18
Konge! Den høieste Gud gav Nebukadnesar, din far, riket og makten og æren og herligheten;
Daniel 5:18
Daniel 8
1
I kong Belsasars tredje regjeringsår fikk jeg, Daniel, se et syn, et som kom efter det jeg før hadde sett.
2
Da jeg hadde dette syn, forekom det mig som jeg var i borgen Susan i landskapet Elam, og videre forekom det mig i synet som jeg var ved elven Ulai.
3
Og da jeg så op, fikk jeg se en vær som stod foran elven; den hadde to horn, og begge hornene var høie, men det ene høiere enn det andre, og det høieste vokste sist frem.
4
Jeg så væren stange mot vest og mot nord og mot syd, og intet dyr kunde stå sig for den, og det var ingen som kunde frelse av dens vold; den gjorde som den vilde, og tedde sig overmodig.
5
Og da jeg videre gav akt, fikk jeg se en gjetebukk som kom fra vest og fór frem over hele jorden uten å røre ved jorden, og bukken hadde et veldig horn mellem øinene.
6
Og den kom like bort til væren med de to horn, den som jeg så foran elven, og sprang imot den i sin voldsomme kraft.
7
Og jeg så hvorledes den kom tett inn på væren og i sinne fór løs på den og støtte til den og sønderbrøt begge dens horn, og væren hadde ikke kraft til å stå sig for den; og den kastet den til jorden og trådte den ned, og det var ingen som kunde frelse væren av dens vold.
8
Og gjetebukken blev overmåte mektig; men just som den hadde nådd sin fulle styrke, blev det store horn brutt av, og i stedet for det vokste det op fire veldige horn, som vendte mot himmelens fire hjørner.
9
Og av det ene av dem skjøt det op et nytt horn, som fra først av var lite, men siden blev overmåte stort mot syd og mot øst og mot det fagre land*. / {* d.e. Israels land; DNL 11, 16. 41. JE
3, 19.}
10
Og det vokste like op til himmelens hær og kastet nogen av hæren - av stjernene* - til jorden og trådte dem ned. / {* d.e. av Guds folk; DNL 8, 24.}
11
Ja, like til hærens fyrste hevet det sig; det tok fra ham det stadige offer, og hans helligdoms bolig blev omstyrtet.
12
Og sammen med det stadige offer blev hæren overgitt til ødeleggelse for frafallets skyld; og hornet kastet sannheten til jorden, og det hadde fremgang med alt det foretok sig.
13
Så hørte jeg en av de hellige tale; og en annen hellig sa til ham som talte: For hvor lang tid gjelder synet om det stadige offer og det ødeleggende frafall - at både helligdom og hær overgis til nedtredelse?
14
Og han sa til mig: To tusen og tre hundre aftener og morgener; så skal helligdommen komme til sin rett igjen.
15
Da nu jeg, Daniel, så dette syn, søkte jeg å forstå det; da stod det med én gang foran mig en skikkelse som så ut som en mann.
16
Og jeg hørte et menneskes røst mellem Ulais bredder; han ropte: Gabriel! Forklar synet for ham!
17
Så kom han dit jeg stod, og da han kom, blev jeg forferdet og falt på mitt ansikt; og han sa til mig: Gi akt på mine ord, menneskebarn! For synet sikter til endens tid.
18
Mens han talte med mig, sank jeg sanseløs på mitt ansikt til jorden; da rørte han ved mig og reiste mig op igjen.
19
Og han sa: Nu vil jeg kunngjøre dig hvad som skal skje i vredens siste tid; for synet sikter til den for enden fastsatte tid.
20
Væren du så, den med de to horn, det er kongene av Media og Persia.
21
Og den raggete bukk er kongen av Grekenland, og det store horn mellem dens øine er den første konge*. / {* Aleksander den store.}
22
Og at dette horn blev avbrutt, og at det kom fire andre i dets sted, det betyr at fire kongeriker* skal opstå av hans folk, men ikke med hans kraft. / {* d.e. det makedoniske, trakiske, syriske og egyptiske.}
23
Og i den siste tid av deres herredømme, når overtrederne har gjort sine synders mål fullt, skal det opstå en konge med frekt åsyn og kyndig i onde råd*. / {* Antiokus Epifanes.}
24
Og hans makt skal bli stor, men ikke ved hans egen kraft, og han skal gjøre utrolig stor skade og ha fremgang med alt det han foretar sig; han skal ødelegge mektige fyrster og de helliges folk.
