Daniel 8
1
I kong Belsasars tredje regjeringsår fikk jeg, Daniel, se et syn, et som kom efter det jeg før hadde sett.
2
Da jeg hadde dette syn, forekom det mig som jeg var i borgen Susan i landskapet Elam, og videre forekom det mig i synet som jeg var ved elven Ulai.
3
Og da jeg så op, fikk jeg se en vær som stod foran elven; den hadde to horn, og begge hornene var høie, men det ene høiere enn det andre, og det høieste vokste sist frem.
4
Jeg så væren stange mot vest og mot nord og mot syd, og intet dyr kunde stå sig for den, og det var ingen som kunde frelse av dens vold; den gjorde som den vilde, og tedde sig overmodig.
5
Og da jeg videre gav akt, fikk jeg se en gjetebukk som kom fra vest og fór frem over hele jorden uten å røre ved jorden, og bukken hadde et veldig horn mellem øinene.
6
Og den kom like bort til væren med de to horn, den som jeg så foran elven, og sprang imot den i sin voldsomme kraft.
7
Og jeg så hvorledes den kom tett inn på væren og i sinne fór løs på den og støtte til den og sønderbrøt begge dens horn, og væren hadde ikke kraft til å stå sig for den; og den kastet den til jorden og trådte den ned, og det var ingen som kunde frelse væren av dens vold.
8
Og gjetebukken blev overmåte mektig; men just som den hadde nådd sin fulle styrke, blev det store horn brutt av, og i stedet for det vokste det op fire veldige horn, som vendte mot himmelens fire hjørner.
9
Og av det ene av dem skjøt det op et nytt horn, som fra først av var lite, men siden blev overmåte stort mot syd og mot øst og mot det fagre land*. / {* d.e. Israels land; DNL 11, 16. 41. JE
3, 19.}
10
Og det vokste like op til himmelens hær og kastet nogen av hæren - av stjernene* - til jorden og trådte dem ned. / {* d.e. av Guds folk; DNL 8, 24.}
11
Ja, like til hærens fyrste hevet det sig; det tok fra ham det stadige offer, og hans helligdoms bolig blev omstyrtet.
12
Og sammen med det stadige offer blev hæren overgitt til ødeleggelse for frafallets skyld; og hornet kastet sannheten til jorden, og det hadde fremgang med alt det foretok sig.
13
Så hørte jeg en av de hellige tale; og en annen hellig sa til ham som talte: For hvor lang tid gjelder synet om det stadige offer og det ødeleggende frafall - at både helligdom og hær overgis til nedtredelse?
14
Og han sa til mig: To tusen og tre hundre aftener og morgener; så skal helligdommen komme til sin rett igjen.
15
Da nu jeg, Daniel, så dette syn, søkte jeg å forstå det; da stod det med én gang foran mig en skikkelse som så ut som en mann.
16
Og jeg hørte et menneskes røst mellem Ulais bredder; han ropte: Gabriel! Forklar synet for ham!
17
Så kom han dit jeg stod, og da han kom, blev jeg forferdet og falt på mitt ansikt; og han sa til mig: Gi akt på mine ord, menneskebarn! For synet sikter til endens tid.
18
Mens han talte med mig, sank jeg sanseløs på mitt ansikt til jorden; da rørte han ved mig og reiste mig op igjen.
19
Og han sa: Nu vil jeg kunngjøre dig hvad som skal skje i vredens siste tid; for synet sikter til den for enden fastsatte tid.
20
Væren du så, den med de to horn, det er kongene av Media og Persia.
21
Og den raggete bukk er kongen av Grekenland, og det store horn mellem dens øine er den første konge*. / {* Aleksander den store.}
22
Og at dette horn blev avbrutt, og at det kom fire andre i dets sted, det betyr at fire kongeriker* skal opstå av hans folk, men ikke med hans kraft. / {* d.e. det makedoniske, trakiske, syriske og egyptiske.}
23
Og i den siste tid av deres herredømme, når overtrederne har gjort sine synders mål fullt, skal det opstå en konge med frekt åsyn og kyndig i onde råd*. / {* Antiokus Epifanes.}
24
Og hans makt skal bli stor, men ikke ved hans egen kraft, og han skal gjøre utrolig stor skade og ha fremgang med alt det han foretar sig; han skal ødelegge mektige fyrster og de helliges folk.
25
Og fordi han er klok, skal hans svikefulle ferd lykkes for ham; han skal ophøie sig i sitt hjerte, og han skal ødelegge mange i deres trygghet; ja, mot fyrstenes fyrste skal han sette sig op; men uten menneskehånd skal han knuses.
26
Og synet om aftenene og morgenene, som det var tale om, er sannhet; men gjem du synet, for det sikter til en fjern fremtid!
27
Men jeg, Daniel, blev rent avmektig, og jeg blev syk en tid; så stod jeg op og gjorde min tjeneste hos kongen; jeg var forferdet over synet, men det var ingen som forstod det.
