The Bible

 

Jeremias 50

Study

   

1 Dette er det ord Herren talte om Babel, om kaldeernes land, ved profeten Jeremias.

2 Forkynn det iblandt folkene og kunngjør det og løft op banner, kunngjør det, dølg det ikke, si: Babel er inntatt, Bel er blitt til skamme, Merodak er blitt forferdet, dets gudebilleder er blitt til skamme, dets vederstyggelige avguder er forferdet!

3 For et folk drar op imot det fra nord, det gjør dets land til en ørken, og det er ingen som bor i det; både mennesker og dyr er flyktet bort.

4 I de dager og på den tid, sier Herren, skal Israels barn komme, de og Judas barn sammen; de skal gå og gråte, og Herren sin Gud skal de søke.

5 Efter Sion skal de spørre, hit er deres åsyn vendt: Kom og gi eder til Herren ved en evig pakt, som ikke glemmes!

6 Fortapte får var mitt folk, deres hyrder hadde ført dem vill, til fjellene hadde de drevet dem bort*; fra fjell til haug gikk de, de glemte sitt hvilested. / {* neml. for der å dyrke avguder; JE 3, 6. 23.}

7 Alle som traff dem, åt dem, og deres fiender sa: Vi skal ikke bøte for det - fordi de hadde syndet mot Herren, rettferdighetens bolig, og mot sine fedres håp, Herren.

8 Fly ut av Babel og dra bort fra kaldeernes land, og gå som bukker foran hjorden!

9 For se, jeg vekker og fører op imot Babel en skare av store folkeslag fra landet i nord, og de skal stille sig op imot det; av dem skal det bli inntatt; deres piler er som en prøvet kjempes, ingen vender tilbake med uforrettet sak.

10 Og Kaldea skal bli til rov; alle som røver det, skal mettes, sier Herren.

11 Ja, gled eder bare, ja, juble bare, I som plyndrer min arv! Ja, hopp bare som en treskende kvige* og vrinsk som de sterke hester! / {* 5MO 25, 4. HSE 10, 11.}

12 Eders mor blir storlig til skamme, hun som fødte eder, blues; se, hun blir det siste blandt folkene, en ørken, et tørt land og en øde mark.

13 For Herrens vredes skyld skal det aldri bo folk der igjen, det hele skal bli til en ørken; hver den som går forbi Babel, skal forferdes og spotte over alle dets plager.

14 Still eder op mot Babel rundt omkring, alle I som spenner bue! Skyt på det, spar ikke på pilene! For mot Herren har det syndet.

15 Opløft hærskrik mot det rundt omkring! Det har overgitt sig, dets grunnvoller er falt, dets murer er brutt ned; for det er Herrens hevn. hevn eder på det! Gjør mot det således som det har gjort!

16 Utrydd av Babel både såmann og den som fører sigden i høstens tid! For det herjende sverd skal de vende sig hver til sitt folk og fly hver til sitt land.

17 Et bortdrevet lam er Israel, løver har jaget det bort; først åt Assurs konge det, og nu sist har Babels konge Nebukadnesar knust dets ben.

18 Derfor sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, så: Se, jeg hjemsøker Babels konge og hans land, likesom jeg har hjemsøkt Assurs konge.

19 Og jeg vil føre Israel tilbake til dets beitemarker, og det skal beite på Karmel og i Basan, og på Efra'ims fjell og i Gilead skal det ete sig mett.

20 I de dager og på den tid, sier Herren, skal de søke efter Israels misgjerning, men den skal ikke være til, og efter Judas synder, men de skal ikke finnes; for jeg vil tilgi dem som jeg lar bli igjen.

21 Dra op mot Merata'ims* land og mot Pekods* innbyggere! Forfølg dem, ødelegg dem og slå dem med bann, sier Herren, og gjør i alle deler som jeg har befalt dig! / {* Merata'im (dobbelt gjenstridighet) og Pekod (hjemsøkelse) er billedlige navn på Babel; sml. ESK 23, 23.}

22 Det er larm av krig i landet og stor ødeleggelse.

23 Hvor den er blitt knekket og knust den hammer som slo hele jorden! Hvor Babel er blitt til en forferdelse blandt folkene!

24 Jeg stilte snare for dig, og du blev fanget, Babel, uten at du visste av det; du blev funnet og grepet; for mot Herren hadde du gitt dig i strid.

25 Herren har åpnet sitt rustkammer og tatt frem sin vredes våben; for Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, har et arbeid fore i kaldeernes land.

26 Kom imot det fra alle kanter! Åpne dets forrådshus, dyng op som korndynger det som finnes der, og slå det med bann! La det ikke ha noget igjen!

27 Drep alle dets okser*, la dem stige ned for å slaktes! Ve over dem! For deres dag er kommet, deres hjemsøkelses tid. / {* d.e. dets veldige menn.}

28 Hør! De er flyktet og undkommet fra Babels land for å kunngjøre i Sion Herrens, vår Guds hevn, hevnen for hans tempel!

