¹ Og Hanna bad og sa: Mitt hjerte fryder sig i Herren, høit er mitt horn i Herren, vidt oplatt min munn mot mine fiender, for jeg gleder mig over din frelse.

² Ingen er hellig som Herren; for det er ingen foruten dig, og det er ingen klippe som vår Gud.

³ Tal ikke så mange høie ord, la ikke frekke ord gå ut av eders munn! For en allvitende Gud er Herren, og av ham veies gjerninger.

⁴ Kjempenes bue brytes, og de snublende omgjorder sig med kraft.

⁵ De mette lar sig leie for brød, og de hungrige hører op å hungre; endog den ufruktbare føder syv barn, og den som er rik på sønner, visner bort.

⁶ Herren døder og gjør levende; han fører ned i dødsriket og fører op derfra.

⁷ Herren gjør fattig og gjør rik; han nedtrykker, og han ophøier;

⁸ han reiser den ringe av støvet, løfter den fattige av skarnet for å sette ham hos fyrster og gi ham et ærefullt sete; for Herren hører jordens støtter til, og på dem har han bygget jorderike.

⁹ Han verner sine frommes føtter, men ugudelige går til grunne i mørket; for ikke ved egen kraft er mannen sterk.

¹⁰ Forferdes skal hver den som strider mot Herren; over ham lar han det tordne i himmelen. Herren dømmer jordens ender, og han vil gi sin konge styrke og ophøie sin salvedes horn.

¹¹ Så drog Elkana hjem igjen til ama, men gutten tjente Herren under Elis, prestens, tilsyn.

¹² Men Elis sønner var ryggesløse; de brydde sig ikke om Herren.

¹³ Sådan var prestenes adferd mot folket: Så ofte nogen kom med et offer, og kjøttet blev kokt, kom prestens dreng og hadde en gaffel med tre grener i sin hånd;

¹⁴ den stakk han ned i kjelen eller i gryten eller i pannen eller i potten, og alt det som kom op med gaffelen, tok presten til sig. Således gjorde de med alle israelitter som kom der til Silo.

¹⁵ Endog før de brente fettet, kom prestens dreng og sa til den mann som ofret: kom hit med kjøtt til å steke for presten! Han tar ikke imot kokt kjøtt av dig, bare rått.

¹⁶ Så sa mannen til ham: Først må fettet brennes; siden kan du ta for dig efter som du har lyst til. Da svarte han: Nei, nu straks skal du komme med det; ellers tar jeg det med makt.

¹⁷ Og de unge menns synd var meget stor for Herrens åsyn; for mennene ringeaktet Herrens offer.

¹⁸ Men Samuel tjente for Herrens åsyn - en ung gutt klædd i en livkjortel av lerret.

¹⁹ Og hans mor gjorde hvert år en liten kappe til ham; den hadde hun med til ham, når hun drog op med sin mann for å bære frem det årlige offer.

²⁰ Da velsignet Eli Elkana og hans hustru og sa: Herren gi dig barn igjen med denne kvinne istedenfor ham som hun bad om for Herren! Så drog de hjem igjen.

²¹ Og Herren så til Hanna, og hun blev fruktsommelig og fødte tre sønner og to døtre; men gutten Samuel vokste op hos Herren.

²² Eli var meget gammel, og når han hørte om alt det hans sønner gjorde mot hele Israel, og at de lå hos de kvinner som gjorde tjeneste ved inngangen til sammenkomstens telt,

²³ sa han til dem: Hvorfor gjør I således? Jeg hører av hele folket her at eders adferd er ond.

²⁴ Ikke så, mine sønner! Det rykte jeg hører, er ikke godt; I forfører Herrens folk.

²⁵ Når en mann synder mot en annen mann, skal Gud* dømme ham; men når en mann synder mot Herren, hvem skal da bede for ham? Men de hørte ikke på det deres far sa; for det var Herrens vilje å la dem dø. / {* øvrigheten, 2MO 21, 6.}

²⁶ Men gutten Samuel gikk frem i alder og i yndest både hos Herren og hos mennesker.

²⁷ Og det kom en Guds mann til Eli, og sa til ham: Så sier Herren: Har jeg ikke åpenbaret mig for din fars hus, da de var i Egypten og måtte tjene Faraos hus?

²⁸ Og jeg valgte ham blandt alle Israels stammer til prest for mig, til å ofre på mitt alter, brenne røkelse, bære livkjortel for mitt åsyn, og jeg gav din fars hus alle Israels barns ildoffer.

²⁹ Hvorfor treder I mitt slaktoffer og mitt matoffer under føtter, de offer som jeg har påbudt i min bolig? Og du ærer dine sønner mere enn mig, idet I mesker eder med det beste av hver offergave som mitt folk, Israel, bærer frem.

