圣经文本

 

1 Mosebok第39章

学习

   

1 Josef blev ført ned til Egypten; og Potifar, en egypter, som var hoffmann hos Farao og høvding over livvakten, kjøpte ham av ismaelittene som hadde hatt ham med sig dit.

2 Men Herren var med Josef, så alt lyktes for ham; og han vedblev å være i huset hos sin herre egypteren.

3 Da hans herre så at Herren var med ham, og at Herren lot alt det han gjorde, lykkes for ham,

4 fant Josef nåde for hans øine og fikk gå ham til hånde; og han satte ham over sitt hus, og alt det han hadde, la han i hans hender.

5 Og helt fra den tid han hadde satt ham over sitt hus og over alt det han hadde, velsignet Herren egypterens hus for Josefs skyld, og Herrens velsignelse var over alt det han hadde, både i huset og på marken.

6 Og han overlot alt det han hadde, i Josefs hender, og han så ikke til med ham i noget, uten med den mat han selv åt. Og Josef var vakker av skapning og vakker å se til.

7 Og nogen tid efter hendte det at hans herres hustru kastet sine øine på Josef og sa: Kom og ligg hos mig!

8 Men han vilde ikke og sa til sin herres hustru: Min herre ser ikke til med mig i nogen ting i hele sitt hus, og alt det han eier, har han lagt i mine hender;

9 han har ikke mere å si her i huset enn jeg, og han har ikke nektet mig noget uten dig, fordi du er hans hustru. Hvorledes skulde jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?

10 Som hun nu dag efter dag talte til Josef, og han ikke føide henne i å ligge hos henne og være sammen med henne,

11 så hendte det en dag at han kom inn i huset for å gjøre sitt arbeid, mens ingen av husets folk var inne.

12 Da grep hun fatt i hans kappe og sa: Ligg hos mig! Men han lot sin kappe efter sig i hennes hånd og flyktet ut av huset.

13 Og da hun så at han hadde latt sin kappe efter sig i hennes hånd og var flyktet ut av huset,

14 ropte hun på sine husfolk og sa til dem: Se, her har han ført en hebraisk mann hit til oss for å føre skam over oss; han kom inn til mig for å ligge hos mig, men jeg ropte så høit jeg kunde,

15 og da han hørte at jeg satte i å rope, lot han sin kappe efter sig hos mig og flyktet ut av huset.

16 Så lot hun hans kappe bli liggende hos sig til hans herre kom hjem.

17 Da talte hun likedan til ham og sa: Den hebraiske træl som du har ført hit til oss, kom inn til mig for å føre skam over mig;

18 men da jeg satte i å rope, lot han sin kappe efter sig hos mig og flyktet ut av huset.

19 Da nu hans herre hørte hvad hans hustru fortalte, hvorledes hun sa: Således har din træl gjort mot mig, da optendtes hans vrede.

20 Og Josefs herre tok og satte ham i fengslet, der hvor kongens fanger holdtes fengslet; og han blev sittende der i fengslet.

21 Men Herren var med Josef og lot ham vinne alles hjerter og gav ham yndest hos fengslets overopsynsmann.

22 Og fengslets overopsynsmann satte Josef til å se efter alle fangene som var i fengslet; og alt det som skulde gjøres der, det gjorde han.

23 Fengslets overopsynsmann så ikke efter nogen ting som han hadde under hender, fordi Herren var med ham; og hvad han gjorde, gav Herren lykke til.

   

来自斯威登堡的著作

 

Arcana Coelestia#4984

学习本章节

  
/10837  
  

4984. 'And he did not concern himself with anything except the bread that he ate' means that the good from there was made its own. This is clear from the meaning of 'bread' as good, dealt with in 276, 680, 3478, 3735, 4211, 4217, 4735; and from the meaning of 'eating' as being made one's own, dealt with in 3168, 3513 (end), 3596, 3832, 4745. 'He did not concern himself with anything except the bread' means that it took to itself nothing else than good. One might think that when good makes truth its own, it makes its own that kind of truth which is the truth of faith; but in fact it makes the good of truth its own. Truths that have no useful purpose do indeed come near it but they do not enter into it. All useful purposes led to by truths are instances of the good of truth. Truths which have no useful purpose are separated, some of which are then retained, others laid aside. The ones that are retained lead in some direct or else more remote way to good and actually have a useful purpose. Ones that are laid aside do not lead to good, nor do they become linked to it. Initially all useful purposes exist as the truths of doctrine, but they move on to become forms of good. They become such when a person acts in conformity with them, for it is what the person actually practises that imparts such a nature to those truths. Every action springs from the will, and the will is what causes that which existed initially as truth to become good. From this it is evident that, when in the will, truth is no longer the truth of faith but the good of faith, and that it is not the truth of faith but the good of faith that brings happiness. For the latter exerts an influence on the essential constituent of a person's life, that is to say, on the intentions in his will, bringing him interior delight or bliss, and in the next life happiness that is called heavenly joy.

  
/10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.