¹ Da kom Kirjat-Jearims menn og hentet Herrens ark op og bar den inn i Abinadabs hus på haugen, og hans sønn Eleasar vidde de til å ta vare på Herrens ark.

² Fra den dag arken kom til Kirjat-Jearim, gikk det en lang tid - tyve år gikk det; da sukket hele Israels hus efter Herren*. / {* søkte Herren med sukk over sin nød.}

³ Og Samuel sa til hele Israels hus: Dersom I vender om til Herren av hele eders hjerte, så ha de fremmede guder og Astarte-billedene bort fra eder og vend eders hjerte til Herren og tjen ham alene! Så skal han fri eder av filistrenes hånd.

⁴ Da skilte Israels barn sig av med Ba'alene og Astarte-billedene og tjente Herren alene.

⁵ Og Samuel sa: La hele Israel samle sig i Mispa! Så vil jeg bede til Herren for eder.

⁶ Så samlet de sig i Mispa, og de øste op vann og helte det ut for Herrens åsyn*, og de fastet den dag og bekjente der: Vi har syndet mot Herren. Og Samuel dømte Israels barn i Mispa. / {* til tegn på at de i sorg over sin synd utøste sitt hjerte til Herren.}

⁷ Da filistrene hørte at Israels barn hadde samlet sig i Mispa, drog filistrenes høvdinger op imot Israel, og da Israels barn hørte det, var de redde for filistrene.

⁸ Og Israels barn sa til Samuel: Hold ikke op med å rope for oss til Herren vår Gud at han vil frelse oss av filistrenes hånd!

⁹ Da tok Samuel et diende lam og ofret det helt som brennoffer til Herren, og Samuel ropte til Herren for Israel, og Herren svarte ham.

¹⁰ For mens Samuel ofret brennofferet, og filistrene rykket frem til strid mot Israel, da sendte Herren samme dag et sterkt tordenvær over filistrene og forferdet dem, så de blev slått av Israel.

¹¹ Da drog Israels menn ut fra Mispa og forfulgte filistrene og hugg dem ned, like til nedenfor Bet-Kar.

¹² Og Samuel tok en sten og satte den imellem Mispa og Sen; denne sten kalte han Eben-Eser* og sa: Hittil har Herren hjulpet oss. / {* hjelpe-sten.}

¹³ Således blev filistrene ydmyket og kom ikke mere inn i Israels land; og Herrens hånd var imot filistrene alle Samuels dager.

¹⁴ Og de byer som filistrene hadde tatt fra Israel, kom tilbake til Israel igjen, fra Ekron like til Gat, og alt land som hørte til dem, fridde Israel av filistrenes hånd, og det var fred mellem Israel og amorittene.

¹⁵ Samuel dømte Israel så lenge han levde.

¹⁶ År efter år drog han omkring til Betel og Gilgal og Mispa og dømte Israel på alle disse steder.

¹⁷ Og hver gang vendte han tilbake til ama; for der var hans hus, og der dømte han Israel; og han bygget der et alter for Herren.

¹ Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!

² Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.

³ Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.

⁴ Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.

⁵ Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.

⁶ Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.

⁷ Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.

⁸ Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.

⁹ Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.

¹⁰ Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.

¹¹ Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.

¹² Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.

¹³ Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.

¹⁴ De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.

¹⁵ Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.

¹⁶ Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.

¹⁷ Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,

¹⁸ for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.

¹⁹ Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.

²⁰ Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?

²¹ Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!

²² For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?