Biblija

 

Esekiel 33

Studija

   

1 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

2 Menneskesønn! Tal til ditt folks barn og si til dem: Når jeg lar sverdet komme over et land, og landets folk tar en mann av sin midte og setter ham til vekter for sig,

3 og han ser sverdet komme over landet og støter i basunen og advarer folket,

4 men den som hører basunens lyd, ikke lar sig advare, og sverdet kommer og tar ham bort, da skal hans blod komme over hans eget hode;

5 han hørte basunens lyd, men lot sig ikke advare, hans blod skal komme over ham selv; men hadde han latt sig advare, så hadde han berget sitt liv.

6 Men når vekteren ser sverdet komme og ikke støter i basunen, og folket ikke blir advart, og sverdet kommer og tar bort nogen av dem, da blir han tatt bort for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av vekterens hånd.

7 Og du menneskesønn! Til vekter har jeg satt dig for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra mig.

8 Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig , og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd.

9 Men når du har advart den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel.

10 Og du menneskesønn! Si til Israels hus: Således sier I: Våre overtredelser og synder tynger på oss, og for deres skyld visner vi bort; hvorledes kan vi da leve?

11 Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren, Israels Gud, jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra eders onde veier! Hvorfor vil I , Israels hus?

12 Og du menneskesønn! Si til ditt folks barn: Den rettferdiges rettferdighet skal ikke frelse ham på den dag han synder, og den ugudelige skal ikke omkomme for sin ugudelighets skyld på den dag han vender om fra sin ugudelighet, og den rettferdige skal ikke kunne leve ved sin rettferdighet på den dag han synder.

13 Når jeg sier om den rettferdige: Han skal visselig leve, og han setter sin lit til sin rettferdighet og gjør urett, da skal ingen av hans rettferdige gjerninger tilregnes ham, men for den uretts skyld som han har gjort, for den skal han .

14 Og når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig , og han vender om fra sin synd og gjør rett og rettferdighet,

15 så han, den ugudelige, gir pant tilbake, godtgjør det han har røvet, følger livets bud, så han ikke gjør urett, da skal han visselig leve, han skal ikke .

16 Ingen av de synder som han har gjort, skal tilregnes ham; rett og rettferdighet har han gjort, han skal visselig leve.

17 Og ditt folks barn sier: Herrens vei er ikke rett. Men det er deres vei som ikke er rett.

18 Når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, så skal han .

19 Og når den ugudelige vender om fra sin ugudelighet og gjør rett og rettferdighet, så skal han leve.

20 Og enda sier I: Herrens vei er ikke rett. Jeg vil dømme eder, Israels hus, hver efter hans ferd.

21 I det tolvte år efterat vi var bortført, i den tiende måned, på den femte dag i måneden, kom det nogen flyktninger fra Jerusalem til mig og sa: Staden er inntatt.

22 Og Herrens hånd var kommet over mig om aftenen, før flyktningene kom, og han oplot min munn, innen de kom til mig om morgenen; min munn blev oplatt, og jeg var ikke lenger målløs.

23 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

24 Menneskesønn! De som bor iblandt grushaugene der borte i Israels land, sier så: Abraham var bare en, og han fikk landet i eie; vi er mange, vi har fått landet til eiendom.

25 Si derfor til dem: Så sier Herren, Israels Gud: I eter kjøtt med blodet i og løfter eders øine til eders motbydelige avguder og utøser blod - og I skulde eie landet?

26 I trosser på eders sverd, I gjør det som vederstyggelig er, og krenker hverandres hustruer - og I skulde eie landet?

27 Så skal du si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Så sant jeg lever, de som bor blandt grushaugene, skal visselig falle for sverdet, og den som er på marken, ham gir jeg til føde for de ville dyr, og de som er i fjellborgene og i hulene, skal av pest.

28 Jeg vil gjøre landet til en ørken, en ødemark, og det skal være ute med dets stolte makt, og fjellene i Israel skal ligge øde, så ingen ferdes der.

29 Og de skal kjenne at jeg er Herren, når jeg gjør landet til en ørken, en ødemark, for alle de vederstyggelige tings skyld som de har gjort.

30 Og du menneskesønn! Ditt folks barn taler sammen om dig ved veggene og i husdørene, og alle sier de til hverandre: Kom og hør hvad det er for et ord som utgår fra Herren!

31 kommer de til dig i store skarer, og de setter sig foran dig som mitt folk og hører dine ord, men de gjør ikke efter dem; for det som er efter deres smak, det gjør de, og til vinning står deres hu.

32 Og se, du er for dem som en yndig sang, som en som har en vakker røst og spiller fagert; de hører dine ord, men gjør ikke efter dem.

