Библията

 

2 Mosebok 12

Проучване

   

1 Og Herren sa til Moses og Aron i Egyptens land:

2 Denne måned* skal være eders nytt årsmåned, den skal være den første av årets måneder hos eder. / {* måneden abib eller nisan, 2MO 13, 4. NEH 2, 11. omtrent vår april.}

3 Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende dag i denne måned skal hver husfar ta sig ut et lam, et lam for hvert hus.

4 Men dersom huset er for lite til et lam, skal han og hans nærmeste nabo ta et lam sammen efter tallet på deres husfolk; efter hvad enhver eter, skal I regne folk på hvert lam.

5 Det skal være et lam uten lyte, av hankjønn, årsgammelt; et lam eller et kje kan I ta.

6 Og I skal gjemme det til den fjortende dag i denne måned; da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellem de to aftenstunder*. / {* mellem solens nedgang og nattens frembrudd.}

7 Og de skal ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på det øverste dørtre på de hus hvor de eter det.

8 Og de skal ete kjøttet samme natt; stekt ved ild og med usyret brød og bitre urter skal de ete det.

9 I må ikke ete noget av det rått eller kokt i vann, men stekt ved ild, med hode, føtter og innvoller.

10 Og I skal ikke levne noget av det til om morgenen; er det noget igjen om morgenen, skal I brenne det op i ilden.

11 Og således skal I ete det: med ombundne lender, med sko på føttene og med stav i hånd, og I skal ete det i hast; det er påske* for Herren. / {* ordet påske betyr forbigang.}

12 For samme natt vil jeg gå igjennem Egyptens land og slå ihjel alt førstefødt i Egyptens land, både folk og fe, og over alle Egyptens guder vil jeg holde dom; jeg er Herren.

13 Og blodet på de hus som I er i, skal være til et tegn for eder; når jeg ser blodet, vil jeg gå eder forbi; og ikke skal noget slag ramme eder til ødeleggelse når jeg slår Egyptens land.

14 Og denne dag skal være en minnedag for eder, og I skal holde den som en høitid for Herren; det skal være en evig forskrift for eder å holde den, slekt efter slekt.

15 I syv dager skal I ete usyret brød. Straks på den første dag skal I ha all surdeig bort av eders hus; enhver som eter syret brød fra den første til den syvende dag, han skal utryddes av Israel.

16 Og på den første dag skal I holde en hellig sammenkomst, og likeså på den syvende dag en hellig sammenkomst. Intet arbeid skal gjøres nogen av de dager; bare den mat som enhver av eder trenger, må I lage til.

17 I skal holde de usyrede brøds høitid, for på denne samme dag førte jeg eders hærer ut av Egyptens land; derfor skal det være en evig forskrift for eder å holde denne dag, slekt efter slekt.

18 I den første måned, på den fjortende dag i måneden om aftenen skal I ete usyret brød, og det skal I gjøre helt til den enogtyvende dag om aftenen i samme måned.

19 I syv dager skal det ikke finnes surdeig i eders hus; enhver som eter syret brød, han skal utryddes av Israels menighet, enten han er en fremmed eller innfødt i landet.

20 Intet syret skal I ete, i alle hus skal I ete usyret brød.

21 Da kalte Moses alle Israels eldste til sig og sa til dem: Gå og hent småfe for eders familier og slakt påskelammet!

22 Og I skal ta et knippe isop og dyppe i blodet som er i skålen, og stryke på det øverste dørtre og på begge dørstolpene noget av blodet i skålen, og ingen av eder skal gå ut av sin husdør før om morgenen.

23 For Herren skal gå igjennem landet for å slå egypterne, og når han ser blodet på det øverste dørtre og på begge dørstolpene, skal han gå døren forbi og ikke la ødeleggeren få komme inn i eders hus og slå eder.

24 Dette skal I holde; det skal være en forskrift for dig og dine barn til evig tid.

25 Og når I kommer inn i det land Herren skal gi eder, således som han har lovt, da skal I holde denne tjeneste.

26 Og når eders barn sier til eder: Hvad er dette for en tjeneste som I holder? -

27 da skal I si: Det er påskeoffer for Herren, som gikk forbi Israels barns hus i Egypten da han slo egypterne og fridde våre hus. Og folket bøide sig og tilbad.

