Die Bibel

 

1 Mosebok 9

Lernen

   

1 Og Gud velsignet Noah og hans sønner, og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden!

2 Og frykt og redsel for eder skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, over alt det som rører sig på jorden, og over alle fiskene i havet; i eders hånd er de gitt.

3 Alt det som rører sig og lever, skal I ha til føde; likesom jeg gav eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette.

4 Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.

5 Men for eders eget blod vil jeg kreve hevn; av hvert dyr vil jeg kreve hevn for det, og av mennesket, av enhvers bror, vil jeg kreve hevn for menneskets liv.

6 Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds billede skapte han* mennesket. / {* Gud.}

7 Og vær I fruktbare og bli mange, vrimle på jorden og bli mange på den!

8 Og Gud sa til Noah og til hans sønner, som var med ham:

9 Nu vil jeg oprette min pakt med eder og med eders efterkommere,

10 og med alt levende som er hos eder, både fugler og fe og alle de ville dyr som er hos eder, alt som gikk ut av arken, alt som lever på jorden.

11 Jeg opretter min pakt med eder, og aldri mere skal alt kjød utryddes ved vannflom, og aldri mere skal der komme en vannflom som ødelegger jorden.

12 Og Gud sa: Dette er tegnet på den pakt som jeg gjør mellem mig og eder og alt levende som er hos eder, til evige tider:

13 Min bue setter jeg i skyen, og den skal være et tegn på pakten mellem mig og jorden.

14 Og når jeg fører skyer over jorden, og buen sees i skyen,

15 da vil jeg komme i hu den pakt som er mellem mig og eder og alt levende av alt kjød, og vannet skal aldri mere bli en flom som ødelegger alt kjød.

16 Og buen skal stå i skyen, og jeg vil se på den og komme i hu den evige pakt mellem Gud og alt levende av alt kjød som er på jorden.

17 Og Gud sa til Noah: Dette er tegnet på den pakt jeg har oprettet mellem mig og alt kjød som er på jorden.

18 Noahs sønner, som gikk ut av arken, var Sem, Kam og Jafet; og Kam var far til Kana'an.

19 Disse tre var Noahs sønner, og fra dem bredte menneskene sig ut over hele jorden.

20 Og Noah var jorddyrker, og han var den første som plantet en vingård.

21 Og han drakk av vinen og blev drukken, og han klædde sig naken inne i sitt telt.

22 Og da Kam, Kana'ans far, så sin far ligge naken, fortalte han det til begge sine brødre, som var utenfor.

23 Da tok Sem og Jafet et klæde og la det på sine skuldrer og gikk baklengs inn og dekket over sin fars blusel; og de vendte sine øine bort, så de ikke så sin fars blusel.

24 Da så Noah våknet av sitt rus, fikk han vite hvad hans yngste sønn hadde gjort imot ham.

25 Da sa han: Forbannet være Kana'an! trælers træl skal han være for sine brødre.

26 sa han: Lovet være Herren, Sems Gud, og Kana'an være deres træl!

27 Gud gjøre det vidt for Jafet, han skal bo i Sems telter, og Kana'an være deres træl!

28 Efter vannflommen levde Noah ennu tre hundre og femti år.

29 Og alle Noahs dager blev ni hundre og femti år; så døde han.

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #1077

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

1077. The reason the people who are here called 'Ham' and 'Canaan', that is, who separate faith from charity and who in so doing focus worship solely on external things, cannot know what conscience is and where it originates, must be discussed briefly. Conscience is formed by means of the truths of faith, for what a person has heard, acknowledged, and believed constitutes conscience with him. After that, acting contrary to those things is for him acting contrary to conscience, as may become quite clear to anyone. Consequently unless it is the truths of faith that he hears, acknowledges, and believes, he cannot possibly have a true conscience. For it is by means of the truths of faith, with the Lord working within charity, that a person is regenerated, and so by means of them receives conscience. Conscience is also the new person himself. From this it is clear that truths of faith are the means by which this is achieved, that is, by which a person lives according to the things faith teaches, its fundamental teaching being to love the Lord above all things and the neighbour as oneself. If he does not live according to those truths, what is faith but something hollow, and an audible sound, or something separated from heavenly life, in which, once separated, there is nothing saving? For to believe that a person can still be saved no matter how he lives, provided he has faith, is to say that he is saved even though he has no charity and even though he has no conscience. It amounts to saying that, provided he has faith, even though he does not have it until the last hour of life, he can be saved, despite spending his time hating, getting revenge, plundering, and committing adultery, in short, doing everything contrary to charity and conscience. Let such people, when governed by an assumption as false as this, ponder what truth of faith exists that can form their conscience. Will it not be that which is false? If they imagine that they have any conscience at all, it amounts to no more than external restraints - fear of the law, of loss of position, wealth, and reputation on account of these, which fears constitute with them what they call conscience, a conscience which says that they should do no harm to the neighbour but behave well towards him. Since however this is not conscience, because it is not charity, such persons consequently rush into the most wicked and disgusting actions as soon as those restraints have been loosed or done away with. But the situation is altogether different with people who, though asserting that faith alone saves, have nevertheless led charitable lives; for their faith has had charity from the Lord within it.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.