33 Men når det kommer - og komme skal det - da skal de kjenne at en profet har vært iblandt dem.

   

Iz Swedenborgovih djela

 

Arcana Coelestia #8711

Proučite ovaj odlomak

  
/ 10837  
  

8711. 'Men of truth hating gain' means because the truths are pure, devoid of any worldly end in view. This is clear from the meaning of 'men of truth' as pure truths (the reason why 'men of truth' are pure truths is that 'men' means truths, 3134, 5502, and 'truth' means faith, 3121, so that 'men of truth' means the truths of faith, that is, pure truths); and from the meaning of 'hating gain' as detesting the convincing false impressions which falsity and evil create, since 'hating' means detesting and 'gain' falsity and evil that are able to convince people and draw them away from truth and goodness. In general 'gain' means all falsity arising from evil that perverts mental judgements; and since this happens to those with the world as their end in view, men 'hating gain' also means those devoid of any worldly end in view. The fact that 'gain' means all falsity arising from evil that perverts mental judgements and draws a person away from truth and goodness may become clear to anyone who stops to reflect. 'Gain' in this sense is mentioned quite a number of times in the Word, such as in Isaiah 33:15; 56:11; 57:17; Jeremiah 6:13; 8:10; 22:17; Ezekiel 22:27; 33:31; and David, Psalms 119:36.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.

Iz Swedenborgovih djela

 

Arcana Coelestia #1799

Proučite ovaj odlomak

  
/ 10837  
  

1799. 'Behold, a son of my house is my heir' means that in the Lord's kingdom there would be only that which is external. This is clear from the meaning in the internal sense of 'an heir' and of 'inheriting'. 'Becoming an heir' or inheriting means eternal life in the Lord's kingdom. All who are in the Lord's kingdom are heirs, for the source of the life in them is the Lord's life, which is the life of mutual love, and for that reason they are called 'sons'. The Lord's sons or heirs consist of all who have His life in them, for it is from Him that their life comes, and it is from Him that they have been born, that is, regenerated. Those born of another are that other's heirs; and so it is with all who are being regenerated by the Lord, for in that case they are receiving the life that is the Lord's.

[2] In the Lord's kingdom there are those who are external, those who are more interior, and those who are internal. Good spirits who dwell in the first heaven are external, angelic spirits who dwell in the second heaven are more interior, and angels who dwell in the third heaven are internal. Those who are external are not as close to or near the Lord as those who are more interior, and these in turn are not so close or near as those who are internal. Out of Divine love, or mercy, the Lord wills to have everyone near to Himself, so that they do not stand outside, that is, in the first heaven. His will is that they should dwell in the third heaven, and if possible not merely with Him but abiding in Him. Such is the nature of Divine or the Lord's love. But since at that time none but external things existed with the Church, He complained of this in the words that occur here - 'Behold, a son of my house is my heir' - by which is meant that in His kingdom there would thus be only that which is external. But comfort followed, and a promise of internal things, as described in the verses that follow next. What the external aspect of the Church is has been stated already in 1083, 1098, 1100, 1151, 1153.

[3] By itself doctrine does not constitute the external aspect of the Church, still less the internal, as stated above. Nor on the Lord's part is it its teachings that make one Church distinct and separate from another, but its life in accordance with those teachings, all of which, as long as they present what is true, regard charity as their basic principle. What else does doctrine do but teach men the kind of people they ought to be?

[4] In the Christian world it is their doctrines that cause Churches to be distinct and separate, and because of these they call themselves Roman Catholics, Lutherans, Calvinists or the Reformed, and Evangelicals, among other names. It is solely by reason of their doctrines that they are called by these names. This situation would never exist if they were to make love to the Lord and charity towards the neighbour the chief thing of faith. In this case their doctrinal differences would be no more than shades of opinion concerning the mysteries of faith which truly Christian people would leave to individual conscience, and in their hearts would say that a person is truly a Christian when he lives as a Christian, that is, as the Lord teaches. If this were so all the different Churches would become one, and all the disagreements which stem from doctrine alone would disappear. Indeed the hatred one man holds against another would be dispelled in an instant, and the Lord's kingdom on earth would come.

[5] The Ancient Church which existed immediately after the Flood, though scattered among many kingdoms, was of this nature. That is to say, people differed much from one another in matters of doctrine, but for all that, they made charity the chief thing. Also they regarded worship, not from the standpoint of doctrinal teachings which are matters of faith, but from that of charity which is a matter of life. This is what is meant by 'they all had one lip and their words were one', Genesis 11:1, regarding which see 1285.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.