圣经文本

 

3 Mosebok第7章

学习

   

1 Og dette er loven om skyldofferet: Det er høihellig.

2 På det sted hvor brennofferet slaktes, skal skyldofferet slaktes, og dets blod skal sprenges rundt om på alteret.

3 Og alt fettet skal ofres, både halen og fettet som dekker innvollene,

4 og begge nyrene med det fett som er på dem, ved lendene, og den store leverlapp; den skal tas ut sammen med nyrene.

5 Og presten skal brenne det på alteret som ildoffer til Herren; det er et skyldoffer.

6 Alt mannkjønn blandt prestene kan ete det; på et hellig sted skal det etes; det er høihellig.

7 Med skyldofferet skal det være likesom med syndofferet; det gjelder én lov for begge; den prest som gjør soning med det, ham skal det tilhøre.

8 Når en prest ofrer brennoffer for nogen, så skal huden av det brennoffer han har ofret, tilhøre den samme prest.

9 Og ethvert matoffer som bakes i ovn, eller som stekes i panne eller på helle, skal tilhøre den prest som ofrer det.

10 Og ethvert matoffer som er blandet med olje, eller som er tørt, skal høre alle Arons sønner til, den ene som den andre.

11 Og dette er loven om takkofferet som ofres til Herren:

12 Dersom nogen ofrer det til lovprisning, så skal han foruten slaktofferet som bæres frem til lovprisning, ofre usyrede kaker med olje i og usyrede brødleiver smurt med olje, og fint mel knadd til kaker med olje i.

13 Dette er den offergave han skal bære frem foruten det slaktoffer som bæres frem til takk og lovprisning, og dessuten syrede kaker.

14 Av dette offer skal han bære frem én kake av hvert slag som gave til Herren; det skal tilhøre presten som sprenger takkofferets blod på alteret.

15 Kjøttet av et takkoffer som bæres frem til lovprisning, skal etes på den dag det ofres; intet av det skal bli liggende til om morgenen.

16 Dersom nogens slaktoffer er et lovet offer eller et frivillig offer, skal det etes på den dag det ofres; men det som levnes, kan etes den næste dag.

17 Men hvad som enda blir tilovers av slaktofferets kjøtt, skal på den tredje dag brennes op med ild.

18 Om nogen på den tredje dag eter av takkofferets kjøtt, da har Herren ikke velbehag i offeret; det skal ikke regnes den som ofret det, til gode, det skal være en vederstyggelighet, og den som eter av det, gjør en misgjerning som han kommer til å bøte for.

19 Kjøtt* som kommer nær noget urent, skal ikke etes, det skal brennes op med ild; ellers kan alle som er rene, ete av kjøttet. / {* nemlig av takkofferet.}

20 Men den som eter kjøtt av Herrens takkoffer mens det er noget urent på ham, han skal utryddes av sitt folk.

21 Og når nogen rører ved noget urent, enten det er et menneskes urenhet eller et urent dyr eller noget annet urent og vederstyggelig, og så eter av kjøttet av Herrens takkoffer, da skal han utryddes av sitt folk.

22 Og Herren talte til Moses og sa:

23 Tal til Israels barn og si: I skal ikke ete fett av okse eller får eller gjet.

24 Fettet av et selvdødt dyr eller av et sønderrevet dyr kan brukes til alle slags arbeid; men ete det må I ikke;

25 for hver den som eter fettet av noget dyr som det ofres ildoffer av til Herren, han skal utryddes av sitt folk.

26 Og blod skal I ikke ete, hverken av fugl eller fe, hvor I så bor.

27 Enhver som nogensinne eter blod, han skal utryddes av sitt folk.

28 Og Herren talte til Moses og sa:

29 Tal til Israels barn og si: Den som ofrer sitt takke-slaktoffer til Herren, han skal bære frem for Herren sin offergave av sitt takke-slaktoffer.

30 Med egne hender skal han bære frem Herrens ildoffer; både fettet og brystet skal han bære frem, og brystet skal svinges for Herrens åsyn.

