Bible

 

5 Mosebok 32

Studie

   

1 Lytt, I himler, og jeg vil tale, og jorden høre på min munns ord!

2 Som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord, som regnskur på grønne spirer, som byger på urter og gress!

3 For Herrens navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære!

4 Klippen! - fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.

5 Skulde han ha ført fordervelse over sitt folk! Nei, hans barn de har skammen - en vanartet og vrang slekt.

6 Lønner I Herren således, du dårlige og uvise folk? Er han ikke din far, som gjorde dig til sin eiendom? Han skapte dig og dannet dig.

7 Kom de eldgamle dager i hu, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, han vil kunngjøre dig det - dine gamle, de vil si dig det.

8 Da den Høieste gav folkene arv, da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes landemerker efter tallet på Israels barn.

9 For Herrens del er hans folk, Jakob er hans arvelodd.

10 Han fant ham i et øde land, i villmarken, blandt ørkenens hyl; han vernet om ham, han våket over ham, han voktet ham som sin øiesten.

11 Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, således bredte han ut sine vinger, tok ham op og bar ham på sine slagfjær.

12 Det var Herren alene som førte ham, og ingen fremmed gud var med ham.

13 Han lot ham fare frem over jordens høider, og han åt markens grøde, og han lot ham suge honning av klippen og olje av hårdeste sten,

14 rømme av kyr og melk av får og fett av lam og av vær fra Basan og av bukker og hvetens feteste marg; og druers blod drakk du, skummende vin.

15 Da blev Jesurun* fet og slo bak ut - du blev fet og tykk og stinn; han forlot Gud, som hadde skapt ham, og foraktet sin frelses klippe. / {* d.e. det opriktige, rettskafne folk; så kalles Israel fordi det skulde tjene Herren i opriktighet.}

16 De vakte hans nidkjærhet ved fremmede guder; ved vederstyggelige avguder vakte de hans harme.

17 De ofret til maktene*, som ikke er Gud, til guder som de ikke kjente, nye og nyss opkommet, som eders fedre ikke reddedes for. / {* d.e. avgudene.}

18 Klippen, ditt ophav, enset du ikke; du glemte Gud, han som fødte dig.

19 Og Herren så det og forkastet dem, han harmedes over sine sønner og sine døtre.

20 Og han sa: Jeg vil skjule mitt åsyn for dem, jeg vil se hvad ende det vil ta med dem; for en vrang slekt er de, barn i hvem det ingen troskap er.

21 De vakte min nidkjærhet ved det som ikke er Gud, de vakte min harme ved sine tomme avguder. Også jeg vil vekke deres nidkjærhet ved det som ikke er et folk; ved et uforstandig folk vil jeg vekke deres harme.

22 For en ild er optendt i min vrede og brenner til dypeste dødsrike; den fortærer landet og dets grøde og setter fjellenes grunnvoller i brand.

23 Jeg vil samle ulykker over dem; alle de piler jeg har, vil jeg bruke imot dem.

24 De skal utsuges av sult og fortæres av brennende feber og giftig sott; villdyrs tann vil jeg sende imot dem og edder av ormen som kryper i støvet.

25 Ute skal sverdet, inne i kammerne redsel bortrive både unge menn og jomfruer, det diende barn og den gråhårede mann.

26 Jeg vilde ha sagt: Jeg vil blåse dem bort, jeg vil slette ut minnet om dem blandt menneskene,

27 dersom jeg ikke hadde fryktet for at fiendene skulde krenke mig, at deres motstandere skulde mistyde det og si: Det var vår hånd som var så sterk; det var ikke Herren som gjorde alt dette.

28 For de er et folk uten visdom; der er ikke forstand hos dem.

29 Dersom de var vise, vilde de forstå dette, skjønne hvad ende det vil ta med dem.

30 Hvorledes kunde én forfølge tusen, og to drive ti tusen på flukt, hvis ikke deres klippe hadde solgt dem, og Herren overgitt dem?

31 For deres klippe er ikke som vår klippe - det kan våre fiender selv vidne!

32 For deres vin-tre er av Sodomas vin-tre og fra Gomorras marker; deres druer er giftige druer, de har beske klaser.

33 Deres vin er slangers brennende gift og fryktelig ormeedder.

34 Er ikke dette gjemt hos mig, under segl i mine forrådskammer?

35 Mig hører hevn og gjengjeldelse til på den tid da deres fot vakler; for deres undergangs dag er nær, og hastig kommer det som venter dem.

36 For Herren skal dømme sitt folk, og det skal gjøre ham ondt for sine tjenere, når han ser at deres makt er borte, og at det er ute både med store og små.

37 Og han skal si: Hvor er deres guder - klippen som de satte sin lit til -

38 de som åt deres slaktoffers fett og drakk deres drikkoffers vin? La dem reise sig og hjelpe eder! La dem være eders vern!

39 Nu ser I at det er mig, og at der er ingen Gud foruten mig. Jeg gjør død og gjør levende, jeg sårer, og jeg læger, og det er ingen som redder av min hånd.

40 For jeg løfter min hånd mot himmelen og sier: Så sant jeg lever til evig tid:

41 Når jeg hvesser mitt lynende sverd og tar dommen i min hånd, da vil jeg føre hevn over mine fiender og gjengjelde dem som hater mig;

42 jeg vil gjøre mine piler drukne av blod, og mitt sverd skal ete kjøtt, blod av falne og fangne, av fiendtlige høvdingers hode.

43 Pris, I hedninger, hans folk! For han hevner sine tjeneres blod; over sine fiender fører han hevn og gjør soning for sitt land, for sitt folk.