29 Kall skytterne sammen mot Babel, alle dem som spenner bue! Slå leir mot det rundt omkring, la ingen slippe unda! Betal det efter dets gjerninger, gjør mot det i alle deler som det har gjort! For mot Herren har det ophøiet sig, mot Israels Hellige.

30 Derfor skal dets unge menn falle på dets gater, og alle dets krigsmenn skal tilintetgjøres på den dag, sier Herren.

31 Se, jeg kommer over dig, Sadon*, sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud; for din dag er kommet, den tid da jeg hjemsøker dig. / {* Sadon (overmot) er et billedlig navn på Babel; sml. ESK 7, 10.}

32 Og Sadon skal snuble og falle uten å ha nogen som reiser det op, og jeg vil sette ild på dets byer, og den skal fortære alt rundt omkring det.

33 sier Herren, hærskarenes Gud: Undertrykt er både Israels barn og Judas barn, og alle de som har ført dem i fangenskap, holder dem fast; de nekter å la dem fare.

34 Deres gjenløser er sterk, Herren, hærskarenes Gud, er hans navn; han skal visselig føre deres sak og la jorden få ro, men volde Babels innbyggere uro.

35 Sverd over kaldeerne, sier Herren, over Babels innbyggere, over dets høvdinger og over dets vismenn!

36 Sverd over snakkerne*! De skal stå der som dårer. Sverd over dets kjemper! De skal bli forferdet. / {* d.e. de falske spåmenn, stjernetyderne og lign.; JES 44, 25; 47, 12. 13.}

37 Sverd over dets hester og over dets vogner og over alle de fremmede krigsfolk blandt dem! De skal bli til kvinner. Sverd over dets skatter! De skal bli røvet.

38 Tørke over dets vann! De skal tørkes ut. For det er et land med avgudsbilleder, og med sine gruelige avguder ter de sig som rasende.

39 Derfor skal ørkenens dyr bo der sammen med ville hunder, og strutser skal bo i det; og det skal aldri mere reise sig igjen, og slekt efter slekt skal ingen bo der.

40 Som da Gud la Sodoma og Gomorra og dets nabobyer i grus, sier Herren, skal ingen mann bo der, og intet menneskebarn opholde sig der.

41 Se, et folk kommer fra nord, et stort folk, og mange konger skal stå frem fra jordens ytterste ende.

42 Bue og spyd holder de i hånden, de er grusomme og skåner ingen; deres røst bruser som havet, og på hester kommer de ridende, rustet som en krigsmann, mot dig, Babels datter!

43 Babels konge har hørt ryktet om dem, og hans hender er blitt kraftløse; angst har grepet ham, smerter som den fødende kvinnes.

44 Se, han* stiger op som en løve fra Jordans prakt til de alltid grønne enger; for i et øieblikk vil jeg jage dem** bort derfra, og den som er utvalgt, ham vil jeg sette over det; for hvem er som jeg, og hvem vil stevne mig, og hvem er den hyrde som kan bli stående for mitt åsyn? / {* Babels fiende.} / {** babylonierne.}

45 Hør derfor det råd som Herren har lagt mot Babel, og de tanker som han har tenkt mot kaldeernes land: Visselig, de skal bli slept bort de små lam; visselig, deres beitemark skal forferdes over dem.

46 Ved det rop: Babel er inntatt, bever jorden, og det høres skrik blandt folkene.

   

From Swedenborg's Works

 

Apocalypse Explained #783

Study this Passage

  
/ 1232  
  

783. And the dragon gave him his power, and his seat, and great authority. That this signifies that those who separate faith from life, by reasonings based on fallacies, establish their doctrinals, and confirm them, and thereby powerfully deceive, is evident from the signification of the beast to which the dragon gave his powers, as denoting reasonings from the natural man confirming the separation of faith from life (concerning which see above, n. 774). The reason why those reasonings are from the fallacies of the senses is, that that beast appeared like a leopard, and his feet were as the feet of a bear; and by the feet of a bear are signified fallacies; concerning which also see above (n. 781); and from the signification of giving his power, his seat, and great authority, as denoting to establish doctrinals and thus to confirm them; power signifying validity; the seat, the church as to doctrine, which is from falsities; and great authority signifying strengthening and confirmation thence. That these things coincide with reasonings and their fallacies was shown above.

[2] That those who separate faith from life, that is, from good works, have power, a seat, and great authority is not because the falsities in which they are have any power in themselves; for falsities from evil have no power at all, because all power is in truths from good. But falsities have power against falsities, as like over like. This is quite clear from the power of infernal spirits amongst themselves, which they exercise by means of imaginary things which resemble correspondences from which they desire to appear very powerful and strong; nevertheless they have no power at all against truths, and so completely so, that it is nothing. This might be confirmed from much experience were there space to enlarge so far in these explanations of the Apocalypse. It is evident solely from this fact, that the hells, in which there are myriads of myriads, are kept bound by the Divine truth proceeding from the Lord, so that not one of them dare venture to raise a finger of his hand. It is also evident from this fact, that a thousand companies of evil spirits may be led, restrained, bound, and dispersed by one angel, by means of truths from the Lord; and this by merely looking at them from an intention of the will. Such power has been sometimes granted to me also, from the Lord.