25
Og fordi han er klok, skal hans svikefulle ferd lykkes for ham; han skal ophøie sig i sitt hjerte, og han skal ødelegge mange i deres trygghet; ja, mot fyrstenes fyrste skal han sette sig op; men uten menneskehånd skal han knuses.
26
Og synet om aftenene og morgenene, som det var tale om, er sannhet; men gjem du synet, for det sikter til en fjern fremtid!
27
Men jeg, Daniel, blev rent avmektig, og jeg blev syk en tid; så stod jeg op og gjorde min tjeneste hos kongen; jeg var forferdet over synet, men det var ingen som forstod det.
Apocalypse Revealed #716
716. To this I will append the following account:
I spoke with several English bishops in the spiritual world about the short works I published in London in 1758, namely, Heaven and Hell, The New Jerusalem and its Heavenly Doctrine, The Last Judgment, The White Horse, and The Earths in the Universe. I had sent these short works as a gift to all the Bishops and to a number of magnates or lords. The bishops said that they had received them and looked them over, but that they did not regard them as having any merit, even though artfully written. And they said, too, that they had persuaded as many as they could not to read them.
I asked why this was, since in fact the books contain secrets concerning heaven and hell, and concerning life after death, and many more worthy of much merit, having been revealed by the Lord for people who will belong to His New Church, which is the New Jerusalem.
But they said, "What is that to us?" And they poured out invectives against them as they had in the world. I heard them.
I then read in their presence these verses from the Apocalypse:
Then the sixth angel poured out his bowl upon the great river Euphrates, and its water was dried up, so that the way of the kings from the rising of the sun might be made ready. And I saw coming out of the mouth of the dragon, out of the mouth of the beast, and out of the mouth of the false prophet, three unclean spirits like frogs. For they are spirits of demons that perform signs to go away to the kings of the earth and of the whole world, to gather them to the battle of that great day of God Almighty... And they gathered them together to the place called in Hebrew Armageddon. (Revelation 16:12-16)
Having explained these verses in their presence, I told the bishops that they, and others like them elsewhere, were the people meant by these depictions.
[2] A king, the grandfather of the king reigning today, 1 heard from heaven what I said to the bishops, and being somewhat annoyed, he said, "What is this?"
And then one of those bishops, who had not gone along with the others in the world, turned to the king and said, "These whom you now see with your own eyes, thought in the world, and so even now continue to think, of the Lord's Divine humanity as being that of an ordinary person, and they attribute all salvation and redemption to God the Father, and not to the Lord except as the occasioning cause. For they believe in God the Father, and not in His Son, even though they know from the Lord that it is the Father's will that they believe in the Son, that those who believe in the Son shall have eternal life, and that those who do not believe in the Son shall not see life. 2
"In addition, the charity done by the Lord through a person as though done by the person - this they cast out from having anything to do with salvation."
[3] Speaking further with the king, the bishop disclosed the hierarchy that many of the bishops continually aspire to and also take part in, which they establish by joining together and forming an alliance. They do this with all of their order through emissaries, messengers, letters and conversations, supported by their ecclesiastical and at the same time political authority. As a result they almost all cling together, like a single bundle of sticks. Moreover, it is in consequence of that hierarchy, too, that even though the aforementioned works for the New Jerusalem were published in London and sent to them as a gift, they have caused those works to be so shamefully rejected that they are regarded as not even worth a mention in their book catalogue.
Hearing this, the king was dumbfounded, especially on being told that the bishops thought as they did regarding the Lord, who nevertheless is God of heaven and earth, and regarding charity, which nevertheless is the essence of religion.
At that, by a shaft of light descending then from heaven, the interiors of their minds and faith were laid open; and when the king saw them, he said, "Depart! Alas, who can become so hardened against hearing anything relating to heaven and eternal life?"
[4] The king then asked why the clergy rendered the bishops such universal obedience, and the bishop said that it resulted from the power granted to every bishop in his diocese of nominating to the king only one man or candidate for a parish, and not three as in other kingdoms. Owing to that power, then, they have the ability to promote their supporters to higher positions of honor and larger incomes - each one according to the obedience that he renders.
The bishop disclosed also how far that hierarchy could go, and that it has progressed to the point that power is the essential goal and religion a formality.
He revealed, too, their passion for power, and when viewed by angels, they saw that it exceeded the passion for power of people in positions of secular authority.
각주:
1. In 1766 when this work was published, the reigning monarch was George III, who in 1760 succeeded his grandfather, George II, as king of England.
2. John 6:40; 3:36