44 kom da Moses og fremsa hele denne sang for folket, han og Hosea, Nuns sønn.

45 Og da Moses var ferdig med å tale alle disse ord til hele Israel,

46 sa han til dem: Akt på alle de ord som jeg idag gjør til et vidne mot eder, og byd eders barn å ta vare på dem, så de holder alle ordene i denne lov!

47 For dette er ikke noget tomt ord for eder, men det er eders liv, og ved dette ord skal I leve lenge i det land I nu drar til over Jordan og skal ta i eie.

48 Samme dag talte Herren til Moses og sa:

49 Gå op på Abarim-fjellet her, på Nebo-fjellet i Moabs land midt imot Jeriko, og se ut over Kana'ans land, som jeg gir Israels barn til eiendom,

50 Og der på fjellet som du går op på, skal du og samles til dine fedre, likesom Aron, din bror, døde på fjellet Hor og blev samlet til sine fedre,

51 fordi I syndet mot mig blandt Israels barn ved Meribas vann i Kades i ørkenen Sin og ikke helliget mig blandt Israels barn.

52 Du skal få se landet midt foran dig, men du skal ikke komme inn i det land som jeg gir Israels barn.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 3563

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

3563. 'And said, The voice is Jacob's voice, and the hands Esau's hands' means that the understanding consists in this case of truth existing inwardly, while the will consists in this case of good existing outwardly, so that an inversion of order exists with them. This is clear from the use of 'voice' to refer to truth and of 'hand' to refer to good. For 'voice' is used in reference to truth, as is evident from the places introduced in Volume One, in 219, 220, and from the fact that the actual words used are 'the voice is Jacob's voice', Jacob representing natural truth, as shown in various places above. And the reason why 'hand' is used in reference to good is that 'the hand' means power and ability, 878, 3541, the source of which is nothing other than good. All the power and ability that truth possesses comes from good, even though it seems to come from truth. This likewise is evident from the fact that the actual words used are 'the hands are Esau's hands', Esau representing natural good, as also shown above. The consequent existence of an inversion of order with them is evident from the consideration that proper order requires good, which belongs to the will, to exist inwardly, and truth, which belongs to the understanding, to exist outwardly. But these matters, as stated above, are such as can hardly be explained in any intelligible way because few have any knowledge of such things. For even if a perfectly clear explanation of them were given they would still not be understood if knowledge of them is lacking. Nevertheless the matter must be discussed since it is the subject at this point.

[2] The only source of the good of the natural which manifests itself in a person is interior good, that is, the good of the rational. Natural good can have no other source, though that which flows in from the one determines the nature of the good in the other. And since the good of the natural comes from no other source, neither does the truth of the natural, for where good is, so also is truth. Both must be present if they are to be anything at all. And again, that which flows in determines the nature of the truth there. Influx is such that the good of the rational flows into the natural along two different routes - one a very short and thus direct route into the good itself of the natural, and then on through the good of the natural into the truth there, this good and this truth being represented by Esau and his venison. In addition to this, the good of the rational flows into the natural along a second route which is less short, that is to say, through the truth of the rational, by means of which influx it forms something resembling good, but which in fact is truth.

[3] Everything is thus taking place according to order when the good of the rational flows directly into the good of the natural and at the same time into the truth there, and also indirectly by way of the truth of the rational into the good of the natural, and in a similar way both directly and indirectly into the truth of the natural. When all this is taking place the influx is according to order. Such is the influx with those who have been regenerated. But a different influx exists prior to regeneration, as has been stated above. That is to say, the good of the rational does not flow into the good of the natural directly but indirectly, by way of the truth of the rational, and so manifests something resembling good in the natural, which is not genuine good nor consequently genuine truth. Instead it is something such as does indeed possess good inmostly by virtue of influx through the truth of the rational; but there is nothing more. Therefore good too presents itself there under a different form, that is to say, outwardly as good represented by 'Esau' but inwardly as truth represented by 'Jacob'. And as this is not in accordance with order an inversion of order is said to exist with them. Yet insofar as nobody can be regenerated in any other way it is according to order.

[4] I realize that no matter how clearly these matters are stated and as a consequence are able to be perceived clearly by those who have a knowledge of the existence of such things, they still remain obscure to those who do not know what influx is, more so to those who do not know that the rational is distinct and separate from the natural, and more so still to those who do not have any distinct and clear idea of what good is or of what truth is. But the nature of natural good and of natural truth in the state prior to regeneration is plain to see only from the desires present at that time. When a person desires truth not because he has life in view but some other ends, such as to become learned, and to become this because of some desire to outdo others, which amounts to childish envy, and also because of some desire for glory, the order existing with the good of the natural and the truth of the natural is akin to that represented here by Jacob. As these two exist in relation to each other, there is a reversal of order, that is to say, the will, to which good belongs, exists outwardly, while the understanding, to which truth belongs, exists inwardly.

[5] But in the state following regeneration the situation is different. In this case the person desires truth not only because he has life in view but more still because he desires the good itself which constitutes that life. Previous desires, that is to say, those connected with outdoing, with childish envy, and with glory, now break away, so much so that they seem so to speak to have been dispelled. At this point good which belongs to the will exists inwardly, and truth which belongs to the understanding exists outwardly. The result then is that truth acts as one with good since it stems from good. This order is genuine order. The order existing previously also serves to bring this order about, for the will which at that time occupies an external position allows many things to come in which contribute to regeneration, like a sponge which absorbs water, clear or muddy, so that it absorbs such things as would otherwise be rejected. Indeed these things serve as means and also as ideas that have to be formed concerning genuine goods and truths, besides other uses which they serve.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.