at jeg er Herren. Og de gjorde så.

⁵ Da det nu blev meldt kongen i Egypten at folket var flyktet, skiftet Farao og hans tjenere sinn mot folket, og de sa: Hvorledes kunde vi gjøre dette og la Israel dra bort fra vår tjeneste?

⁶ Så lot han spenne for sin vogn og tok sitt hærfolk med sig.

⁷ Han tok seks hundre utvalgte vogner og alle de andre vogner i Egypten, og krigsmenn var det på dem alle.

⁸ For Herren forherdet Faraos, egypterkongens, hjerte, så han forfulgte Israels barn; men Israels barn drog ut med løftet hånd.

⁹ Så forfulgte egypterne dem og nådde dem igjen da de lå i leir ved havet, alle Faraos vogner og hestfolk og hele hans hær, ved Pi-Hakirot, foran Ba'al-Sefon.

¹⁰ Og Farao kom nærmere og nærmere, og da Israels barn så sig om, fikk de se egypterne komme settende efter dem; da kom det stor redsel over Israels barn, og de ropte til Herren.

¹¹ Og de sa til Moses: Var det da ingen graver i Egypten siden du har ført oss hit for å dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypten?

¹² Var det ikke det vi sa til dig i Egypten: La oss være i fred, vi vil tjene egypterne; det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen?

¹³ Da sa Moses til folket: Frykt ikke, stå nu her og se Herrens frelse, som han vil sende eder idag! For som I ser egypterne idag, skal I aldri i evighet se dem mere.

¹⁴ Herren skal stride for eder, og I skal være stille.

¹⁵ Og Herren sa til Moses: Hvorfor roper du til mig? Si til Israels barn at de skal bryte op!

¹⁶ Løft nu du op din stav og rekk ut din hånd over havet og skill det at, og Israels barn skal gå midt igjennem havet på det tørre.

¹⁷ Men jeg vil forherde egypternes hjerte, så de setter efter eder; og jeg vil åpenbare min herlighet på Farao og hele hans hær, på hans vogner og hestfolk.

¹⁸ Og egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg åpenbarer min herlighet på Farao, på hans vogner og hestfolk.

¹⁹ Og Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet sig og gikk bakefter dem; skystøtten, som var foran dem, flyttet sig og stilte sig bak dem,

²⁰ så den kom imellem egypternes leir og Israels leir; på den ene side var den sky og mørke, og på den annen side lyste den op natten; og den ene leir kom ikke inn på den andre hele natten.

²¹ Da rakte Moses ut sin hånd over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østenvind, som blåste hele natten, og han gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes at.

²² Og Israels barn gikk midt igjennem havet på det tørre, og vannet stod som en mur på deres høire og på deres venstre side.

²³ Og egypterne satte efter og fulgte dem til midt ut i havet, alle Faraos hester, hans vogner og hestfolk.

²⁴ Men ved morgenvaktens tid skuet Herren fra ild- og skystøtten ned på egypternes leir, og han forvirret egypternes leir,

²⁵ og han slo hjulene av deres vogner, så det blev tungt for dem å komme frem. Da sa egypterne: La oss flykte for Israel; for Herren strider for dem imot egypterne.

²⁶ Da sa Herren til Moses: ekk ut din hånd over havet, så skal vannet vende tilbake over egypterne, over deres vogner og deres hestfolk.

²⁷ Så rakte Moses ut sin hånd over havet, og da det led mot morgenen, vendte havet tilbake til sitt vanlige leie, og egypterne flyktet like mot det; og Herren styrtet egypterne midt ut i havet.

²⁸ Vannet vendte tilbake og skjulte vognene og hestfolket i hele Faraos hær, som var kommet efter dem ut i havet; det blev ikke en eneste tilbake av dem.

²⁹ Men Israels barn gikk på det tørre midt igjennem havet, og vannet stod som en mur på deres høire og på deres venstre side.

³⁰ Således frelste Herren den dag Israel av egypternes hånd, og Israel så egypterne ligge døde på havstranden.

³¹ Og da Israel så den veldige gjerning Herren hadde gjort med egypterne, da fryktet folket Herren; og de trodde på Herren og på hans tjener Moses.

¹ Give thanks to Yahweh! Call on his name! Make his doings known among the peoples.

² Sing to him, Sing praises to him! Tell of all his marvelous works.

³ Glory in his holy name. Let the heart of those who seek Yahweh rejoice.

⁴ Seek Yahweh and his strength. Seek his face forever more.

⁵ Remember his marvelous works that he has done; his wonders, and the judgments of his mouth,

⁶ you seed of Abraham, his servant, you children of Jacob, his chosen ones.

⁷ He is Yahweh, our God. His judgments are in all the earth.

⁸ He has remembered his covenant forever, the word which he commanded to a thousand generations,

⁹ the covenant which he made with Abraham, his oath to Isaac,

¹⁰ and confirmed the same to Jacob for a statute; to Israel for an everlasting covenant,

¹¹ saying, "To you I will give the land of Canaan, the lot of your inheritance;"

¹² when they were but a few men in number, yes, very few, and foreigners in it.

¹³ They went about from nation to nation, from one kingdom to another people.

¹⁴ He allowed no one to do them wrong. Yes, he reproved kings for their sakes,

¹⁵ "Don't touch my anointed ones! Do my prophets no harm!"

¹⁶ He called for a famine on the land. He destroyed the food supplies.

¹⁷ He sent a man before them. Joseph was sold for a slave.

¹⁸ They bruised his feet with shackles. His neck was locked in irons,

¹⁹ until the time that his word happened, and Yahweh's word proved him true.

²⁰ The king sent and freed him; even the ruler of peoples, and let him go free.

²¹ He made him lord of his house, and ruler of all of his possessions;

²² to discipline his princes at his pleasure, and to teach his elders wisdom.

²³ Israel also came into Egypt. Jacob lived in the land of Ham.

²⁴ He increased his people greatly, and made them stronger than their adversaries.

²⁵ He turned their heart to hate his people, to conspire against his servants.

²⁶ He sent Moses, his servant, and Aaron, whom he had chosen.

²⁷ They performed miracles among them, and wonders in the land of Ham.

²⁸ He sent darkness, and made it dark. They didn't rebel against his words.

²⁹ He turned their waters into blood, and killed their fish.

³⁰ Their land swarmed with frogs, even in the rooms of their kings.

³¹ He spoke, and swarms of flies came, and lice in all their borders.

³² He gave them hail for rain, with lightning in their land.

³³ He struck their vines and also their fig trees, and shattered the trees of their country.

³⁴ He spoke, and the locusts came, and the grasshoppers, without number,

³⁵ ate up every plant in their land; and ate up the fruit of their ground.

³⁶ He struck also all the firstborn in their land, the first fruits of all their manhood.

³⁷ He brought them forth with silver and gold. There was not one feeble person among his tribes.

³⁸ Egypt was glad when they departed, for the fear of them had fallen on them.

³⁹ He spread a cloud for a covering, fire to give light in the night.

⁴⁰ They asked, and he brought quails, and satisfied them with the bread of the sky.

⁴¹ He opened the rock, and waters gushed out. They ran as a river in the dry places.

⁴² For he remembered his holy word, and Abraham, his servant.

⁴³ He brought forth his people with joy, his chosen with singing.

⁴⁴ He gave them the lands of the nations. They took the labor of the peoples in possession,

⁴⁵ that they might keep his statutes, and observe his laws. Praise Yah!