¹ Og et vær løftet mig op og førte mig til den østre port i Herrens hus, den som vender mot øst, og ved inngangen til porten så jeg fem og tyve menn og midt iblandt dem Ja'asanja, Assurs sønn, og Pelatja, Benajas sønn, som var høvdinger blandt folket.

² Og Herren sa til mig: Menneskesønn! Dette er de menn som tenker ut urett og gir onde råd i denne stad,

³ de som sier: Det blir ikke så snart tale om å bygge hus*; den** er gryten, og vi er kjøttet. / {* JE 29, 5.} / {** staden.}

⁴ Derfor, spå mot dem, spå du menneskesønn!

⁵ Og Herrens Ånd falt på mig, og han sa til mig: Si: Så sier Herren: Således har I sagt, I av Israels hus, og de tanker som stiger op i eders ånd, dem kjenner jeg.

⁶ Mange er de som I har drept i denne stad; I har fylt dens gater med drepte.

⁷ Derfor sier Herren, Israels Gud, så: De som I har drept og latt ligge midt i staden, de er kjøttet, og den er gryten; men I skal føres ut av den.

⁸ I frykter for sverdet, og sverdet vil jeg la komme over eder, sier Herren, Israels Gud.

⁹ Jeg vil føre eder ut av den og gi eder i fremmedes hånd, og jeg vil holde dom over eder.

¹⁰ For sverdet skal I falle; ved Israels grense vil jeg dømme eder, og I skal kjenne at jeg er Herren.

¹¹ Den skal ikke være en gryte for eder, og I skal ikke være kjøttet i den; ved Israels grense vil jeg dømme eder.

¹² Og I skal kjenne at jeg er Herren, hvis bud I ikke har fulgt, og hvis lover I ikke har holdt; men I har holdt eder efter de hedningefolks lover som bor rundt omkring eder.

¹³ Mens jeg holdt på å spå, døde Pelatja, Benajas sønn, og jeg falt på mitt ansikt og ropte med høi røst og sa: Akk, Herre, Herre! Vil du aldeles gjøre ende på det som er igjen av Israel?

¹⁴ Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

¹⁵ Menneskesønn! Dine brødre, dine brødre, dine nære frender og hele Israels hus, hele folket*, er det til hvem Jerusalems innbyggere sier: Hold eder langt borte fra Herren! Oss er landet gitt til eiendom. / {* Talen er om dem som med Jekonja var bortført til Babel; 2KG 24, 12 fg.}

¹⁶ Derfor skal du si: Så sier Herren, Israels Gud: Da jeg lot dem fare langt bort iblandt hedningefolkene, da jeg spredte dem i landene, blev jeg en kort tid en helligdom* for dem i de land de var kommet til. / {* JES 8, 14.}

¹⁷ Derfor skal du si: Så sier Herren, Israels Gud: Jeg vil samle eder fra folkene og sanke eder fra de land som I er spredt i, og jeg vil gi eder Israels land.

¹⁸ Og når de kommer dit, da skal de få bort derfra alle de avskyeligheter og vederstyggeligheter som finnes der.

¹⁹ Og jeg vil gi dem ett hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i deres indre; jeg vil ta bort stenhjertet av deres kjød og gi dem et kjødhjerte,

²⁰ så de skal følge mine bud og holde mine lover og gjøre efter dem; og de skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.

²¹ Men de hvis hjerte følger deres avskyeligheter og vederstyggeligheter*, deres gjerninger vil jeg la komme over deres eget hode, sier Herren, Israels Gud. / {* deres avguder.}

²² Da løftet kjerubene sine vinger, og hjulene fulgte med, og Israels Guds herlighet var ovenover dem.

²³ Og Herrens herlighet steg op fra staden, og den blev stående på det berg som er østenfor staden.

²⁴ Og et vær løftet mig op og førte mig i synet ved Guds Ånd til Kaldea, til de bortførte; og synet som jeg hadde sett, steg op fra mig.

²⁵ Og jeg talte til de bortførte alle de ord som Herren hadde latt mig se.

⁶ Så kom han til den port hvis forside vendte mot øst, og han steg op efter dens trin, og han målte portens treskel: den var én stang i bredden - det var den første treskel, og den var én stang i bredden.

¹ In the third year of the reign of king Belshazzar a vision appeared to me, even to me, Daniel, after that which appeared to me at the first.

² I saw in the vision; now it was so, that when I saw, I was in the citadel of Susa, which is in the province of Elam; and I saw in the vision, and I was by the river Ulai.

³ Then I lifted up my eyes, and saw, and behold, there stood before the river a ram which had two horns: and the two horns were high; but one was higher than the other, and the higher came up last.

⁴ I saw the ram pushing westward, and northward, and southward; and no animals could stand before him, neither was there any who could deliver out of his hand; but he did according to his will, and magnified himself.

⁵ As I was considering, behold, a male goat came from the west over the surface of the whole earth, and didn't touch the ground: and the goat had a notable horn between his eyes.

⁶ He came to the ram that had the two horns, which I saw standing before the river, and ran on him in the fury of his power.

⁷ I saw him come close to the ram, and he was moved with anger against him, and struck the ram, and broke his two horns; and there was no power in the ram to stand before him; but he cast him down to the ground, and trampled on him; and there was none who could deliver the ram out of his hand.

⁸ The male goat magnified himself exceedingly: and when he was strong, the great horn was broken; and instead of it there came up four notable [horns] toward the four winds of the sky.

⁹ Out of one of them came forth a little horn, which grew exceeding great, toward the south, and toward the east, and toward the glorious [land].

¹⁰ It grew great, even to the army of the sky; and some of the army and of the stars it cast down to the ground, and trampled on them.

¹¹ Yes, it magnified itself, even to the prince of the army; and it took away from him the continual [burnt offering], and the place of his sanctuary was cast down.

¹² The army was given over [to it] together with the continual [burnt offering] through disobedience; and it cast down truth to the ground, and it did [its pleasure] and prospered.

¹³ Then I heard a holy one speaking; and another holy one said to that certain one who spoke, How long shall be the vision [concerning] the continual [burnt offering], and the disobedience that makes desolate, to give both the sanctuary and the army to be trodden under foot?

¹⁴ He said to me, To two thousand and three hundred evenings [and] mornings; then shall the sanctuary be cleansed.