¹ Kong Belsasar gjorde et stort gjestebud for sine tusen stormenn, og han drakk vin for deres øine.

² Da vinen smakte Belsasar, bød han at de gull- og sølvkar som hans far Nebukadnesar hadde tatt bort fra templet i Jerusalem, skulde hentes, så kongen og hans stormenn, hans hustruer og hans medhustruer kunde drikke av dem.

³ Så hentet de de gullkar som var tatt bort fra templet, fra Guds hus i Jerusalem; og kongen og hans stormenn, hans hustruer og hans medhustruer drakk av dem.

⁴ De drakk vin og priste sine guder av gull og sølv, av kobber, jern, tre og sten.

⁵ I samme stund kom det til syne fingrer av en menneskehånd, som skrev på den kalkede vegg i kongens palass, midt imot lysestaken. Og kongen så den hånd som skrev.

⁶ Da skiftet kongen farve, og hans tanker forferdet ham; hans lenders ledemot slappedes, og hans knær slo mot hverandre.

⁷ Og kongen ropte med høi røst at de skulde hente åndemanerne, kaldeerne og sannsigerne. Så tok han da til orde og sa til Babels vismenn: Den mann som leser denne skrift og kunngjør mig dens uttydning, han skal klæs i purpur og få en gullkjede om sin hals, og i makt skal han være den tredje i riket.

⁸ Da alle kongens vismenn var kommet til stede, var de ikke i stand til å lese skriften og kunngjøre kongen dens uttydning.

⁹ Da blev kong Belsasar storlig forferdet og skiftet farve, og hans stormenn blev aldeles forvirret.

¹⁰ Ved kongens og hans stormenns ord kom dronningen* inn i gjestebudssalen. Hun tok til orde og sa: Kongen leve evindelig! La ikke dine tanker forferde dig, og skift ikke farve! / {* d.e. enkedronningen. DNL 2, 4.}

¹¹ Det finnes i ditt rike en mann i hvem de hellige guders ånd er, og hos hvem det i din fars dager blev funnet oplysning og klokskap og en visdom som guders visdom; og kong Nebukadnesar, din far, gjorde ham til mester for tegnsutleggerne, åndemanerne, kaldeerne og sannsigerne. Således, konge, ophøiet din far ham,

¹² fordi det hos ham fantes en høi ånd og kunnskap og innsikt og evne til å tyde drømmer og løse gåter og utrede vanskelige spørsmål - jeg mener Daniel, han som kongen gav navnet Beltsasar. Send derfor bud efter Daniel! Så kunngjør han dig uttydningen.

¹³ Så blev Daniel ført inn for kongen. Og kongen tok til orde og sa til Daniel: Er du Daniel, en av de jødiske fanger som kongen, min far, førte hit fra Juda?

¹⁴ Jeg har hørt om dig at guders ånd er i dig, og at det hos dig er funnet oplysning og innsikt og høi visdom.

¹⁵ Nu er vismennene og åndemanerne blitt ført inn for mig for å lese denne skrift og kunngjøre mig dens uttydning; men de er ikke i stand til å kunngjøre mig nogen uttydning av den.

¹⁶ Men jeg har hørt om dig at du kan gi uttydninger og utrede vanskelige spørsmål; kan du nu lese denne skrift og kunngjøre mig dens uttydning, så skal du klæs i purpur og få en gullkjede om din hals, og i makt skal du være den tredje i riket.

¹⁷ Da svarte Daniel og sa der han stod foran kongen: Dine gaver kan du selv ha, og dine foræringer kan du gi til en annen! Men skriften skal jeg lese for kongen og kunngjøre ham dens uttydning.

¹⁸ Konge! Den høieste Gud gav Nebukadnesar, din far, riket og makten og æren og herligheten;

¹⁹ og for den makts skyld han hadde gitt ham, bevet og fryktet alle folk, ætter og tungemål for ham; hvem han vilde, slo han ihjel, og hvem han vilde, lot han leve, og hvem han vilde, ophøiet han, og hvem han vilde, fornedret han.

²⁰ Men da hans hjerte ophøiet sig, og hans ånd blev stolt og overmodig, blev han nedstøtt fra sin kongetrone, og hans ære blev tatt fra ham.

