Die Bibel

 

1 Mosebok 9

Lernen

   

1 Og Gud velsignet Noah og hans sønner, og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden!

2 Og frykt og redsel for eder skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, over alt det som rører sig på jorden, og over alle fiskene i havet; i eders hånd er de gitt.

3 Alt det som rører sig og lever, skal I ha til føde; likesom jeg gav eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette.

4 Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.

5 Men for eders eget blod vil jeg kreve hevn; av hvert dyr vil jeg kreve hevn for det, og av mennesket, av enhvers bror, vil jeg kreve hevn for menneskets liv.

6 Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds billede skapte han* mennesket. / {* Gud.}

7 Og vær I fruktbare og bli mange, vrimle på jorden og bli mange på den!

8 Og Gud sa til Noah og til hans sønner, som var med ham:

9 Nu vil jeg oprette min pakt med eder og med eders efterkommere,

10 og med alt levende som er hos eder, både fugler og fe og alle de ville dyr som er hos eder, alt som gikk ut av arken, alt som lever på jorden.

11 Jeg opretter min pakt med eder, og aldri mere skal alt kjød utryddes ved vannflom, og aldri mere skal der komme en vannflom som ødelegger jorden.

12 Og Gud sa: Dette er tegnet på den pakt som jeg gjør mellem mig og eder og alt levende som er hos eder, til evige tider:

13 Min bue setter jeg i skyen, og den skal være et tegn på pakten mellem mig og jorden.

14 Og når jeg fører skyer over jorden, og buen sees i skyen,

15 da vil jeg komme i hu den pakt som er mellem mig og eder og alt levende av alt kjød, og vannet skal aldri mere bli en flom som ødelegger alt kjød.

16 Og buen skal stå i skyen, og jeg vil se på den og komme i hu den evige pakt mellem Gud og alt levende av alt kjød som er på jorden.

17 Og Gud sa til Noah: Dette er tegnet på den pakt jeg har oprettet mellem mig og alt kjød som er på jorden.

18 Noahs sønner, som gikk ut av arken, var Sem, Kam og Jafet; og Kam var far til Kana'an.

19 Disse tre var Noahs sønner, og fra dem bredte menneskene sig ut over hele jorden.

20 Og Noah var jorddyrker, og han var den første som plantet en vingård.

21 Og han drakk av vinen og blev drukken, og han klædde sig naken inne i sitt telt.

22 Og da Kam, Kana'ans far, så sin far ligge naken, fortalte han det til begge sine brødre, som var utenfor.

23 Da tok Sem og Jafet et klæde og la det på sine skuldrer og gikk baklengs inn og dekket over sin fars blusel; og de vendte sine øine bort, så de ikke så sin fars blusel.

24 Da så Noah våknet av sitt rus, fikk han vite hvad hans yngste sønn hadde gjort imot ham.

25 Da sa han: Forbannet være Kana'an! trælers træl skal han være for sine brødre.

26 sa han: Lovet være Herren, Sems Gud, og Kana'an være deres træl!

27 Gud gjøre det vidt for Jafet, han skal bo i Sems telter, og Kana'an være deres træl!

28 Efter vannflommen levde Noah ennu tre hundre og femti år.

29 Og alle Noahs dager blev ni hundre og femti år; så døde han.

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #1102

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

1102. And he shall dwell in the tents of Shem. That this signifies in order that the internals of worship may be in the externals, is evident from all that has been said before concerning Shem, namely, that “Shem” is the internal church, or internal worship, and that external worship is nothing but an inanimate affair, or else an unclean one, unless there is internal worship to vivify and hallow it. That the “tents” signify nothing else than what is holy of love, and the derivative worship, is evident from the signification of “tents” (concerning which, see above, n. 414). It was customary among the ancients to speak of “journeying” and “dwelling in tents” by which was signified in the internal sense holy worship, for the reason that the most ancient people not only journeyed with tents, but also dwelt in tents, and performed their holy worship in them. Hence also “to journey” and “to dwell” signified in the internal sense to live.

[2] That “tents” signify holy worship, the following passages—in addition to those before cited (n. 414)—may serve for confirmation.

In David:

God forsook the tabernacle of Shiloh, the tent in which He dwelt in man (Psalms 78:60), where “tent” signifies the same as “temple” in which God is said to “dwell” when He is present with man in love. Hence the man who lived in holy worship, was called by the ancients a tent, and afterwards a temple.

In Isaiah:

Enlarge the place of thy tent, and let them stretch forth the curtains of thine habitations (Isaiah 54:2), meaning enlightenment in those things which are of true worship.

In Jeremiah:

The whole land is laid waste, suddenly have My tents been laid waste, and My curtains in a moment (Jeremiah 4:20), where it is very manifest that tents are not meant, but holy worship.

In Zechariah:

Jerusalem shall yet again dwell in her own place, even in Jerusalem. Jehovah also shall save the tents of Judah (Zechariah 12:6-7), where the “tents of Judah” stand for the worship of the Lord from the holy of love.

[3] From these passages it is now evident what it is “to dwell in the tents of Shem” namely, that internal worship is in external. But because the man Japheth, or the man of the external church, does not well know what internal things are, this shall be briefly told. When a man feels or perceives in himself that he has good thoughts concerning the Lord, and that he has good thoughts concerning the neighbor, and desires to perform kind offices for him, not for the sake of any gain or honor for himself; and when he feels that he has pity for anyone who is in trouble, and still more for one who is in error in respect to the doctrine of faith, then he may know that he dwells in the tents of Shem, that is, that he has internal things in him through which the Lord is working.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.