1
Men det syntes Jonas meget ille om, og hans vrede optendtes.
2
Og han bad til Herren og sa : Å Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg ennu var i mitt land? Derfor flydde jeg dengang til Tarsis; for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og angrer det onde.
3
Så ta nu, Herre, mitt liv ! For jeg vil heller dø enn leve.
4
Men Herren sa : Er det med rette din vrede er optendt?
5
Jonas var gått ut av byen; han hadde satt sig østenfor byen, og der hadde han gjort sig en løvhytte og satt under den i skyggen for å se hvorledes det gikk med byen.
6
Da lot Gud Herren et kikajontre vokse op over Jonas til å skygge over hans hode , så han kunde bli fri sitt mismot; og Jonas gledet sig høilig over kikajontreet .
7
Men dagen efter, da morgenen brøt frem, lot Gud en orm komme, som stakk kikajontreet så det visnet .
8
Og da solen stod op, sendte Gud en lummer østenvind, og solen stakk Jonas ' hode , så han vansmektet; da ønsket han sig døden og sa : Jeg vil heller dø enn leve.
9
Men Gud sa til Jonas : Er det med rette din vrede er optendt for kikajontreets skyld? Han svarte: Ja, med rette er min vrede optendt inntil døden.
10
Da sa Herren : Du ynkes over kikajontreet , som du ikke har hatt møie med og ikke opelsket, som blev til på en natt og forgikk på en natt;
11
og jeg skulde ikke ynkes over Ninive , den store stad, hvor det er mere enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke kjenner forskjell mellem høire og venstre, og en mengde dyr !