¹ Hør dette ord, en klagesang som jeg istemmer over eder, Israels hus!

² Hun er falt, hun skal aldri reise sig mere, jomfruen Israel; hun ligger nedkastet på sin egen grunn, det er ingen som reiser henne op.

³ For så sier Herren, Israels Gud: Den by som tusen drar ut av, skal ha hundre igjen, og den by som hundre drar ut av, skal ha ti igjen, i Israels hus.

⁴ For så sier Herren til Israels hus: Søk mig, så skal I leve!

⁵ Søk ikke til Betel og kom ikke til Gilgal og dra ikke over til Be'erseba! For Gilgal skal bli bortført, og Betel bli til intet.

⁶ Søk Herren, så skal I leve! Ellers skal han komme over Josefs hus som en ild, og den skal fortære uten at Betel har nogen som slukker!

⁷ De som forvender retten til malurt og kaster rettferdigheten til jorden!

⁸ Han som har skapt Syvstjernen og Orion og omskifter dødsskygge til morgen og gjør dagen mørk som natten, han som kaller på havets vann og øser dem ut over jorden - Herren er hans navn!

⁹ Han som lar ødeleggelse lyne frem mot den sterke og fører ødeleggelse over den faste borg!

¹⁰ På tinge hater de den som hevder retten, og de avskyr den som taler sannhet.

¹¹ Derfor, fordi I treder på den fattige og tar avgift i korn av ham, så skal I ikke få bo i de hus av huggen sten som I selv har bygget, og ikke få drikke vin fra de herlige vingårder som I selv har plantet.

¹² For jeg vet at eders overtredelser er mange og eders synder tallrike; I forfølger den uskyldige, tar imot løsepenger* og bøier retten for de fattige på tinge. / {* 4MO 35, 31. 2MO 23, 6.}

¹³ Derfor, den som er klok, han tier i denne tid; for det er en ond tid.

¹⁴ Søk det gode og ikke det onde, så I får leve. Da skal Herren, hærskarenes Gud, være med eder, således som I har sagt.

¹⁵ Hat det onde og elsk det gode og la retten stå fast på tinge! Kanskje Herren, hærskarenes Gud, da vil være nådig mot Josefs levning.

¹⁶ Derfor sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, så: På alle gater skal det høres klagerop, og i alle streder skal de rope: Ve, ve! Bonden skal kalles til sørgehøitid, og til dem som er kyndige i sørgekveder, skal de si: Syng en sørgesang!

¹⁷ Og i alle vingårder skal det høres klagerop; for jeg vil skride frem midt iblandt eder, sier Herren.

¹⁸ Ve dem som stunder efter Herrens dag! Hvad vil I da med Herrens dag? Den er mørke og ikke lys.

¹⁹ Det er som når en flykter for en løve, men støter på en bjørn, og når han kommer hjem og støtter sig til veggen med hånden, blir han bitt av en orm.

²⁰ Ja, Herrens dag er mørke og ikke lys, belgmørk og uten lysskjær.

²¹ Jeg hater og forakter eders høitider, og jeg har ikke behag i eders festforsamlinger;

²² for om I ofrer mig brennoffer og matoffer, finner jeg ikke behag i dem, og eders takkoffer av gjøkalver ser jeg ikke på.

²³ La mig slippe for dine larmende sanger! Jeg vil ikke høre på ditt harpespill.

²⁴ Men dommen skal komme veltende som vann, og rettferdigheten som en alltid strømmende bekk.

²⁵ Bar I frem for mig slaktoffer og matoffer i ørkenen i de firti år, Israels hus?

²⁶ Nei, I bar eders konges* telt og eders billeders fotstykke, eders guds stjerne, som I hadde gjort eder. / {* d.e. Moloks.}

²⁷ Jeg vil føre eder bort i fangenskap, langt bortenfor Damaskus, sier han hvis navn er Herren, hærskarenes Gud.

¹ Dersom du vender om, Israel, sier Herren, skal du få komme tilbake til mig, og dersom du tar dine vederstyggeligheter bort fra mitt åsyn, skal du ikke vanke hjemløs om,

² og sverger du: Så sant Herren lever! i sannhet, med rett og rettferdighet, da skal hedningefolk velsigne sig i ham og rose sig av ham.

³ For så sier Herren til Judas menn og til Jerusalem: Bryt eder nytt land og så ikke blandt torner!

⁴ Omskjær eder for Herren og ta bort eders hjertes forhud, I Judas menn og Jerusalems innbyggere, forat ikke min harme skal fare ut som ild og brenne, uten at nogen slukker, for eders onde gjerningers skyld!

