¹ Hør dette, I prester, og gi akt, du Israels hus, og du kongehus, vend øret til! For eder gjelder dommen; for en snare har I vært på Mispa og et utspent nett på Tabor.

² De er falt dypt i en mangfoldighet av forvillelser; men jeg skal tukte dem alle.

³ Jeg kjenner Efra'im, og Israel er ikke skjult for mig; for nu har du drevet utukt, Efra'im! Israel er blitt urent.

⁴ Deres gjerninger tillater dem ikke å vende om til sin Gud; for de har en utuktens ånd i sitt indre, og Herren kjenner de ikke.

⁵ Og Israels stolthet skal vidne mot det like i dets åsyn, og Israel og Efra'im skal omkomme for sin misgjernings skyld; også Juda skal omkomme med dem.

⁶ Med sine får og okser skal de gå for å søke Herren, men ikke finne ham; han har dradd sig bort fra dem.

⁷ Mot Herren har de båret sig troløst at, for de har født uekte barn; nu skal nymånen* fortære både dem og alt det de eier. / {* som de feiret på hedensk vis.}

⁸ Støt i basun i Gibea, i trompet i ama! Blås alarm i Bet-Aven*! Fienden er efter dig, Benjamin! / {* HSE 4, 15.}

⁹ Efra'im skal bli til en ørken på straffens dag; blandt Israels stammer har jeg kunngjort hvad sikkert vil skje.

¹⁰ Judas fyrster er blitt lik dem som flytter markeskjell; over dem vil jeg utøse min harme som vann.

¹¹ Efra'im blir undertrykt, knust ved dom; for han fant for godt å følge menneskers bud.

¹² Og jeg er som møll for Efra'im og som råttenhet for Judas hus.

¹³ Da Efra'im så sin sykdom og Juda sitt sår, da gikk Efra'im til Assur og sendte bud til kong Jareb*; men han skal ikke kunne helbrede eder, og eders sår skal ikke bli lægt. / {* den stridbare, Assyrias konge; HSE 10, 6.}

¹⁴ For jeg er som en løve mot Efra'im og som en ungløve mot Judas hus; selv sønderriver jeg og går min vei; jeg bærer byttet bort, og det er ingen som frelser.

¹⁵ Jeg vil gå min vei, jeg vil vende tilbake til mitt sted, inntil de erkjenner sig skyldige og søker mitt åsyn; i sin trengsel skal de lete efter mig.

¹ Ve dem som gir urettferdige lover og utsteder fordervelige skrivelser

² for å trenge småfolk bort fra domstolen og for å frarane de fattige i mitt folk deres rett, for å gjøre enker til sitt bytte og for å plyndre de farløse.

³ Men hvad vil I gjøre på hjemsøkelsens dag, når ødeleggelsen kommer fra det fjerne? Til hvem vil I fly for å få hjelp, og hvor vil I gjøre av eders skatter?

⁴ Den som ikke synker i kne blandt fangene, skal falle blandt de drepte. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut.

⁵ Ve Assur, min vredes ris! Min harme er staven i hans hånd.

⁶ Mot et gudløst folk sender jeg ham, mot et folk jeg er vred på, byder jeg ham fare for å røve og plyndre og trå det ned som skarn på gatene.

⁷ Men så mener ikke han, og i sitt hjerte tenker han ikke så; men til å ødelegge står hans hu og til å utrydde folk i mengde.

⁸ For han sier: Er ikke mine høvdinger konger alle sammen?

⁹ Er det ikke gått Kalno som Karkemis? Er det ikke gått Hamat som Arpad? Er det ikke gått Samaria som Damaskus?

¹⁰ Likesom min hånd har nådd de andre guders riker, enda deres utskårne billeder overgikk Jerusalems og Samarias,

¹¹ skulde jeg da ikke kunne gjøre det samme med Jerusalem og dets gudebilleder som jeg har gjort med Samaria og dets guder?

¹² Men når Herren har fullført hele sin gjerning på Sions berg og i Jerusalem, da vil jeg hjemsøke Assurs konge for frukten av hans hjertes overmot og hans stolte øines tross.

¹³ For han sier: Ved min hånds kraft har jeg gjort det og ved min visdom, for jeg er forstandig; jeg flyttet folkeslags landemerker, og deres skatter har jeg plyndret, og i mitt velde støtte jeg ned dem som satt i høisetet,

¹⁴ og min hånd grep efter folkenes gods som efter et fuglerede, og som en sanker forlatte egg, har jeg sanket alle land på jorden, og det var ingen som rørte en vinge eller åpnet sitt nebb og pep.

¹⁵ oser vel øksen sig mot den som hugger med den, eller gjør sagen sig stor mot den som drar den? ett som om staven svinget den som løfter den, som om kjeppen løftet den som ikke er av tre*! / {* mannen som har den i hånden.}

¹⁶ Derfor skal Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, sende tærende sott blandt hans kraftfulle menn, og under hans herlighet skal det brenne en brand som luende ild.

¹⁷ Israels lys skal bli til en ild, og dets Hellige til en lue, og den skal brenne og fortære hans torn og tistel, alt på en dag.

¹⁸ Og han skal gjøre ende på hans skogs og hans fruktbare marks herlighet, både rubb og stubb, og det skal gå som når en syk visner bort.

¹⁹ De trær som blir levnet av hans skog, skal lett kunne telles; et barn kan skrive dem op.

²⁰ På den tid skal levningen av Israel og de undkomne av Jakobs hus ikke mere bli ved å stole på ham som slo det*, men de skal trofast stole på Herren, Israels Hellige. / {* Assur; 2KG 16, 7.}

²¹ En levning skal omvende sig, levningen av Jakob, til Gud den veldige.

²² For om ditt folk, Israel, er som havets sand, skal bare en levning av det omvende sig; tilintetgjørelse er fast besluttet, en flom av rettferdighet*. / {* Guds straffende rettferdighet.}

²³ For tilintetgjørelse og fast besluttet dom fullbyrder Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, over all jorden.

²⁴ Derfor sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, så: Frykt ikke, du mitt folk som bor i Sion, for Assur, når han slår dig med kjeppen og løfter sin stav over dig, således som de gjorde i Egypten!

²⁵ For bare en liten stund til, så er min harme til ende, og min vrede vender sig til deres* ødeleggelse. / {* assyrernes.}

²⁶ Og Herren, hærskarenes Gud, skal svinge en svepe over ham, som da han slo Midian ved Orebs klippe, og hans stav skal være rakt ut over havet, og han skal løfte den på samme vis som i Egypten.

²⁷ På den tid skal hans byrde bli tatt bort fra din skulder, og hans åk fra din hals, og åket skal sprenges av dens fedme*. / {* den velmakt hvormed Herren velsigner Israel.}

²⁸ Han kommer over Ajat, drar frem gjennem Migron; i Mikmas lar han sitt tren bli igjen.

²⁹ De drar gjennem skaret. I Geba [sier de] vil vi bli natten over. ama bever, Sauls Gibea flyr.

³⁰ Skrik høit, du Gallims datter! Gi akt, Laisa! Arme Anatot!

³¹ Madmena flyr; Gebims innbyggere flytter sitt gods i hast.

³² Allerede samme dag står han i Nob; da svinger han sin hånd mot Sions datters berg, mot Jerusalem-haugen.

³³ Se, Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, hugger av de løvrike grener med forferdelig kraft, og de ranke, kneisende trær hugges ned, og de høie blir lave,

³⁴ og den tette skog hugges ned med øksen, og Libanon faller for den Veldige*. / {* d.e. Herren.}