Die Bibel

 

1 Mosebok 9

Lernen

   

1 Og Gud velsignet Noah og hans sønner, og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden!

2 Og frykt og redsel for eder skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, over alt det som rører sig på jorden, og over alle fiskene i havet; i eders hånd er de gitt.

3 Alt det som rører sig og lever, skal I ha til føde; likesom jeg gav eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette.

4 Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.

5 Men for eders eget blod vil jeg kreve hevn; av hvert dyr vil jeg kreve hevn for det, og av mennesket, av enhvers bror, vil jeg kreve hevn for menneskets liv.

6 Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds billede skapte han* mennesket. / {* Gud.}

7 Og vær I fruktbare og bli mange, vrimle på jorden og bli mange på den!

8 Og Gud sa til Noah og til hans sønner, som var med ham:

9 Nu vil jeg oprette min pakt med eder og med eders efterkommere,

10 og med alt levende som er hos eder, både fugler og fe og alle de ville dyr som er hos eder, alt som gikk ut av arken, alt som lever på jorden.

11 Jeg opretter min pakt med eder, og aldri mere skal alt kjød utryddes ved vannflom, og aldri mere skal der komme en vannflom som ødelegger jorden.

12 Og Gud sa: Dette er tegnet på den pakt som jeg gjør mellem mig og eder og alt levende som er hos eder, til evige tider:

13 Min bue setter jeg i skyen, og den skal være et tegn på pakten mellem mig og jorden.

14 Og når jeg fører skyer over jorden, og buen sees i skyen,

15 da vil jeg komme i hu den pakt som er mellem mig og eder og alt levende av alt kjød, og vannet skal aldri mere bli en flom som ødelegger alt kjød.

16 Og buen skal stå i skyen, og jeg vil se på den og komme i hu den evige pakt mellem Gud og alt levende av alt kjød som er på jorden.

17 Og Gud sa til Noah: Dette er tegnet på den pakt jeg har oprettet mellem mig og alt kjød som er på jorden.

18 Noahs sønner, som gikk ut av arken, var Sem, Kam og Jafet; og Kam var far til Kana'an.

19 Disse tre var Noahs sønner, og fra dem bredte menneskene sig ut over hele jorden.

20 Og Noah var jorddyrker, og han var den første som plantet en vingård.

21 Og han drakk av vinen og blev drukken, og han klædde sig naken inne i sitt telt.

22 Og da Kam, Kana'ans far, så sin far ligge naken, fortalte han det til begge sine brødre, som var utenfor.

23 Da tok Sem og Jafet et klæde og la det på sine skuldrer og gikk baklengs inn og dekket over sin fars blusel; og de vendte sine øine bort, så de ikke så sin fars blusel.

24 Da så Noah våknet av sitt rus, fikk han vite hvad hans yngste sønn hadde gjort imot ham.

25 Da sa han: Forbannet være Kana'an! trælers træl skal han være for sine brødre.

26 sa han: Lovet være Herren, Sems Gud, og Kana'an være deres træl!

27 Gud gjøre det vidt for Jafet, han skal bo i Sems telter, og Kana'an være deres træl!

28 Efter vannflommen levde Noah ennu tre hundre og femti år.

29 Og alle Noahs dager blev ni hundre og femti år; så døde han.

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #997

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

997. Its being 'given all to you' means enjoyment on account of use, which is 'for food', for whatever is given for food is for use. As regards use, the situation is this: People who are governed by charity, that is, who dwell in love towards the neighbour - from which love the living delight contained in pleasures derives - have no regard for the enjoyment of pleasures except on account of the use that is served; for charity does not exist if there are no works of charity. It is in the exercise of it, that is, in use, that charity consists. Someone who loves the neighbour as himself never experiences the delight of charity except in the exercise of it, or in use. Consequently the life of charity is a life of uses. Such life pervades the whole of heaven, for the Lord's kingdom, being a kingdom of mutual love, is a kingdom of uses. Every pleasure therefore that springs from charity finds its delight in use, and the more pre-eminent the use the greater the delight. For this reason it is the very being and nature of a use which determines the happiness that angels have from the Lord.

[2] The situation with every pleasure is that the more pre-eminent its use is, the greater is its delight. Take one example, the delight of conjugial love: since the seed-bed of human society derives from it, and from that seed-bed the Lord's kingdom in heaven, which constitutes the greatest use of all, it therefore contains, as has been stated, so much delight within itself as to constitute heavenly happiness. The same applies to all other pleasures, their differences depending on the excellence of their respective uses. Those uses are so many and various that they can scarcely be divided into genera and species. One use will relate more closely and directly to the Lord's kingdom, or the Lord, another more remotely and indirectly. From these considerations it is also clear that all pleasures are available to man, yet only for the sake of the use they serve; and thus though they vary according to the use they serve, they share in and receive their life from heavenly happiness.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.