La Biblia

 

3 Mosebok 8

Estudio

   

1 Og Herren talte til Moses og sa:

2 Hent Aron og hans sønner og ta deres klær og salvings-oljen og syndoffer-oksen og de to værer og kurven med de usyrede brød,

3 og kall hele menigheten sammen ved inngangen til sammenkomstens telt!

4 Og Moses gjorde som Herren bød ham; og menigheten samledes ved inngangen til sammenkomstens telt.

5 Og Moses sa til menigheten: Således har Herren befalt å gjøre.

6 Så førte Moses Aron og hans sønner frem og tvettet dem med vann.

7 Og han gav ham underkjortelen på og spente beltet om ham og klædde ham i overkjortelen og gav ham livkjortelen på og bandt livkjortelens belte om ham, og med det snørte han livkjortelen sammen.

8 Så satte han brystduken på ham, og la brystduken la han urim og tummim.

9 Og han satte huen på hans hode, og på dens forside satte han gullplaten, det hellige hodesmykke, således som Herren hadde befalt Moses.

10 Og Moses tok salvings-oljen og salvet tabernaklet og alt som var i det, og helliget det.

11 Og han sprengte av oljen syv ganger på alteret og salvet alteret og alt som hørte det til, og tvette-karet med sitt fotstykke, og således helliget han dem.

12 Og han helte av salvings-oljen på Arons hode og salvet ham og helliget ham.

13 Så førte Moses Arons sønner frem og klædde dem i underkjortler og spente belte om dem og bandt høie huer på dem, således som Herren hadde befalt Moses.

14 Så ledet han syndoffer-oksen frem, og Aron og hans sønner la sine hender på syndoffer-oksens hode.

15 Og de slaktet den, og Moses tok blodet og strøk det rundt om på alterets horn med sin finger og renset alteret for synd; og resten av blodet helte han ut ved alterets fot. Således gjorde han soning for det og helliget det.

16 Og han tok alt fettet som var på innvollene, og den store leverlapp og begge nyrene og fettet på dem, og Moses brente det på alteret.

17 Men oksen med dens hud og dens kjøtt og dens skarn brente han op med ild utenfor leiren, således som Herren hadde befalt Moses.

18 Så ledet han brennoffer-væren frem, og Aron og hans sønner la sine hender på værens hode.

19 Og de slaktet den, og Moses sprengte blodet rundt om på alteret.

20 Men væren selv delte de op i sine stykker, og Moses brente hodet og stykkene og fettet.

21 Og de tvettet innvollene og føttene med vann, og Moses brente hele væren på alteret; det var et brennoffer til en velbehagelig duft, det var et ildoffer for Herren, således som Herren hadde befalt Moses.

22 Så ledet han frem den andre vær, innvielses-væren, og Aron og hans sønner la sine hender på værens hode.

23 Og de slaktet den, og Moses tok av dens blod og strøk på Arons høire ørelapp og på tommelfingeren på hans høire hånd og på stortåen på hans høire fot.

24 Så førte de Arons sønner frem, og Moses strøk noget av blodet på deres høire ørelapp og på tommelfingeren på deres høire hånd og på stortåen på deres høire fot. Og Moses sprengte resten av blodet rundt om på alteret.

25 Og han tok fettet, både halen og alt fettet som var på innvollene, og den store leverlapp Og begge nyrene og fettet på dem og det høire lår;

26 og av kurven med de usyrede brød, som stod for Herrens åsyn, tok han en usyret kake og en oljekake og en brødleiv og la på fettstykkene og på det høire lår.

27 Alt dette la han i Arons hender og i hans sønners hender; og han svinget det for Herrens åsyn.

28 Så tok Moses det av deres hånd og brente det på alteret sammen med brennofferet; det var et innvielsesoffer til en velbehagelig duft, det var et ildoffer for Herren.

29 Derefter tok Moses brystet og svinget det for Herrens åsyn; det var den del Moses fikk av innvielses væren, således som Herren hadde befalt Moses.

30 Og Moses tok av salvingsoljen og av blodet som var på alteret, og sprengte på Aron og på hans klær og likeledes på hans sønner og deres klær; således helliget han Aron og hans klær og likeledes hans sønner og hans sønners klær.

31 Og Moses sa til Aron og hans sønner: Kok kjøttet ved inngangen til sammenkomstens telt og et det der sammen med brødet som er i innvielses-kurven, således som jeg har befalt og sagt: Aron og hans sønner skal ete det.

