圣经文本

 

Genesis第39章

学习

   

1 Da Josef var bragt ned til Ægypten, blev han af Ismaeliterne, der havde bragt ham derned, solgt til Faraos Hofmand Potifar, Livvagtens Øverste, en Ægypter.

2 Men HE EN var med Josef, så Lykken fulgte ham. Han var i sin Herre Ægypterens Hus;

3 og hans Herre så, at HE EN var med ham, og at HE EN lod alt, hvad han foretog sig, lykkes for ham.

4 Således fandt Josef Nåde for hans Øjne og kom til at gå ham til Hånde; og han satte ham over sit Hus og gav alt, hvad han ejede, i hans Hånd;

5 og fra det Øjeblik han satte ham over sit Hus og alt, hvad han ejede, velsignede HE EN Ægypterens Hus for Josefs Skyld, og HE ENs Velsignelse hvilede over alt, hvad han ejede, både inde og ude;

6 og han betroede alt, hvad han ejede, til Josef, og selv bekymrede han sig ikke om andet end den Mad, han spiste. Men Josef havde en smuk Skikkelse og så godt ud.

7 Nu hændte det nogen Tid derefter, at hans Herres Hustru kastede sine Øjne på Josef og sagde: "Kom og lig hos mig!"

8 Men han vægrede sig og sagde til sin Herres Hustru: "Se, min Herre bekymrer sig ikke om noget i Huset, men alt, hvad han ejer, har han givet i min Hånd;

9 han har ikke større Magt i Huset end jeg, og han har ikke unddraget mig noget som helst undtagen dig, fordi du er hans Hustru hvor skulde jeg da kunne øve denne store Misgerning og synde mod Gud!"

10 Og skønt hun Dag efter Dag talte Josef til, vilde han dog ikke føje hende i at ligge hos hende og have med hende at gøre.

11 Men en Dag han kom ind i Huset for at gøre sin Gerning, og ingen af Husfolkene var til Stede i Huset,

12 greb hun fat i hans Kappe og sagde: "Kom og lig hos mig!" Men han lod Kappen blive i hendes Hånd og flygtede ud af Huset.

13 Da hun nu så, at han havde ladet hende beholde Kappen og var flygtet ud af Huset,

14 kaldte hun på sine Husfolk og sagde til dem: "Her kan I se! Han har bragt os en Hebræer til at drive Spot med os! Han kom ind til mig og vilde ligge hos mig, men jeg råbte af alle Kræfter,

15 og da han hørte, at jeg gav mig til at råbe, lod han sin Kappe blive hos mig og flygtede ud af Huset!"

16 Så lod hun Kappen blive liggende hos sig, indtil hans Herre kom hjem,

17 og sagde så det samme til ham: "Den hebraiske Træl, du bragte os til at drive Spot med os, kom ind til mig;

18 men da jeg gav mig til at råbe, lod han sin Kappe blive hos mig og flygtede ud af Huset."

19 Da hans Herre hørte sin Hustrus Ord: "Således har din Træl behandlet mig!" blussede Vreden op i ham;

20 og Josefs Herre tog ham og kastede ham i Fængsel der, hvor Kongens Fanger sad fængslet. Således kom Josef i Fængsel.

21 Men HE EN var med Josef og skaffede ham Yndest og lod ham finde Nåde hos Fængselets Overopsynsmand,

22 så at han gav ham Opsyn over alle Fangerne i Fængselet, og han sørgede for alt, hvad der skulde gøres der.

23 Fængselets Overopsynsmand førte ikke Tilsyn med noget som helst af, hvad der var lagt i Josefs Hånd, eftersom HE EN var med ham og lod alt, hvad han foretog sig, lykkes.

   


The Project Gutenberg Association at Carnegie Mellon University

来自斯威登堡的著作

 

Arcana Coelestia#4984

学习本章节

  
/10837  
  

4984. 'And he did not concern himself with anything except the bread that he ate' means that the good from there was made its own. This is clear from the meaning of 'bread' as good, dealt with in 276, 680, 3478, 3735, 4211, 4217, 4735; and from the meaning of 'eating' as being made one's own, dealt with in 3168, 3513 (end), 3596, 3832, 4745. 'He did not concern himself with anything except the bread' means that it took to itself nothing else than good. One might think that when good makes truth its own, it makes its own that kind of truth which is the truth of faith; but in fact it makes the good of truth its own. Truths that have no useful purpose do indeed come near it but they do not enter into it. All useful purposes led to by truths are instances of the good of truth. Truths which have no useful purpose are separated, some of which are then retained, others laid aside. The ones that are retained lead in some direct or else more remote way to good and actually have a useful purpose. Ones that are laid aside do not lead to good, nor do they become linked to it. Initially all useful purposes exist as the truths of doctrine, but they move on to become forms of good. They become such when a person acts in conformity with them, for it is what the person actually practises that imparts such a nature to those truths. Every action springs from the will, and the will is what causes that which existed initially as truth to become good. From this it is evident that, when in the will, truth is no longer the truth of faith but the good of faith, and that it is not the truth of faith but the good of faith that brings happiness. For the latter exerts an influence on the essential constituent of a person's life, that is to say, on the intentions in his will, bringing him interior delight or bliss, and in the next life happiness that is called heavenly joy.

  
/10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.