Bible

 

5 Mosebok 22

Studie

   

1 Dersom du ser din brors okse eller lam fare vill, skal du ikke dra dig unda; du skal føre dem tilbake til din bror.

2 Men dersom din bror ikke bor i nærheten av dig, eller du ikke vet hvem det er, da skal du ta dem hjem til dig, og de skal være hos dig, til din bror spør efter dem; da skal du gi ham dem tilbake.

3 Det samme skal du gjøre med hans asen og med hans klær og med alt hvad din bror har tapt - det som er kommet bort for ham, og som du finner; du har ikke lov til å dra dig unda.

4 Dersom du ser din brors asen eller okse ligge over ende på veien, skal du ikke dra dig unda; du skal hjelpe ham med å reise dem op.

5 En kvinne skal ikke ha mannsklær på sig, og en mann skal ikke klæ sig i kvinneklær; hver den som gjør så, er en vederstyggelighet for Herren din Gud.

6 Når du på veien treffer på et fuglerede i et tre eller på jorden, med unger eller egg i, og moren ligger på ungene eller på eggene, da skal du ikke ta både moren og ungene;

7 du skal la moren flyve, men ungene kan du ta; da skal det gå dig vel, og du skal leve lenge.

8 Når du bygger et nytt hus, så skal du gjøre et rekkverk om taket, forat du ikke skal føre blodskyld over ditt hus om nogen faller ned derfra.

9 Du skal ikke så noget i din vingård, forat ikke hele avlingen, både det du har sådd, og frukten av vingården, skal hjemfalle til helligdommen.

10 Du skal ikke pløie med en okse og et asen for samme plog.

11 Du skal ikke gå med klær av ulikt tøi, ull og lin sammen.

12 Du skal gjøre dig dusker på de fire kanter av din kappe, som du dekker dig med.

13 Når en mann tar sig en hustru og går inn til henne, men siden får uvilje mot henne

14 og skylder henne for skammelige ting og fører ondt rykte ut om henne og sier: Denne kvinne tok jeg til ekte og holdt mig nær til henne, men fant at hun ikke var jomfru,

15 da skal pikens far og mor ta tegnet på hennes jomfrudom og ha med sig ut til porten, til byens eldste.

16 Og pikens far skal si til de eldste: Jeg gav denne mann min datter til hustru, men nu har han fått uvilje mot henne,

17 og så skylder han henne for skammelige ting og sier: Jeg fant at din datter ikke var jomfru; men her er tegnet på min datters jomfrudom. Så skal de bre ut klædet for de eldste i byen.

18 Og de eldste i byen skal ta mannen og gi ham hugg

19 og ilegge ham en bot på hundre sekel sølv og gi dem til pikens far, fordi han førte ondt rykte ut om en jomfru i Israel, og hun skal være hans hustru; han må ikke skille sig fra henne så lenge han lever.

20 Men var det sant, var piken ikke jomfru,

21 da skal de føre henne ut foran døren til hennes fars hus, og mennene i hennes by skal stene henne til døde, fordi hun har gjort en skammelig gjerning i Israel og drevet hor i sin fars hus; således skal du rydde det onde bort av din midte.

22 Når en mann gripes i å ligge hos en gift kvinne, så skal de begge , både mannen som lå hos kvinnen, og kvinnen selv; således skal du rydde det onde bort av Israel.

23 Når en pike som er jomfru, er trolovet med en mann, og en annen mann treffer henne i byen og ligger hos henne,

24 så skal I føre dem begge ut til byens port og stene dem til døde, piken fordi hun ikke skrek om hjelp i byen, og mannen fordi han krenket sin næstes hustru; således skal du rydde det onde bort av din midte.

25 Men dersom en mann treffer en trolovet pike ute på marken, og han holder fast på henne og ligger hos henne, da skal bare mannen som lå hos henne, .

26 Men piken skal du ikke gjøre noget, hun har ingen dødsskyld; for med denne sak har det sig på samme måte som når en overfaller sin næste og slår ham ihjel;

27 han traff den trolovede pike ute på marken, hun skrek, men der var ingen til å hjelpe henne.

28 Når en mann treffer en pike som er jomfru og ikke trolovet, og tar fatt på henne og ligger hos henne, og nogen kommer over dem,

29 da skal den mann som lå hos henne, gi pikens far femti sekel sølv, og hun skal være hans hustru, fordi han krenket henne; han må ikke skille sig fra henne sa lenge han lever.

30 Ingen må ekte sin stedmor eller søke seng med henne.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 2780

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

2780. And Abraham rose early in the morning. That this signifies a state of peace and innocence, is evident from the signification of “morning,” and also of “rising early,” when predicated of the Lord, who here is “Abraham.” “Morning” in the universal sense signifies the Lord, and hence His kingdom; consequently the celestial of love in general and in particular ((2333) as was shown n. 2333); and as it signifies these, it signifies the state itself in which they are, which state is that of peace and innocence. The state of peace in the heavens is like that of the dawn on earth. In the state of peace in the heavens come forth all celestial and spiritual things, and derive therefrom all that is auspicious, blessed, and happy in them, as in the time of dawn on earth all things come forth before man as things of delight and gladness; for all the singulars derive their quality from the general affection (see n. 920, 2384). The case is the same with the state of innocence: this comes forth in the state of peace, and is a general thing affecting all the things of love and faith. Unless these have innocence in them, they lack their essential. Hence it is that no one can come into heaven unless he have something of innocence (see Mark 10:15). It is plain from this what “morning” signifies in the internal sense, and still more when it is said that he “rose early in the morning;” and as in the highest sense “morning” is the Lord, and as the state is from Him which effects and affects all things in His kingdom, “morning” and “rising in the morning” signify many other things which come forth in that state; and this as related to the things which follow in the internal sense.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 1486

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

1486. And he had flock and herd, and he-asses and menservants, and maidservants and she-asses, and camels. That these words signify all things in general that belong to memory knowledges, is evident from the signification of all these things in the Word. But it would be too tedious to show what is signified by each in particular, as what by the “flock and herd,” the “he-asses and menservants,” the “maidservants and she-asses,” and the “camels.” Each has its own peculiar signification. In general they signify all things that belong to the memory-knowledge of knowledges, and to memory-knowledges. Regarded in themselves, memory-knowledges are “he-asses and menservants;” their pleasures are “maidservants and she-asses;” “camels” are general things of service; “flock and herd” are possessions; and so in the Word throughout. All things whatever that are in the external man, are nothing but things of service, that is, they are for the service of the internal man. So it is with all memory-knowledges, which belong solely to the external man; for they are procured from earthly and worldly things by means of sensuous impressions, in order that they may serve the interior or rational man, and this the spiritual man, this the celestial, and this the Lord. Thus are they subordinated one to another, as are the more external things to the more internal, in their order; and thus all things whatever, both in general and in particular, are, in their order, subordinated to the Lord. Memory-knowledges are therefore the lowest and outermost things, in which are terminated in their order the things that are more interior; and because they are the lowest and outermost things, they must be pre-eminently things of service. Everyone may know for what such knowledges may be serviceable, if he reflects or inquires in himself for what use they are; and when he is thus reflecting upon their use, he can also apprehend the quality of the use. Every memory-knowledge must be for the sake of some use, and this is its service.

Verse 17. And Jehovah smote Pharaoh with great plagues, and his house, because of the word of Sarai, Abram’s wife. “Jehovah smote Pharaoh with great plagues,” signifies that the memory-knowledges were destroyed; “and his house,” signifies which He had collected; “because of the word of Sarai, Abram’s wife,” signifies because of the truth that was to be adjoined to the celestial.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.