32 Men det som blir tilovers av kjøttet og av brødet, skal I brenne op med ild.

33 Og i syv dager skal I ikke gå bort fra inngangen til sammenkomstens telt - helt til den dag da eders innvielses-tid er til ende; for syv dager skal eders innvielse vare.

34 Som det er gjort idag, så har Herren befalt det skal gjøres også de andre dager, for å gjøre soning for eder.

35 I skal bli ved inngangen til sammenkomstens telt i syv dager, både dag og natt, og ta vare på det som Herren vil ha varetatt, så I ikke skal ; for således er mig befalt.

36 Og Aron og hans sønner gjorde alt det som Herren hadde befalt ved Moses.

   

De obras de Swedenborg

 

Arcana Coelestia #9938

Estudiar este pasaje

  
/ 10837  
  

9938. 'Which the children of Israel shall sanctify, even in all their gifts of holy things' means acts of worship representative of removal from sins. This is clear from the meaning of 'gifts' - or presents, which among the Israelite and Jewish nation were primarily burnt offerings, sacrifices, and minchahs - as the inner realities of acts of worship; for those realities were represented by these acts. The inner realities of worship are the fruits of love and faith; they are therefore pardonings of sins, that is, removals from them, since faith and love are the means by which the Lord moves sins away. For in the measure that the good of love and faith comes in, or what amounts to the same thing, heaven comes in, sins are removed, that is, hell is removed - the hell within the person as well as the hell outside him. From this it is evident what should be understood by the gifts which they made holy, that is, offered. The gifts were called holy, and giving or offering them was called sanctifying them, because they represented holy realities. For they were offered to expiate people, thus to remove them from their sins, which is accomplished by means of faith in and love to the Lord received from the Lord.

[2] Gifts and presents were said to be made to Jehovah, though Jehovah, that is, the Lord, is not the receiver of gifts or presents, but the giver of them, freely to everyone. Even so, His will is that they should come from a person as though they did so from that person himself, provided the person acknowledges that they do not actually come from him but from the Lord. For the Lord imparts a desire to do good because he loves it, and a desire to speak the truth because he believes it. The actual desire flows in from the Lord, yet appears to be inherent in the person and so to flow from the person. For whatever a person does out of love and desire for it, he does from his life, love being what composes anyone's life. From this it is evident that the things that are called gifts and presents made to the Lord by a person are essentially gifts and presents made to a person by the Lord, and that they are called gifts and presents on account of what they appear to be. All who are wise at heart recognize this appearance, but not so the simple. Yet their gifts and presents are acceptable, so far as they are made in ignorance that has innocence within it. Innocence is the good of love to God, and dwells within ignorance, especially with the wise at heart. Those who are wise at heart know, indeed perceive, that nothing whatever of the wisdom within themselves originates in themselves, but that the all of wisdom is attributable to the Lord, that is, the all of the good of love and the all of the truth of faith are attributable to Him, and that for this reason even with the wise innocence dwells in ignorance. From this it is evident that the acknowledgement of this matter, and especially the perception of it, constitutes the innocence of wisdom.

[3] The gifts offered in the Jewish Church, which were primarily burnt offerings, sacrifices, and minchahs, were also spoken of as offerings made for the expiations of sins; for they were offered for the sake of being pardoned from sins, that is, being removed from them. Those who belonged to that Church also thought that sins were pardoned, indeed completely taken away, by means of these offerings; for it is said of people who have offered them that they will be pardoned, see Leviticus 4:26, 31, 35; 5:6, 10, 13, 16, 18; 6:7; 9:7; 15:15, 30. But they were unaware of the fact that their gifts represented more internal things, thus the kinds of things that are done by a person from love and faith received from the Lord; that these are what expiate, that is, remove sins; and that when they have been removed they appear to have been completely removed or banished, as has been shown above in the present paragraph and the one before it. The worship of that nation was representative, and so was external devoid of anything internal; and it was by means of this worship that heaven was joined to mankind, in those times, see the places referred to in 9320 (end), 9380.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.

La Biblia

 

Leviticus 4:31

Estudio

       

31 All its fat he shall take away, like the fat is taken away from off of the sacrifice of peace offerings; and the priest shall burn it on the altar for a pleasant aroma to Yahweh; and the priest shall make atonement for him, and he will be forgiven.