³⁰ Derfor lyder ordet fra Herren, Israels Gud: Vel har jeg sagt: Ditt hus og din fars hus skal ferdes for mitt åsyn til evig tid. Men nu lyder Herrens ord: Det være langt fra mig! Dem som ærer mig, vil jeg ære, og de som ringeakter mig, skal bli til skamme.

³¹ Se, dager skal komme da jeg avhugger din arm og din fars ætts arm, så ingen i din ætt skal bli gammel.

³² Og du skal skue trengsel for Guds bolig tross alt det gode han gjør mot Israel, og det skal aldri finnes nogen gammel i ditt hus.

³³ Dog vil jeg ikke utrydde hver mann av din ætt fra mitt alter, så jeg lar dine øine slukne og din sjel vansmekte; men alle som vokser op i ditt hus, skal dø i sine manndomsår.

³⁴ Og til tegn på dette skal du ha det som skal ramme begge dine sønner, Hofni og Pinehas: De skal begge dø på en dag.

³⁵ Og jeg vil opreise for mig en trofast prest: han skal gjøre efter min hu og min vilje, og jeg vil bygge ham et hus som blir stående, og han skal ferdes for min salvedes åsyn alle dager.

³⁶ Og enhver som er igjen av ditt hus, skal komme og bøie sig for ham for å få en sølvskilling og et brød og si: Kjære, sett mig i et av presteembedene, sa jeg kan få et stykke brød å ete!

¹ Og Elihu blev ved og sa:

² Vent litt på mig, så jeg kan få sagt dig min mening! For ennu er der noget å si til forsvar for Gud.

³ Jeg vil hente min kunnskap langt borte fra, og jeg vil vise at min skaper har rett.

⁴ For sannelig, mine ord er ikke falske; en mann med fullkommen kunnskap har du for dig.

⁵ Se, Gud er sterk, men han akter ikke nogen ringe; han er sterk i forstandens kraft.

⁶ Han lar ikke en ugudelig leve, og de undertrykte hjelper han til deres rett.

⁷ Han tar ikke sine øine fra de rettferdige, og hos konger på tronen lar han dem sitte all deres tid høit hedret.

⁸ Og om de blir bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer,

⁹ så vil han dermed foreholde dem deres gjerninger, deres synder, at de viste sig gjenstridige,

¹⁰ og åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde.

¹¹ Om de da hører og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke og sine år i herlighet og glede.

¹² Hører de ikke, da skal de gjennembores av spydet og omkomme i sin uforstand.

¹³ Men mennesker med gudløst sinn huser vrede; de roper ikke til Gud når han legger dem i bånd*. / {* JBS 36, 8.}

¹⁴ De dør i ungdommen, og deres liv ender som tempel-bolernes*. / {* 1KG 14, 24.}

¹⁵ Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen.

¹⁶ Også dig lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt; og ditt bord skal være fullt av fete retter.

¹⁷ Men er du full av den ugudeliges brøde, så skal brøde og dom følges at.

¹⁸ La bare ikke vrede lokke dig til spott, og la ikke den store bot* lokke dig på avvei! / {* d.e. den store trengsel Gud har pålagt dig for dine synders skyld.}

¹⁹ Kan vel ditt skrik fri dig ut av trengsel, og kan vel alt ditt strev og slit utrette det?

²⁰ Stund ikke efter natten, den natt da hele folkeslag blåses bort fra sitt sted!

²¹ Vokt dig, vend dig ikke til synd! For det har du mere lyst til enn til å lide.

²² Se, Gud er ophøiet i sin kraft; hvem er en læremester som han?

²³ Hvem har foreskrevet ham hans vei, og hvem kan si: Du gjorde urett?

²⁴ Kom i hu at du ophøier hans gjerning, den som menneskene har sunget om!

²⁵ All verden ser på den med lyst; menneskene skuer den langt borte fra.

²⁶ Se, Gud er stor, og vi forstår ham ikke; hans års tall er uutgrundelig;

²⁷ han drar vanndråper op til sig, og av tåken siler regnet ned;

²⁸ fra skyene strømmer det og drypper ned over mange mennesker.

²⁹ Kan også nogen forstå hvorledes skyene breder sig ut, hvorledes det braker fra hans telt*? / {* d.e. skyene.}

³⁰ Se, han breder ut sitt lys omkring sig og dekker det med havets røtter.* / {* d.e. skyer som stiger op av havets dyp.}

³¹ For således straffer han folkeslag, men gir også føde i overflod.

³² Han dekker sine hender med lys og byder det å fare ut mot fienden.

³³ Hans tordenbrak bærer bud om ham; endog feet varsler når han rykker frem.