La Biblia

 

1 Mosebok 30

Estudio

   

1 Da akel så at hun og Jakob ikke fikk barn, blev hun misunnelig på sin søster og sa til Jakob: La mig få barn! Ellers dør jeg.

2 Da optendtes Jakobs vrede mot akel, og han sa: Er jeg i Guds sted, som har nektet dig livsfrukt?

3 Da sa hun: Se, der er min trælkvinne Bilha; gå inn til henne, forat hun kan føde på mine knær*, så også jeg kan få barn ved henne! / {* d.e. føde barn som jeg kan ta til mig som mine.}

4 Så gav hun sin trælkvinne Bilha til hustru, og Jakob gikk inn til henne.

5 Og Bilha blev fruktsommelig og fødte Jakob en sønn.

6 Da sa akel: Gud har dømt i min sak; han har hørt min bønn og gitt mig en sønn. Derfor kalte hun ham Dan*. / {* dommer.}

7 Og Bilha, akels trælkvinne, blev atter fruktsommelig og fødte Jakob ennu en sønn.

8 Da sa akel: Jeg har kjempet Guds kamper med min søster, og nu har jeg vunnet. Og hun kalte ham Naftali*. / {* den jeg har vunnet med kamp.}

9 Da Lea så at hun ikke fikk flere barn, tok hun sin trælkvinne Silpa og gav Jakob til hustru.

10 Og Silpa, Leas trælkvinne, fødte Jakob en sønn.

11 Da sa Lea: Til lykke! Og hun kalte ham Gad*. / {* lykke.}

12 Og Silpa, Leas trælkvinne, fødte Jakob ennu en sønn.

13 Da sa Lea: Hvor lykkelig jeg er! For alle kvinner vil prise mig lykkelig. Og hun kalte ham Aser*. / {* lykkelig.}

14 En dag i hvetehøstens tid gikk uben ut og fant alruner* på marken og bar dem hjem til Lea, sin mor; da sa akel til Lea: Kjære, gi mig nogen av din sønns alruner! / {* d.e. et slags plante som mentes å kunne vekke elskov og fremkalle svangerskap.}

15 Men hun svarte henne: Er det ikke nok at du har tatt min mann? Vil du nu også ta min sønns alruner? Da sa akel: Nu vel, han kan sove hos dig inatt, hvis jeg får din sønns alruner!

16 Da Jakob om aftenen kom hjem fra marken, gikk Lea ham i møte og sa: Det er hos mig du skal være inatt; jeg har tinget dig for min sønns alruner. Så lå han hos henne den natt.

17 Og Gud hørte Lea, og hun blev fruktsommelig og fødte Jakob en femte sønn.

18 Da sa Lea: Gud har gitt mig min lønn, fordi jeg lot min mann få min trælkvinne. Og hun kalte ham Issakar*. / {* han kommer med lønn.}

19 Og Lea blev atter fruktsommelig og fødte Jakob en sjette sønn.

20 Da sa Lea: Gud har gitt mig en god gave; nu kommer min mann til å bo hos mig, for jeg har født ham seks sønner. Og hun kalte ham Sebulon*. / {* boende mann.}

21 Siden fødte hun en datter og kalte henne Dina.

22 Da kom Gud akel i hu, og Gud hørte henne og åpnet hennes morsliv.

23 Hun blev fruktsommelig og fødte en sønn. Da sa hun: Gud har tatt bort min skam.

24 Og hun kalte ham Josef* og sa: Herren gi mig ennu en sønn! / {* han legger til.}

25 Da nu akel hadde født Josef, sa Jakob til Laban: La mig fare, så jeg kan dra hjem til mitt eget land!

26 Gi mig mine hustruer og mine barn, som jeg har tjent dig for, så vil jeg dra bort; du vet jo selv hvorledes jeg har tjent dig.

27 Da sa Laban til ham: Om du bare hadde nogen godhet for mig! Jeg er blitt varslet om at det er for din skyld Herren har velsignet mig.

28 sa han: Si selv hvad du vil ha i lønn, så skal jeg gi dig det.

29 Og Jakob sa til ham: Du vet selv hvorledes jeg har tjent dig, og hvad din buskap er blitt til under mine hender.

30 For det var lite det du hadde før jeg kom, men nu har det øket til en stor mengde, og Herren har velsignet dig hvor jeg satte min fot. Men når skal jeg nu også få gjøre noget for mitt eget hus?

