Bible

 

Daniel 8

Studie

   

1 I kong Belsasars tredje regjeringsår fikk jeg, Daniel, se et syn, et som kom efter det jeg før hadde sett.

2 Da jeg hadde dette syn, forekom det mig som jeg var i borgen Susan i landskapet Elam, og videre forekom det mig i synet som jeg var ved elven Ulai.

3 Og da jeg så op, fikk jeg se en vær som stod foran elven; den hadde to horn, og begge hornene var høie, men det ene høiere enn det andre, og det høieste vokste sist frem.

4 Jeg så væren stange mot vest og mot nord og mot syd, og intet dyr kunde stå sig for den, og det var ingen som kunde frelse av dens vold; den gjorde som den vilde, og tedde sig overmodig.

5 Og da jeg videre gav akt, fikk jeg se en gjetebukk som kom fra vest og fór frem over hele jorden uten å røre ved jorden, og bukken hadde et veldig horn mellem øinene.

6 Og den kom like bort til væren med de to horn, den som jeg så foran elven, og sprang imot den i sin voldsomme kraft.

7 Og jeg så hvorledes den kom tett inn på væren og i sinne fór løs på den og støtte til den og sønderbrøt begge dens horn, og væren hadde ikke kraft til å stå sig for den; og den kastet den til jorden og trådte den ned, og det var ingen som kunde frelse væren av dens vold.

8 Og gjetebukken blev overmåte mektig; men just som den hadde nådd sin fulle styrke, blev det store horn brutt av, og i stedet for det vokste det op fire veldige horn, som vendte mot himmelens fire hjørner.

9 Og av det ene av dem skjøt det op et nytt horn, som fra først av var lite, men siden blev overmåte stort mot syd og mot øst og mot det fagre land*. / {* d.e. Israels land; DNL 11, 16. 41. JE 3, 19.}

10 Og det vokste like op til himmelens hær og kastet nogen av hæren - av stjernene* - til jorden og trådte dem ned. / {* d.e. av Guds folk; DNL 8, 24.}

11 Ja, like til hærens fyrste hevet det sig; det tok fra ham det stadige offer, og hans helligdoms bolig blev omstyrtet.

12 Og sammen med det stadige offer blev hæren overgitt til ødeleggelse for frafallets skyld; og hornet kastet sannheten til jorden, og det hadde fremgang med alt det foretok sig.

13 Så hørte jeg en av de hellige tale; og en annen hellig sa til ham som talte: For hvor lang tid gjelder synet om det stadige offer og det ødeleggende frafall - at både helligdom og hær overgis til nedtredelse?

14 Og han sa til mig: To tusen og tre hundre aftener og morgener; så skal helligdommen komme til sin rett igjen.

15 Da nu jeg, Daniel, så dette syn, søkte jeg å forstå det; da stod det med én gang foran mig en skikkelse som så ut som en mann.

16 Og jeg hørte et menneskes røst mellem Ulais bredder; han ropte: Gabriel! Forklar synet for ham!

17 kom han dit jeg stod, og da han kom, blev jeg forferdet og falt på mitt ansikt; og han sa til mig: Gi akt på mine ord, menneskebarn! For synet sikter til endens tid.

18 Mens han talte med mig, sank jeg sanseløs på mitt ansikt til jorden; da rørte han ved mig og reiste mig op igjen.

19 Og han sa: Nu vil jeg kunngjøre dig hvad som skal skje i vredens siste tid; for synet sikter til den for enden fastsatte tid.

20 Væren du så, den med de to horn, det er kongene av Media og Persia.

21 Og den raggete bukk er kongen av Grekenland, og det store horn mellem dens øine er den første konge*. / {* Aleksander den store.}

22 Og at dette horn blev avbrutt, og at det kom fire andre i dets sted, det betyr at fire kongeriker* skal opstå av hans folk, men ikke med hans kraft. / {* d.e. det makedoniske, trakiske, syriske og egyptiske.}

23 Og i den siste tid av deres herredømme, når overtrederne har gjort sine synders mål fullt, skal det opstå en konge med frekt åsyn og kyndig i onde råd*. / {* Antiokus Epifanes.}

24 Og hans makt skal bli stor, men ikke ved hans egen kraft, og han skal gjøre utrolig stor skade og ha fremgang med alt det han foretar sig; han skal ødelegge mektige fyrster og de helliges folk.

25 Og fordi han er klok, skal hans svikefulle ferd lykkes for ham; han skal ophøie sig i sitt hjerte, og han skal ødelegge mange i deres trygghet; ja, mot fyrstenes fyrste skal han sette sig op; men uten menneskehånd skal han knuses.

26 Og synet om aftenene og morgenene, som det var tale om, er sannhet; men gjem du synet, for det sikter til en fjern fremtid!

