True Christianity # 157
157. Since our spirit means our mind, therefore "being in the spirit," as the Word sometimes says, refers to the state of our mind when it is separated from our body. In this state the prophets saw the sort of things that exist in the spiritual world; therefore this state is called "a vision of God. " At those times, the prophets' state was like the state of spirits and angels in the spiritual world. In this state our spirit can move from place to place while our body stays where it is (as is also true of our mind's eye).
This is the state I myself have been in now for twenty-six years, with the difference that I am in my spirit and my body at the same time, and only sometimes out of my body.
Ezekiel, Zechariah, Daniel, and John (when he wrote the Book of Revelation) were in this state, as is clear from the following passages: Ezekiel said, "The spirit lifted me up and led me into Chaldea to the captivity in the vision of God, in the spirit of God. In this way the vision that I saw came over me" (Ezekiel 11:1, 24). The spirit lifted Ezekiel up and he heard the earth tremble behind him (Ezekiel 3:12, 14). The spirit lifted him up between earth and heaven, and led him away to Jerusalem where he saw abominable things (Ezekiel 8:3-4). He saw four creatures that were angel guardians and various details about them (Ezekiel 1 and 10). Then he saw a new earth in the form of a new temple, and an angel measuring the temple (Ezekiel 40-48). At that time he was in a vision and in the spirit (Ezekiel 40:2; 43:5).
[2] The same thing happened to Zechariah when an angel was with him and he saw a man riding among the myrtle trees (); when he saw four horns and a man who had a string in his hand for measuring (Zechariah 1:18; 2:1-2); when he saw Joshua the high priest (Zechariah 3:1, 6); and when he saw four chariots with horses headed off between two mountains (Zechariah 6:1-3).
Daniel was in the same state when he saw four beasts rising up out of the sea, and many details about them (Daniel 7:1-8); and when he saw battles between a ram and a goat (Daniel 8:1-14). He was in a vision when he saw those things (Daniel 7:1-2, 7, 13; 8:2; 10:1, 7-8). In a vision he saw the angel Gabriel and spoke with him [].
[3] The same thing happened to John when he wrote the Book of Revelation. He said he was in the spirit on the Lord's day (Revelation 1:10); he was carried off into the wilderness in the spirit (Revelation 17:3); and he was on a high mountain in the spirit (Revelation 21:10). He was seeing things in a vision (Revelation 9:17).
Elsewhere [in the Book of Revelation] he says that he saw the things he described. For example, he saw the Son of Humankind in the middle of seven lampstands. He saw a tabernacle, a temple, an ark, and an altar in heaven; a book sealed with seven seals and horses that came out of it; four creatures around a throne; twelve thousand chosen people, some from every tribe; a lamb on Mount Zion; locusts rising up from an abyss; a dragon and its war with Michael; a woman giving birth to a male child and running away into a desert because of the dragon; two beasts, one rising up out of the sea and another out of the land; a woman sitting on a scarlet beast; a dragon thrown into a lake of fire and sulfur; a white horse and a great supper; the holy city Jerusalem coming down, with details of its entrances, its wall, and the wall's foundations; a river of living water; and trees of life producing different types of fruit every month; and so on.
Peter, James, and John were in the same state when they saw Jesus transfigured, as was Paul when he heard ineffable things from heaven.
Jeremias 31
1
På den tid, sier Herren, vil jeg være alle Israels ætters Gud, og de skal være mitt folk.
2
Så sier Herren: Det folk som er undkommet fra sverdet, har funnet nåde i ørkenen; jeg vil gå og føre Israel til ro.
3
Fra det fjerne har Herren åpenbaret sig for mig: Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket dig; derfor har jeg latt min miskunnhet mot dig vare ved.
4
Ennu en gang vil jeg bygge dig, og du skal bli bygget, du jomfru, Israel! Ennu en gang skal du pryde dig med dine trommer og gå ut i dansen med de glade.
5
Ennu en gang skal du plante vingårder på Samarias fjell; de som planter dem, skal også ta dem i bruk.
6
For det kommer en dag da vektere skal rope på Efra'ims fjell: stå op og la oss dra op til Sion, til Herren vår Gud!
7
For så sier Herren: Juble over Jakob med glede og rop med fryd over det ypperste blandt folkene*! La lovsang lyde og si: Herre, frels ditt folk, dem som er igjen av Israel! / {* AMO 6, 1.}
8
Se, jeg fører dem fra landet i nord og samler dem fra jordens ytterste ende; blandt dem er det både blinde og halte, både fruktsommelige og fødende; som en stor skare skal de komme hit tilbake.
