Die Bibel

 

1 Mosebok 8

Lernen

   

1 Da kom Gud Noah i hu og alle de ville dyr og alt feet som var med ham i arken; og Gud lot en vind fare over jorden, og vannet falt.

2 Og det store dyps kilder og himmelens sluser lukkedes, og regnet fra himmelen stanset.

3 Og vannet vek efterhånden tilbake fra jorden, og vannet begynte å ta av, da hundre og femti dager var gått.

4 Og i den syvende måned, på den syttende dag i måneden, blev arken stående på Ararat-fjellene.

5 Og vannet tok mere og mere av inntil den tiende måned; i den tiende måned, på den første dag i måneden, kom fjelltoppene til syne.

6 Og da firti dager var gått, åpnet Noah vinduet på arken som han hadde gjort,

7 og sendte ut en ravn; den fløi frem og tilbake, inntil vannet var tørket bort av jorden.

8 Så sendte han en due ut fra sig for å se om vannet var sunket bort fra jordens overflate.

9 Men duen fant ikke noget hvilested for sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det stod vann over hele jorden. Da rakte han ut sin hånd og tok den inn til sig i arken.

10 Så bidde han ennu syv dager til og sendte så atter duen ut av arken.

11 Og duen kom til ham ved aftenstid, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet; da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden.

12 Men han bidde ennu syv dager til; så sendte han duen ut, og da kom den ikke tilbake til ham mere.

13 I det seks hundre og første år, i den første måned, på den første dag i måneden, var vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken; og han så ut, og se, jorden var tørr.

14 Og i den annen måned, på den syv og tyvende dag i måneden, var jorden aldeles tørr.

15 Da talte Gud til Noah og sa:

16 Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine sønners hustruer med dig.

17 Alle de dyr som er hos dig, alt kjød, både fuglene og feet og alt krypet som rører sig på jorden, skal du føre ut med dig, og de skal vrimle på jorden og være fruktbare og bli mange på jorden.

18 Så gikk han ut, og hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer med ham.

19 Alle dyrene, alt krypet og alle fuglene, alt som rører sig på jorden, gikk ut av arken, hvert efter sitt slag.

20 Og Noah bygget Herren et alter, og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret.

21 Og Herren kjente den velbehagelige duft. Og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mere forbanne jorden for menneskets skyld; for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av; og jeg vil aldri mere drepe alt levende, som jeg nu har gjort.

22 Herefter skal, så lenge jorden står, sæd og høst, og frost og hete, og sommer og vinter, og dag og natt aldri høre op.

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #876

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

876. And she returned unto him to the ark. That this signifies good and truth appearing as though they were of faith, is evident from what has been said, and also from what follows. In the internal sense, to “return to the ark” does not signify liberation, for this is signified by being sent forth from the ark and not returning, as is evident from what follows, in the twelfth verse (Genesis 8:12), that he sent forth the dove and she returned not again to him anymore; and further from the fifteenth and sixteenth(Genesis 8:15-16), that Noah was commanded to go forth from the ark; and from the eighteenth, that he went forth. The “ark” signifies the state of the man of this church before regeneration, in which he was in captivity, or in prison, beset on all sides by evils and falsities, or by the waters of the flood. And so the dove’s returning unto Noah to the ark, signifies that the good and truth meant by the dove returned again to the man. For whatever good a man supposes that he does from himself, returns to him, since it regards himself; as he does it either that it may appear before the world, or before the angels, or that he may merit heaven, or that he may be greatest in heaven. Such things are in man’s Own and in everyone of its ideas, though in outward form there is an appearance as of the good and truth of faith. The good and truth of faith is inwardly good and true from the very inmosts; that is, all the good and truth of faith flows in from the Lord through man’s inmosts. But when what a man does is from his Own, or from merit, then the interiors are filthy and the exteriors appear clean; just as with a filthy harlot who appears fair in the face; or like an Ethiopian, or rather an Egyptian mummy, wrapped in a white garment.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.