27 Men jeg, Daniel, blev rent avmektig, og jeg blev syk en tid; så stod jeg op og gjorde min tjeneste hos kongen; jeg var forferdet over synet, men det var ingen som forstod det.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 1999

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

1999. That 'Abram fell on his face' 1 means adoration is clear without explanation. Falling on one's face' was the reverent way in which the Most Ancient Church, and as a consequence the ancients, expressed adoration. The reason they expressed it in this way was that 'the face' meant the inward parts, and 'falling on one's face' 1 represented a state of humiliation of those inward parts; and from this it became in the Jewish representative Church an act of reverence. True adoration or humility of heart entails prostration before the Lord face-downwards on the ground as the natural action resulting from it. Indeed humiliation of heart entails the acknowledgement of oneself as being nothing but uncleanness, and at the same time the acknowledgement of the Lord's infinite mercy towards such. When these acknowledgements are fixed in the mind, the mind itself casts itself down towards hell and prostrates the body. Nor does it raise itself until raised up by the Lord, as happens in all true humiliation, accompanied by a perception that such raising up is of the Lord's mercy. Such was the humiliation of members of the Most Ancient Church. It is different however with adoration which does not flow from humiliation of heart, see 1153.

[2] It is well known from the Word, in the Gospels, that the Lord adored and prayed to Jehovah, His Father, and that He did so as though to Someone other than Himself, even though Jehovah was within Him. But the state that the Lord experienced at such times was the state of His humiliation, the nature of which has been discussed in Volume One, namely this, that at such times as these He was in the infirm human derived from the mother. But to the extent He cast this off and took on the Divine His state was different, which state is called the state of His glorification. In the first state He adored Jehovah as Someone other than Himself, even though He was within Him, for, as has been stated, His Internal was Jehovah. In the latter state however, that is to say, the state of glorification, He spoke to Jehovah as to Himself, since He was Jehovah Himself.

[3] The truth of all this however cannot be grasped unless one knows what the internal is and how the internal operates into the external, and furthermore how the internal and external are distinct and separate and yet joined together. The matter may be illustrated however by means of something similar, namely by means of the internal with man and of its influx and operation into the external with him. For the fact that man has an internal, an interior or rational, and an external, see what has appeared already in 1889, 1940. Man's internal is that which makes him human and distinguishes him from animals. It is by means of this internal that man lives on after death and for ever, and by means of it the Lord can raise him up among angels. It is the prior or primary form from which anyone becomes and is a human being, and it is by means of this internal that the Lord is united to man. The heaven itself that is nearest to the Lord consists of these human internals, but being above even the inmost angelic heaven these internals therefore belong to the Lord Himself. In this way the entire human race is directly present beneath the eyes of the Lord. Distance, a visible feature of this sublunary world, does not exist in heaven, still less above heaven - see what has been mentioned from experience in 1275, 1277.

[4] These inward aspects of men possess no life in themselves but are recipient forms of the Lord's life. To the extent then that anyone is under the influence of evil, both that of his own doing and that which is hereditary, he has been so to speak separated from this internal which is the Lord's and resides with the Lord, and so has been separated from the Lord. For although that human internal is joined to the person and cannot be separated from him, yet to the extent he moves away from the Lord he does in a way separate himself from it, see 1594. But such separation is not a complete severance from that human internal - for if it were, man would no longer be able to live after death; but it is a lack of harmony and agreement with it on the part of his capacities which are beneath it, that is, of his rational and external man. Insofar as disharmony and disagreement are present there is no conjunction, but insofar as they are absent man is joined to the Lord by means of the internal, which is achieved in the measure that he is moved by love and charity, for love and charity effect conjunction. Such is the situation with man.

[5] But the Lord's Internal was Jehovah Himself, since He was conceived from Jehovah, who cannot be divided or become the relative of another, like a son who has been conceived from a human father. For unlike the human, the Divine is not capable of being divided but is and remains one and the same. To this Internal the Lord united the Human Essence. Moreover because the Lord's Internal was Jehovah it was not, like man's internal, a recipient form of life, but life itself. Through that union His Human Essence as well became life itself. Hence the Lord's frequent declaration that He is Life, as in John,

As the Father has Life in Himself, so He has granted the Son to have Life in Himself. John 5:26.

And elsewhere besides this in the same gospel, 1:4; 5:21; 6:33, 35, 48; 11:25. 'The Son' is used to mean the Lord's Human Essence. To the extent therefore that the Lord was in the human which He received by heredity from the mother, He appeared to be distinct and separate from Jehovah, and worshipped Jehovah as Someone other than Himself. But to the extent He cast off this human, the Lord was not distinct and separate from Jehovah but one with Him. The first state, as has been mentioned, was the state of the Lord's humiliation, but the second the state of His glorification.

Poznámky pod čarou:

1. lit faces

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.