31 Da sa Laban: Hvad skal jeg gi dig? Jakob svarte: Du skal ikke gi mig noget; dersom du vil gjøre som jeg nu sier, så skal jeg gjæte din buskap og vokte den, som jeg har gjort.

32 Jeg vil idag gå gjennem hele din hjord og skille ut alt som er flekket og spraglet og alt som er sort blandt fårene, og likeså alt som er spraglet og flekket blandt gjetene; og det skal være min lønn.

33 Og min ærlighet skal vidne for mig, når du siden engang kommer og ser over min lønn. Finnes det hos mig nogen gjet som ikke er flekket og spraglet, og noget får som ikke er sort, så er det stjålet.

34 Da sa Laban: Vel, la det være som du har sagt!

35 Og samme dag skilte han ut de stripete og spraglete gjetebukker og alle flekkete og spraglete gjeter, alt det som hadde noget hvitt på sig, og alt sort blandt fårene; og han lot sine sønner ta vare på det,

36 og han la tre dagsreiser mellem sig og Jakob. Og Jakob gjætte resten av Labans småfe.

37 Men Jakob tok sig friske kjepper av poppel-, hassel- og lønnetrær og skavde hvite striper på dem, så det hvite på kjeppene kom frem.

38 Og han la kjeppene som han hadde skavd, i rennene - i vanntrauene, hvor småfeet kom for å drikke, like foran småfeet; for de parret sig når de kom for å drikke.

39 Så parret småfeet sig ved kjeppene og fikk stripete, flekkete og spraglete unger.

40 Men lammene skilte Jakob ut og lot småfeet vende øinene mot det stripete og alt det sorte blandt Labans småfe; og således fikk han sig hjorder for sig selv og slapp dem ikke sammen med Labans småfe.

41 Og hver gang det sterke småfe parret sig, la Jakob kjeppene midt for øinene på dem i rennene, forat de skulde parre sig ved kjeppene;

42 men når det var svakt småfe, la han ikke kjeppene der; således kom de svake til å tilhøre Laban og de sterke Jakob.

43 Og mannen blev rikere og rikere, og han fikk meget småfe og trælkvinner og træler og kameler og asener.

   

De obras de Swedenborg

 

Arcana Coelestia #3245

Estudiar este pasaje

  
/ 10837  
  

3245. 'Abraham gave all that he had to Isaac' in the highest sense means all the Divine things within the Divine Rational, and in the relative sense the celestial things of love imparted to the Lord's celestial kingdom. This is clear from the representation of 'Abraham' as the Lord as regards the Divine itself, dealt with already, and from the representation of 'Isaac' as the Lord as regards the Divine Rational, also dealt with already. Now because in the internal sense the Lord is represented by both Abraham and Isaac, and the Lord made His Rational Divine from His own Divine, 'Abraham gave all that he had to Isaac' therefore means all the Divine things within the Divine Rational. All that precedes and follows has regard to this, that is to say, to the consideration that everything in the Lord's Rational was made Divine. Indeed in the places where Abraham, Isaac, and Jacob are the subject, the Lord's Human, how it was made Divine, is dealt with in the internal sense.

[2] There are two components which strictly speaking make up the human - the rational and the natural. The Lord's Rational is represented by 'Isaac', but His Natural by 'Jacob'. The Lord made both of these Divine. How He made the Rational Divine is contained in what is stated regarding Isaac, but how He made the Natural so in what is stated later on regarding Jacob. But the latter - the Natural - could not be made Divine before the Rational was made Divine, for it was by means of the Rational that the Natural became Divine. This explains why the words that are being explained here mean all the Divine things within the Divine Rational.

[3] Furthermore every single detail which in the internal sense has reference to the Lord also has reference to His kingdom and Church, the reason being that the Lord's Divine constitutes His kingdom. Consequently when the Lord is the subject so also is His kingdom the subject; see 1965. However when the internal sense has reference to the Lord it is the highest sense, but when it has reference to His kingdom it is the relative sense. The relative sense of these words - 'Abraham gave all to Isaac' - is that the celestial things of love were imparted to the Lord's celestial kingdom. Indeed in the relative sense 'Isaac' means the celestial kingdom, for the rest of Abraham's sons, that is to say, those he had by Keturah, mean the Lord's spiritual kingdom, as shown above, as also does Ishmael, who is dealt with below.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.