That the church when at its end is in falsities and hence in evils, and in evils and hence in falsities, and yet that all power pertains to truths from good, which seem to be able to be given from the Lord by means of truths from the Word, may appear wonderful. The reason, however, is that falsities have power against those who are in falsities from evil; and at the end of the church those falsities govern; and when they do so, truths are not received. For this reason falsities cannot be dispersed by truths, and hence it is that the devil in such case is called powerful, and loosed from bonds.

[3] Hence it is that infernal falsity is called in the Word a lion, a bear, a wolf, and a beast; also a wild beast, strong and rapacious.

It is for this reason, that those who are in falsities are called, in the Word, powerful, mighty, robust, strong, heroes, rulers, terrible, formidable, and devastators; as is evident from various passages where they are treated of, as from the following in Jeremiah:

"Behold I bring upon you a nation from afar, O house of Israel, a mighty nation, all men of might" (5:15, 16).

Again:

"Go up ye horses, rage ye chariots, let the mighty men go forth" (46:9).

And again:

"A sword against the mighty that they may be dismayed" (50:36).

In Ezekiel:

"I will give" Pharaoh "into the hand of a mighty one of the nations" (31:11, 12).

In Hosea:

"Thou hast trusted to thy way, to the multitude of the mighty" (10:13).

And in Joel:

"A people great and strong, like heroes they run, they climb over the wall" (2:2, 7).

In Amos:

"The refuge of the swift perisheth, and the mighty shall not confirm his strength, neither shall the powerful deliver his soul, the mighty in his heart among heroes shall flee naked in that day" (2:14, 16).

In David:

"Rebuke the wild beast of the reed; the congregation of the mighty" (Psalm 68:30).

In 1 Samuel:

"The bows of the mighty are broken" (2:4).

In the Apocalypse:

"All the kings, and great men, and rich men, and chief captains, and the powerful, hid themselves in the dens, and in the rocks" (6:15).

In Matthew:

"The princes of the Gentiles exercise dominion, and the great men exercise power" (20:25).

In Luke:

"This is your hour and the power of darkness" (22:53).

Besides various other passages.

[4] To what has been said above it may be added, that infernal spirits believe themselves to be strong and powerful more than others. But this is because they prevail only against those who are in evils and in falsities therefrom; for thus one infernal spirit prevails over another, or one evil and its falsity against another evil and its falsity; and it is from this appearance that they believe themselves to be powerful. Such power, however, may be compared to that of a mite against a mite, or of a flea against a flea, of dust against dust, and of a straw against a straw; the power of these is only relative to their mutual strength. Add to this that infernal spirits are proud, and wish to be regarded as strong, mighty, and heroes for the most trivial reasons.

[5] Because the subject here treated of is the power and great authority which the dragon gave from himself to the beast rising up out of the sea, and hence the power of infernal spirits among each other, some mysteries shall here be disclosed concerning the arts they practise to acquire power in the spiritual world. There are some who procure to themselves power by means of the Word; for they are acquainted with some of its passages, which they repeat, and, by means of this, communication is effected with those who are in simple good, and thence conjunction with them as to externals; and in proportion as they are in that conjunction, they prevail over others. The reason is, that all things in the Word are truths, and all power belongs to truths, and the simple good are in truths; whence power is derived from conjunction with them, but only so long as that conjunction exists. This, however, does not continue long, because they are soon afterwards separated from one another by the Lord.

Some procure to themselves power by pretended affections of good and truth, and by affections pertaining to the love of what is sincere and just; by means of which also they induce the simple good to think favourably of them, and cherish goodwill towards them; and so they attract and adjoin them to themselves. And so long as that benevolent attitude intercedes as it were mutually, so long they are powerful more than others.

Some also procure to themselves power by means of representatives of various kinds, which are abuses of correspondences; and some by means of another kind. And because all power is in truths from good, and resides in the angels, therefore nothing is more earnestly desired by evil spirits than to attract good spirits to their side, because the evil prevail by this means. As soon, however, as they are separated from them, they are in the falsities of their own evil; and when they are in these, they are deprived of all power.

[6] This is the reason, moreover, why all the evil who flock out of the world, are first separated from the goods and truths which they knew only from memory, and thence professed with their lips; and when they are separated from these, their inner states appear, which consist of nothing but quantities of falsities from evils. And because, when they are in these, they have no longer any power, they fall down headlong into hell, as heavy bodies in the air fall to the earth. That goods and truths are taken away from the evil, is known from the Word; for the Lord says,

"Take away the talent from him, and give it to him that hath ten talents; for to every one that hath shall be given, that he may have abundance; but from him that hath not shall be taken even that which he hath; but cast out the useless servant into outer darkness, there shall be wailing and gnashing of teeth" (Matthew 25:28, 29, 30. Also Mark 4:25; Luke 8:18; 19:26.)

  
/ 1232  
  

Translation by Isaiah Tansley. Many thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.