²¹ Han blev utstøtt fra menneskenes barn, og hans hjerte blev likt dyrenes, og hos villeslene var hans bolig; urter måtte han ete likesom oksene, og av himmelens dugg blev hans legeme vætet, inntil han sannet at den høieste Gud råder over kongedømmet blandt menneskene og setter den han vil, til å styre.

²² Men du Belsasar, hans sønn, har ikke ydmyket ditt hjerte, enda du visste alt dette;

²³ du har ophøiet dig mot himmelens herre, og du har latt hente karene som var tatt fra hans hus, og du og dine stormenn, dine hustruer og dine medhustruer har drukket vin av dem, og du har prist dine guder av sølv og gull, av kobber, jern, tre og sten, som ikke ser og ikke hører og ikke har forstand; men den Gud i hvis hånd din livsånde er, og som råder over alle dine veier, har du ikke æret.

²⁴ Derfor blev nu denne hånd sendt fra ham, og denne skrift skrevet.

²⁵ Og dette er den skrift som er skrevet her: Mene, mene, tekel, ufarsin*. / {* d.e. tellet, tellet, veid, og de deler.}

²⁶ Og så er uttydningen av dette ord: Mene: Tellet har Gud ditt kongedømmes dager og gjort ende på det.

²⁷ Tekel: Veid er du på vektskål og funnet for lett.

²⁸ Peres: Delt er ditt kongedømme og gitt til mederne og perserne.

²⁹ Da bød Belsasar at Daniel skulde klæs i purpur og en gullkjede legges om hans hals, og at det skulde utropes om ham at han i makt skulde være den tredje i riket.

³⁰ Samme natt blev kaldeerkongen Belsasar drept.

¹⁴ Kong Kyros lot også de kar av gull og sølv som hadde tilhørt Guds hus, men som Nebukadnesar hadde tatt ut av templet i Jerusalem og ført til templet i Babel, ta ut av templet i Babel, og de blev overgitt til en som hette Sesbassar, som han hadde satt til stattholder.

¹ Now Yahweh said to Abram, "Get out of your country, and from your relatives, and from your father's house, to the land that I will show you.

² I will make of you a great nation. I will bless you and make your name great. You will be a blessing.

³ I will bless those who bless you, and I will curse him who curses you. All of the families of the earth will be blessed in you."

⁴ So Abram went, as Yahweh had spoken to him. Lot went with him. Abram was seventy-five years old when he departed out of Haran.

⁵ Abram took Sarai his wife, Lot his brother's son, all their substance that they had gathered, and the souls whom they had gotten in Haran, and they went forth to go into the land of Canaan. Into the land of Canaan they came.

⁶ Abram passed through the land to the place of Shechem, to the oak of Moreh. The Canaanite was then in the land.

⁷ Yahweh appeared to Abram and said, "I will give this land to your seed." He built an altar there to Yahweh, who appeared to him.

⁸ He left from there to the mountain on the east of Bethel, and pitched his tent, having Bethel on the west, and Ai on the east. There he built an altar to Yahweh and called on the name of Yahweh.

⁹ Abram traveled, going on still toward the South.

¹⁰ There was a famine in the land. Abram went down into Egypt to live as a foreigner there, for the famine was severe in the land.

¹¹ It happened, when he had come near to enter Egypt, that he said to Sarai his wife, "See now, I know that you are a beautiful woman to look at.

¹² It will happen, when the Egyptians will see you, that they will say, 'This is his wife.' They will kill me, but they will save you alive.

¹³ Please say that you are my sister, that it may be well with me for your sake, and that my soul may live because of you."

¹⁴ It happened that when Abram had come into Egypt, the Egyptians saw that the woman was very beautiful.

¹⁵ The princes of Pharaoh saw her, and praised her to Pharaoh; and the woman was taken into Pharaoh's house.

¹⁶ He dealt well with Abram for her sake. He had sheep, cattle, male donkeys, male servants, female servants, female donkeys, and camels.

¹⁷ Yahweh plagued Pharaoh and his house with great plagues because of Sarai, Abram's wife.

¹⁸ Pharaoh called Abram and said, "What is this that you have done to me? Why didn't you tell me that she was your wife?

¹⁹ Why did you say, 'She is my sister,' so that I took her to be my wife? Now therefore, see your wife, take her, and go your way."

²⁰ Pharaoh commanded men concerning him, and they brought him on the way with his wife and all that he had.