31 Og presten skal brenne fettet på alteret; men brystet skal høre Aron og hans sønner til.

32 Og det høire lår skal I gi presten som gave av eders takkoffer.

33 Den av Arons sønner som ofrer takkoffer-blodet og fettet, han skal ha det høire lår som sin del;

34 for svinge-brystet og løfte-låret har jeg tatt fra Israels barn av deres takke-slaktoffer og gitt til Aron, presten, og til hans sønner som en evig rettighet de kan kreve av Israels barn.

35 Dette er Arons del og hans sønners del av Herrens ildoffer, som gis dem på den dag de føres frem for å tjene Herren som prester,

36 den del som Herren befalte skulde gis dem av Israels barn på den dag de salves, en evig rettighet, fra slekt til slekt.

37 Dette er loven om brennofferet, om matofferet og om syndofferet og om skyldofferet og om innvielsesofferet og om takkofferet,

38 den som Herren gav Moses på Sinai berg den dag han bød Israels barn å ofre Herren sine offer i Sinai ørken.

   

来自斯威登堡的著作

 

The Lord#9

学习本章节

  
/65  
  

9. In a broader sense “the Law” means everything Moses wrote in his five books, as we can see from the following passages. In Luke,

Abraham said to the rich man in hell, “They have Moses and the prophets; let them hear them. If they do not hear Moses and the prophets, they will not be persuaded even if someone rises from the dead.” (Luke 16:29, 31)

In John,

Philip said to Nathanael, “We have found the one of whom Moses in the Law, and also the prophets, wrote.” (John 1:45)

In Matthew,

Do not think that I have come to destroy the Law and the Prophets: I have come not to destroy but to fulfill. (Matthew 5:17-18)

Or again,

All the Prophets and the Law prophesied until John. (Matthew 11:13)

In Luke,

The Law and the Prophets extended to [the time of] John; since then, the Kingdom of God has been proclaimed. (Luke 16:16)

In Matthew,

Whatever you want people to do for you, you do the same for them. This is the Law and the Prophets. (Matthew 7:12)

Or again,

Jesus said, “You are to love the Lord your God with all your heart and with all your soul, and you are to love your neighbor as yourself. On these two commandments hang all the Law and the Prophets.” (Matthew 22:37, 39-40)

In these passages “the Law and the Prophets” and “Moses and the prophets” mean everything written in the books of Moses and in the books of the prophets.

The following passages also show that “the Law” means specifically everything written by Moses. In Luke,

When the days of their purification according to the Law of Moses were completed, they brought Jesus to Jerusalem to present him to the Lord-as it is written in the Law of the Lord, “Every male who opens the womb is to be called holy to the Lord, ”- and to offer a sacrifice according to what is said in the Law of the Lord, “a pair of turtledoves or two young pigeons.” And the parents brought Jesus into the Temple to do for him according to the custom of the Law. When they had completed all things according to the Law of the Lord... (Luke 2:22-24, 27, 39)

In John,

The Law of Moses commanded that people like this should be stoned. (John 8:5)

Or again,

The Law was given through Moses. (John 1:17)

We can see from these passages that sometimes it says “the Law” and sometimes “Moses” when it is talking about whatever is written in his books. See also Matthew 8:4; Mark 10:2-4; 12:19; Luke 20:28, 37; John 3:14; 7:19, 51; 8:17; 19:7.

Then too, many things that are commanded are called the law by Moses-for example, commandments about burnt offerings (Leviticus 6:9; 7:37), sacrifices (Leviticus 6:25; 7:1-11), the meal offering (Leviticus 6:14), leprosy (Leviticus 14:2), jealousy (Numbers 5:29-30), and Naziritehood (Numbers 6:13, 21).

In fact, Moses himself called his books the Law:

Moses wrote this Law and gave it to the priests, the sons of Levi, who carried the ark of the covenant of Jehovah, and said to them, “Take the book of this Law and put it beside the ark of the covenant of Jehovah.” (Deuteronomy 31:9, 25-26)

It was placed beside [the ark]: within the ark were the stone tablets that are “the law” in a strict sense.

Later, the books of Moses are called “the Book of the Law”:

Hilkiah the high priest said to Shaphan the scribe, “I have found the Book of the Law in the house of Jehovah.” When the king heard the words of the Book of the Law, he tore his clothes. (2 Kings 22:8, 11; 23:24)

  
/65  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.