28 Og Israels barn gikk bort og gjorde dette; som Herren hadde sagt til Moses og Aron, således gjorde de.

29 Så skjedde det ved midnatts tid at Herren slo ihjel alle førstefødte i Egyptens land, fra den førstefødte sønn av Farao, som satt på sin trone, til den førstefødte sønn av fangen, som var i fengslet, og alt førstefødt blandt buskapen.

30 Da stod Farao op om natten, han og alle hans tjenere og alle egypterne, og det blev et stort skrik i Egypten; for det var ikke et hus hvor det ikke var en død.

31 Og han kalte Moses og Aron til sig om natten og sa: Gjør eder rede, dra ut fra mitt folk, både I og Israels barn, far bort og tjen Herren, som I har sagt!

32 Ta med eder både eders småfe og eders storfe, som I har sagt, gå og bed godt også over mig!

33 Og egypterne trengte hårdt på folket for å få dem hastig ut av landet; for de sa: Vi er dødsens alle sammen!

34 Så tok folket sin deig, før den var syret; de svøpte sine deigtrau i sine klær og bar dem på sine skuldrer.

35 Og Israels barn gjorde som Moses hadde sagt, og bad egypterne om smykker av sølv og gull og om klær.

36 Og Herren gav folket yndest hos egypterne, så de gjerne gav dem det de bad om. Det var det bytte de tok av egypterne.

37 Så brøt da Israels barn op fra a'amses og tok veien til Sukkot, omkring seks hundre tusen mann til fots foruten barna.

38 Og det drog også en stor hop av alle slags folk med dem, og småfeet og storfeet, en overmåte stor mengde fe.

39 Av den deig de hadde med sig fra Egypten, bakte de usyrede kaker; for den var ikke syret, fordi de var drevet ut av Egypten og ikke torde dryge der lenger; heller ikke hadde de laget i stand reisekost.

40 Men den tid Israels barn hadde bodd i Egypten, var fire hundre og tretti år.

41 På den dag de fire hundre og tretti år var til ende, da var det alle Herrens hærer drog ut av Egyptens land.

42 Denne natt tok Herren i akt for å føre dem ut av Egyptens land; den samme natt skal alle Israels barn ta i akt for Herren, slekt efter slekt.

43 Og Herren sa til Moses og Aron: Dette er forskriften om påskelammet: Ingen fremmed skal ete av det.

44 Men enhver træl som er kjøpt for sølv, ham skal du omskjære; da kan han ete av det.

45 Ingen innerst eller dagarbeider skal ete av det.

46 I ett hus skal det etes; du skal ikke la noget av kjøttet komme utenfor huset, og I skal ikke bryte noget ben på det.

47 Således skal hele Israels menighet gjøre.

48 Og når en fremmed opholder sig hos dig og vil holde påske for Herren, skal alt mannkjønn hos ham omskjæres, og da kan han få være med og holde den; han skal være som en innfødt i landet; men ingen uomskåret skal ete av det.

49 Det skal være en og samme lov for den innfødte og for den fremmede som opholder sig hos eder.

50 Og alle Israels barn gjorde således; som Herren hadde befalt Moses og Aron, således gjorde de.

51 På denne samme dag var det Herren førte Israels barn ut av Egyptens land, hær efter hær.

   

Коментар

 

224 - No Strangers

От Jonathan S. Rose

Title: No Strangers

Topic: Salvation

Summary: The human family exhibits a fair amount of stranger anxiety. What does Scripture say about strangers?

Use the reference links below to follow along in the Bible as you watch.

References:
Acts of the Apostles 10
Genesis 24:3-4; 42:7; 43:32; 46
Exodus 12:37-38, 43-48; 22:21
Leviticus 22:10; 25:23
Numbers 15:15; 1:51; 3:10; 16:40
Deuteronomy 10:16, 18-19
Psalms 39:12; 145:9; 146:9
Matthew 12:15; 25:35, 43; 18:15-17
Luke 5:27; 13:27; 16:26
1 Corinthians 5:9
Galatians 6:9-10
1 Timothy 2:1, 4
Isaiah 65:1-5

Възпроизвеждане на видео

Spirit and Life Bible Study broadcast from 5/20/2015. The complete series is available at: www.spiritandlifebiblestudy.com

Библията

 

Genesis 42

Проучване

   

1 Now Jacob saw that there was grain in Egypt, and Jacob said to his sons, "Why do you look at one another?"

2 He said, "Behold, I have heard that there is grain in Egypt. Go down there, and buy for us from there, so that we may live, and not die."