⁵ Forkynn det i Juda og kunngjør det i Jerusalem og si: Støt i basun i landet! op ut med full røst og si: Samle eder og la oss gå inn i de faste byer!

⁶ Løft op banner bortimot Sion, flytt bort, stans ikke! Jeg lar ulykke komme fra nord og stor ødeleggelse.

⁷ En løve er steget op fra sitt kratt, og folkenes ødelegger har brutt op, har draget ut fra sitt hjem for å gjøre ditt land til en ørken; dine byer skal ødelegges, så ingen bor der.

⁸ Derfor omgjord eder med sekk, klag og skrik! For Herrens brennende vrede har ikke vendt sig fra oss.

⁹ Og på den dag, sier Herren, skal kongens forstand og høvdingenes forstand svikte, og prestene skal forferdes og profetene bli fylt av redsel.

¹⁰ Da sa jeg: Akk, Herre, Herre! Sannelig, ille har du sveket dette folk og Jerusalem, da du sa: Fred skal bli eder til del. Og nu er sverdet trengt inn i sjelen.

¹¹ På den tid skal det sies til dette folk og til Jerusalem: En brennende vind fra de bare hauger i ørkenen blåser mot mitt folks datter, ikke til å kaste eller rense korn med.

¹² Nei, en sterkere vind skal jeg la komme; nu vil også jeg avsi dom over dem.

¹³ Se, som skyer drar han* op, og som stormvind er hans vogner, hans hester er lettere enn ørner; ve oss, vi er ødelagt. / {* fienden. JES 5, 28. HAB 1, 8.}

¹⁴ Tvett ondskapen av ditt hjerte, Jerusalem, så du kan bli frelst! Hvor lenge skal dine syndige tanker bo i ditt indre?

¹⁵ For en røst kommer med tidende fra Dan og varsler ondt fra Efra'ims fjell.

¹⁶ Forkynn det for folkene, kunngjør det for Jerusalem: Voktere kommer fra det fjerne land, og de lar sin røst høre mot Judas byer.

¹⁷ Som markvoktere leirer de sig mot det rundt omkring; for mot mig har det vært gjenstridig, sier Herren.

¹⁸ Din ferd og dine gjerninger har voldt dig dette; dette er frukten av din ondskap, at det er bittert, at det når like til ditt hjerte.

¹⁹ Mine innvoller, mine innvoller! Jeg pines! Å mitt hjertes vegger! Mitt hjerte bruser i mig, jeg kan ikke tie! For basunlyd, krigsskrik har du hørt, min sjel!

²⁰ Ødeleggelse på ødeleggelse roper de om; for hele landet er ødelagt; brått er mine telt ødelagt, i et øieblikk mine telttepper.

²¹ Hvor lenge skal jeg se banneret, skal jeg høre basunlyd?

²² For uklokt er mitt folk, mig kjenner de ikke; de er uvettige barn, og uforstandige er de; de er vise til å gjøre det onde, men å gjøre det gode skjønner de ikke.

²³ Jeg så jorden, og se, den var øde og tom; jeg så til himmelen, og dens lys var borte.

²⁴ Jeg så fjellene, og se, de bevet, og alle haugene skalv.

²⁵ Jeg så, og se, det var intet menneske mere, og alle himmelens fugler var fløiet bort.

²⁶ Jeg så, og se, den fruktbare mark var en ørken, og alle dens byer var brutt ned av Herren, av hans brennende vrede.

²⁷ For så sier Herren: En ørken skal hele landet bli; men jeg vil ikke gjøre aldeles ende på det.

²⁸ Derfor skal jorden sørge, og himmelen der oppe sortne, fordi jeg har talt det og villet det så, og jeg angrer det ikke og tar det ikke tilbake.

²⁹ For larmen av ryttere og bueskyttere er alle byer på flukt; de går inn i skogene og stiger op på fjellene; alle byene er forlatt, det er ingen som bor i dem.

³⁰ Og du, når du blir ødelagt, hvad vil du da gjøre? Om du klær dig i purpur, om du pryder dig med gullstas, om du gjør dine øine store med sminke, så er det fåfengt at du gjør dig yndig; dine elskere forsmår dig, de vil ta ditt liv.

³¹ For jeg hører et rop som av en kvinne i barnsnød, et angstskrik som av en kvinne når hun føder sitt første barn; det er Sions datter som roper; hun stønner, hun strekker ut sine hender og sier: Ve mig! Maktløs synker min sjel i morderes vold.