9
Med gråt skal de komme og med ydmyke bønner, og jeg vil lede dem; jeg vil føre dem til rinnende bekker på en jevn vei, hvor de ikke skal snuble; for jeg er blitt en far for Israel, og Efra'im er min førstefødte.
10
Hør Herrens ord, I folk, og forkynn det på øene langt borte og si: Han som adspredte Israel, skal samle det og vokte det, som en hyrde vokter sin hjord.
11
For Herren har fridd Jakob ut og løst ham av dens hånd som var sterkere enn han.
12
Og de skal komme og synge med fryd på Sions berg, og de skal strømme til Herrens gode ting, til korn og til most og til olje og til unge får og okser, og deres sjel skal være som en vannrik have, og de skal ikke vansmekte mere.
13
Da skal jomfruer glede sig i dans, og unge og gamle skal glede sig sammen, og jeg vil vende deres klage til fryd og trøste dem og glede dem efter deres sorg.
14
Og jeg vil vederkvege prestene med det fete, og mitt folk skal mettes med mine gode ting, sier Herren.
15
Så sier Herren: En røst høres i
ama, veklage, bitter gråt;
akel gråter over sine barn; hun vil ikke la sig trøste over sine barn, for de er ikke mere til.
16
Så sier Herren: Hold op med din gråt, og la ikke dine øine felle tårer mere! Du skal få lønn for ditt arbeid, sier Herren, og de skal vende tilbake fra fiendens land.
17
Og det er håp for din fremtid, sier Herren, og barna skal vende tilbake til sitt land.
18
Jeg har hørt Efra'im klage: Du har tuktet mig, ja, jeg blev tuktet som en utemmet kalv; omvend mig du, så blir jeg omvendt, du er jo Herren min Gud.
19
For efterat jeg har vendt mig bort fra dig, angrer jeg, og efterat jeg har fått forstand, slår jeg mig på lenden; jeg blues, ja, jeg skammer mig, for jeg bærer min ungdoms skam.
20
Er da Efra'im en så dyrebar sønn for mig eller mitt kjæreste barn, siden jeg ennu må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt mot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme mig over ham, sier Herren.
21
eis dig merkestener, sett dig veivisere, gi akt på den banede vei, den vei du gikk! Vend tilbake, du jomfru, Israel, vend tilbake til dine byer her!
22
Hvor lenge vil du vanke omkring, du frafalne datter? For Herren skaper noget nytt i landet: Kvinnen* skal stadig være om mannen**. / {* Israel.} / {** Herren.}
23
Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Ennu en gang skal de si så i Juda land og i dets byer, når jeg gjør ende på deres fangenskap: Herren velsigne dig, du rettferdighets bolig, du hellige berg!
24
Og Juda med alle sine byer skal bo der sammen som jordbrukere og omvandrende hyrder.
25
For jeg vil kvege den trette sjel, og hver vansmektende sjel vil jeg mette.
26
Ved dette våknet jeg og så mig om, og jeg fant at min søvn hadde vært herlig.
27
Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil tilså Israels land og Judas land med menneskers sæd og med dyrs sæd.
28
Og likesom jeg har våket over dem for å rykke op og for å rive og bryte ned og ødelegge og plage dem, således vil jeg også våke over dem for å bygge og plante, sier Herren.
29
I de dager skal de ikke mere si: Fedrene åt sure druer, og barnas tenner blev såre.
30
Men enhver skal dø for sin egen misgjernings skyld; hvert menneske som eter sure druer, han skal selv få såre tenner.
31
Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil oprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus,
32
ikke som den pakt jeg oprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av Egyptens land, den pakt med mig som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren;
33
men dette er den pakt jeg vil oprette med Israels hus efter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk;
34
og de skal ikke mere lære hver sin næste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne mig, både små og store, sier Herren; for jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mere komme deres synd i hu.
35
Så sier Herren, som satte solen til lys om dagen og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som oprører havet så dets bølger bruser - Herren, hærskarenes Gud, er hans navn:
36
Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt ophøre å være et folk for mitt åsyn alle dager.
37
Så sier Herren: Dersom himmelen kan måles der oppe, og jordens grunnvoller utforskes der nede, da vil også jeg forkaste all Israels ætt for alt det de har gjort, sier Herren.
38
Se, dager kommer, sier Herren, da byen skal bygges for Herren, fra Hananels tårn like til Hjørneporten,
39
og målesnoren skal gå videre rett frem over Gareb-haugen, og så skal den vende sig til Goa,
40
og hele dalen med de døde kropper og asken, og alle markene like til Kedrons bekk, til Hesteportens hjørne mot øst, skal være hellige for Herren. Der skal aldri mere rykkes noget op eller brytes noget ned.