3 Joseph's ten brothers went down to buy grain from Egypt.

4 But Jacob didn't send Benjamin, Joseph's brother, with his brothers; for he said, "Lest perhaps harm happen to him."

5 The sons of Israel came to buy among those who came, for the famine was in the land of Canaan.

6 Joseph was the governor over the land. It was he who sold to all the people of the land. Joseph's brothers came, and bowed themselves down to him with their faces to the earth.

7 Joseph saw his brothers, and he recognized them, but acted like a stranger to them, and spoke roughly with them. He said to them, "Where did you come from?" They said, "From the land of Canaan to buy food."

8 Joseph recognized his brothers, but they didn't recognize him.

9 Joseph remembered the dreams which he dreamed about them, and said to them, "You are spies! You have come to see the nakedness of the land."

10 They said to him, "No, my lord, but your servants have come to buy food.

11 We are all one man's sons; we are honest men. Your servants are not spies."

12 He said to them, "No, but you have come to see the nakedness of the land!"

13 They said, "We, your servants, are twelve brothers, the sons of one man in the land of Canaan; and behold, the youngest is this day with our father, and one is no more."

14 Joseph said to them, "It is like I told you, saying, 'You are spies!'

15 By this you shall be tested. By the life of Pharaoh, you shall not go forth from here, unless your youngest brother comes here.

16 Send one of you, and let him get your brother, and you shall be bound, that your words may be tested, whether there is truth in you, or else by the life of Pharaoh surely you are spies."

17 He put them all together into custody for three days.

18 Joseph said to them the third day, "Do this, and live, for I fear God.

19 If you are honest men, then let one of your brothers be bound in your prison; but you go, carry grain for the famine of your houses.

20 Bring your youngest brother to me; so will your words be verified, and you won't die." They did so.

21 They said one to another, "We are certainly guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he begged us, and we wouldn't listen. Therefore this distress has come upon us."

22 Reuben answered them, saying, "Didn't I tell you, saying, 'Don't sin against the child,' and you wouldn't listen? Therefore also, behold, his blood is required."

23 They didn't know that Joseph understood them; for there was an interpreter between them.

24 He turned himself away from them, and wept. Then he returned to them, and spoke to them, and took Simeon from among them, and bound him before their eyes.

25 Then Joseph gave a command to fill their bags with grain, and to restore each man's money into his sack, and to give them food for the way. So it was done to them.

26 They loaded their donkeys with their grain, and departed from there.

27 As one of them opened his sack to give his donkey food in the lodging place, he saw his money. Behold, it was in the mouth of his sack.

28 He said to his brothers, "My money is restored! Behold, it is in my sack!" Their hearts failed them, and they turned trembling one to another, saying, "What is this that God has done to us?"

29 They came to Jacob their father, to the land of Canaan, and told him all that had happened to them, saying,

30 "The man, the lord of the land, spoke roughly with us, and took us for spies of the country.

31 We said to him, 'We are honest men. We are no spies.

32 We are twelve brothers, sons of our father; one is no more, and the youngest is this day with our father in the land of Canaan.'

33 The man, the lord of the land, said to us, 'By this I will know that you are honest men: leave one of your brothers with me, and take grain for the famine of your houses, and go your way.

34 Bring your youngest brother to me. Then I will know that you are not spies, but that you are honest men. So I will deliver your brother to you, and you shall trade in the land.'"

35 It happened as they emptied their sacks, that behold, each man's bundle of money was in his sack. When they and their father saw their bundles of money, they were afraid.

36 Jacob, their father, said to them, "You have bereaved me of my children! Joseph is no more, Simeon is no more, and you want to take Benjamin away. All these things are against me."

37 Reuben spoke to his father, saying, "Kill my two sons, if I don't bring him to you. Entrust him to my care, and I will bring him to you again."

38 He said, "My son shall not go down with you; for his brother is dead, and he only is left. If harm happens to him along the way in which you go, then you will bring down my gray hairs with sorrow to Sheol."