True Christianity #21
21. 3. The underlying divine reality is intrinsic reality, and is also an intrinsic capacity to become manifest. Jehovah God is intrinsic reality because from eternity to eternity he is the I Am, the Absolute, and the first and only thing from which comes everything that exists and to which everything owes its existence. Because of this and nothing else he is the Beginning and the End, the First and the Last, and the Alpha and the Omega.
One cannot say that his underlying reality comes from himself, because coming from himself implies before and after, and therefore time, and time cannot apply to the infinite underlying reality that is described as existing from eternity. Coming from also either implies another god who is the real god, and then you have a god from a god; or it implies that God formed himself. In either case God would not be uncreated or infinite, because he would have boundaries and limitations that were imposed either by himself or by some other god.
From the fact that God is the intrinsic underlying reality, it follows that God is love in itself, wisdom in itself, and life in itself. It also follows that God is the Absolute from which all things come and to which all things are connected so that they may exist. God is God because he is life in itself, as the Lord's words in John 5:26 make clear. Likewise in Isaiah: "I, Jehovah, am the maker of all things. I alone stretch out the heavens. I extend the earth by myself"(Isaiah 44:24); and he alone is God, and there is no God except him (Isaiah 45:14, 21; see also Hosea 13:4).
God is not only the intrinsic underlying reality but is also an intrinsic capacity to become manifest. For unless the underlying reality is capable of manifesting, it is nothing. It is equally true that the capacity to become manifest is nothing without the underlying reality. Neither one can exist without the other. The same is true for substance unless it takes a form. A substance without a form has no properties or attributes, and something that has no quality is in fact nothing.
I speak specifically here of underlying reality and capacity to become manifest, not of essence and actual manifestation, because the relationship between underlying reality and essence is the relationship between something that comes before and something that comes afterward; the same goes for the capacity to become manifest and actual manifestation. What comes before is more universal than what comes afterward. The underlying divine reality has the attributes of infinity and eternity, but the divine essence and manifestation have the attributes of divine love and divine wisdom, and through them, omnipotence and omnipresence, which I will get to when it is their turn.
Jeremias 5
1
Gå omkring i gatene i Jerusalem og se efter og gi akt, søk på torvene om I finner nogen, om det er nogen som gjør rett, som streber efter redelighet! Så vil jeg tilgi byen.
2
Og om de enn sier: Så sant Herren lever, så sverger de allikevel falsk.
3
Herre! Ser ikke dine øine efter redelighet? Du slo dem, men de kjente ingen smerte; du gjorde ende på dem, de vilde ikke ta imot tukt, de gjorde sitt ansikt hårdere enn sten, de vilde ikke vende om.
4
Da sa jeg: Det er bare småfolk*; de er uforstandige, for de kjenner ikke Herrens vei, sin Guds rett; / {* som har båret sig således at; JE
5, 3.}
5
jeg vil nu gå til storfolk og tale med dem; for de kjenner Herrens vei, sin Guds rett. Men nettop de har alle sammen brutt åket og sprengt båndene.
6
Derfor skal løven fra skogen slå dem, ulven fra villmarkene ødelegge dem; leoparden lurer utenfor deres byer, hver den som går ut av dem, skal bli revet i stykker; for mange er deres overtredelser, tallrike deres frafall.
7
Hvorfor skulde jeg tilgi dig? Dine barn har forlatt mig og svoret ved guder som ikke er guder; og jeg mettet dem, men de drev hor og flokket sig i skjøgens hus.
8
Som velnærte hester er de tidlig på ferde; de vrinsker, hver efter sin næstes hustru.
9
Skulde jeg ikke straffe slikt, sier Herren, eller skulde min sjel ikke hevne sig på et folk som dette?
10
Stig op på dets murer og ødelegg, men gjør ikke helt ende på det! Ta bort dets kvister, de hører ikke Herren til!
11
For Israels hus og Judas hus har båret sig troløst at imot mig, sier Herren.
12
De har fornektet Herren og sagt: Han er ikke til, og det skal ikke komme nogen ulykke over oss, og sverd og hunger skal vi ikke se,
13
og profetene skal bli til vind; for det er ingen som taler i dem. Således skal det gå dem selv.
14
Derfor sier Herren, hærskarenes Gud, så: Fordi I taler slike ord, se, så gjør jeg mine ord i din munn til en ild og dette folk til ved, og ilden skal fortære dem.
15
Se, jeg lar et folk fra det fjerne komme over eder, Israels hus, sier Herren; et kraftig folk er det, et folk fra eldgammel tid, et folk hvis tungemål du ikke kjenner, og hvis tale du ikke skjønner.
16
Deres kogger er som en åpen grav, de er alle sammen kjemper.
17
Og de skal fortære din høst og ditt brød, de skal fortære dine sønner og dine døtre, de skal fortære ditt småfe og storfe, de skal fortære ditt vintre og fikentre; dine faste byer som du setter din lit til, skal de bryte ned med sverd.
18
Men selv i de dager, sier Herren, vil jeg ikke gjøre helt ende på eder.
19
Og når I da sier: Hvorfor har Herren vår Gud gjort alt dette mot oss? - da skal du si til dem: Likesom I forlot mig og tjente fremmede guder i eders land, således skal I også tjene fremmede herrer i et land som ikke er eders.
20
Forkynn dette i Jakobs hus og kunngjør det i Juda og si:
21
Hør dette, du uvettige og uforstandige folk, som har øine, men ikke ser, som har ører, men ikke hører!
22
Vil I ikke frykte mig, sier Herren, vil I ikke beve for mitt åsyn? Jeg som har satt sanden til grense for havet, til en evig demning som det ikke kan komme over, så om bølgene raser, makter de intet, og om de bruser, kan de ikke komme over den.
23
Men dette folk har et trossig og gjenstridig hjerte; de har veket fra ham og er gått bort.
24
Og de har ikke sagt i sitt hjerte: La oss frykte Herren vår Gud, som gir regn i rett tid, både høstregn og vårregn, han som holder ved lag for oss den ordning han har fastsatt for høstens uker!
25
Eders misgjerninger har gjort at alt dette er kommet i ulag for eder, og eders synder har holdt det gode borte fra eder.
26
For det finnes ugudelige blandt mitt folk; de legger sig på lur, likesom fuglefangere dukker sig ned; de setter ut snarer og fanger mennesker.
27
Som et bur er fullt av fugler, således er deres hus fulle av svik; derfor er de blitt store og rike.
28
De er blitt fete, de glinser, de strømmer over av ondt, de dømmer ikke rett i nogen sak, ikke i den farløses sak, så de fremmer den, og fattigfolk hjelper de ikke til deres rett.
29
Skulde jeg ikke straffe slikt, sier Herren, skulde min sjel ikke hevne sig på et folk som dette?
30
Forferdelige og gruelige ting skjer i landet;
31
profetene profeterer løgn, og prestene styrer efter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det således. Men hvad vil I gjøre når enden på dette kommer?