Apocalypse Explained # 72
72. Verse 16. And having in His right hand seven stars, signifies all knowledges of good and truth from Him. This is evident from the signification of "having in His right hand," as being from Him; for "hand" signifies power, thus it signifies whatever pertains to one, and so also whatever is from him. It is said "right hand," because "right hand" signifies the power of good through truth. (That "hand" signifies power, see Arcana Coelestia, n. Arcana Coelestia 878, 3091, 4931-4937, 6947, 10019; and consequently that it signifies whatever pertains to one, and so also whatever is from him, 9133, 10019, 10405; that the "right hand" signifies the power of good through truth, see n. 9604, 9736, 10061; and that "the right hand of Jehovah" signifies the Lord's Divine power, thus omnipotence, see n. 3387, 4592, 4933, 7518, 7673, 8281, 9133, 10019.) This is evident also from the signification of "stars," as being the knowledges of good and truth, of which more in what follows; and from the signification of "seven," as being all (See above, n. 20, 24).
[2] That "stars" signify the knowledges of good and truth, thus goods and truths, is from the appearance in the spiritual world; for there the Lord appears as a sun, and angels from afar off as stars. Angels appear thus from their reception of light from the Lord as a sun, thus from their reception of Divine truth, which is from the Lord, for this is the light of heaven. From this it is that it is said in Daniel:
The intelligent shall shine as the brightness of the expanse; and they that justify many, as the stars for ever and ever (Daniel 12:3).
The "intelligent" are they that are in truths, and "they that justify" are those that are in good (See the work on Heaven and Hell 346-348).
[3] When it is known to any that the "sun" signifies the Lord in respect to Divine love, thus also Divine love from the Lord, and that "stars" signify the truths of the church and knowledges thereof, these can also know what is signified in the Word where it is said that "the sun shall be darkened," and that "the stars shall not give light," also that they "shall fall from heaven;" and also what "stars" signify when mentioned elsewhere in the Word, as in the following passages. In Isaiah:
I will make the land a waste, and destroy the sinners thereof out of it; the stars of the heaven and the constellations thereof shall not shine forth with their light; the sun shall be darkened in his going forth, and the moon shall not make bright her light (Isaiah 13:9-10).
The vastation of the church is here treated of, which is when there is no good of love any more, nor any truths of faith. The "land" that shall be laid waste is the church; the "land" is the church (as may be seen above, n. 29.
[4] In Ezekiel:
When I shall extinguish thee I will cover the heavens, and will make the stars dark; I will cover the sun with a cloud, and the moon shall not make her light to shine; all the luminaries of light will I make dark over thee, and I will set darkness upon the land (Ezekiel 32:7-8
"Darkness upon the land" means falsities in the church. In Joel:
The sun and the moon shall be darkened, and the stars withdraw their brightness (Joel 2:10-11; 3:15).
In Matthew:
In the consummation of the age, after the affliction of those days the sun shall be darkened, and the moon shall not give her light, and the stars shall fall from heaven, and the powers of the heavens shall be shaken (Matthew 24:29; Mark 13:24).
In Daniel:
From one of the horns of the he-goat went forth a horn, a little one, and it waxed exceeding great towards the south, and towards the east, and towards splendor; and it waxed great towards the host of the heavens; and some of the host and of the stars it cast down and trampled upon them. Yea, it magnified itself even to the Prince of the host (Daniel 8:9-11).
By the "host of the heavens" the goods and truths of the church in the complex are meant (See Arcana Coelestia 3448, 7236, 7988, 8019); in particular, such as combat against falsities (See n. 7277). From this Jehovah is called "Jehovah Zebaoth," that is, Jehovah of Hosts (See n. 3448, 7988).
[5] In Revelation:
The dragon with his tail drew the third part of the stars of heaven to the earth (Revelation 12:4).
The "stars" here also are the goods and truths of the church, and the knowledges thereof; the "third part" is the greater part; but what is signified by the "dragon" will be told in what follows. In the same:
The stars of heaven fell unto the earth (Revelation 6:13).
In the same:
A star from heaven is fallen unto the earth (Revelation 9:1).
In the same:
There fell from heaven a great star burning as a torch; it fell upon the third part of the rivers, and upon the fountains of waters (Revelation 8:10).
As "stars" signify the goods and truths of the church and the knowledges thereof, by their "falling from heaven" is signified that these perish. In David:
Jehovah telleth the number of the stars, He calleth them all by names (Psalms 147:4).
In the same:
Praise ye Jehovah, sun and moon; praise Him, all ye stars of light (Psalms 148:3).
In the book of Judges:
The kings came, they fought from heaven; the stars in their courses fought (Judges 5:19-20).
Since the angels in the spiritual heaven shine as stars, and since all the truths and goods that are with the angels are from the Lord, therefore the Lord, as He is called an "Angel," is likewise called a "Star," as in Moses:
There shall arise a star out of Jacob, and a Scepter shall arise out of Israel (Numbers 24:17).
In Revelation:
Jesus, the bright and morning Star (Revelation 22:16).
From this it can be seen:
Why the wise men from the east saw a star, and followed it, and why it stood where Jesus had been born (Matthew 2:1-2, 9).
From this it can now be known what is signified by the "seven stars" that were in the right hand of the Son of man, who there is the Lord in respect to the Divine Human (See above, n. 63).
