Die Bibel

 

1 Mosebok 27

Lernen

   

1 Da Isak var blitt gammel, og hans øine var blitt sløve, så han ikke kunde se, kalte han til sig Esau, sin eldste sønn, og sa til ham: Min sønn! Han svarte: Ja, her er jeg.

2 Da sa han: Jeg er blitt gammel og vet ikke hvad dag jeg skal dø.

3 Så ta nu dine jaktredskaper, ditt kogger og din bue, og gå ut på marken og skyt mig noget vilt,

4 og lag en velsmakende rett for mig, slik som jeg liker det, og kom så hit med den! Da vil jeg ete, så min sjel kan velsigne dig, før jeg dør.

5 Men ebekka hørte på at Isak talte til Esau, sin sønn. Så gikk Esau ut på marken for å skyte noget vilt og ha det med sig hjem.

6 Da sa ebekka til Jakob, sin sønn: Jeg hørte din far tale til Esau, din bror, og si:

7 Hent mig noget vilt og lag en velsmakende rett for mig, så jeg kan ete av den og velsigne dig for Herrens åsyn, før jeg dør.

8 Lyd nu mitt ord, min sønn, og gjør det jeg byder dig:

9 Gå bort til hjorden og hent mig derfra to gode kje, så skal jeg lage en velsmakende rett av dem for din far, slik som han liker det.

10 Og du skal gå inn med den til din far, så han kan ete av den og velsigne dig, før han dør.

11 Da sa Jakob til ebekka, sin mor: Esau, min bror, er jo lodden, og jeg er glatt.

12 Kanskje min far kjenner på mig og så tror at jeg vil ha ham til narr, og jeg kommer til å føre en forbannelse over mig og ikke en velsignelse.

13 Da sa hans mor til ham: Den forbannelse skal jeg ta på mig min sønn! Bare lyd mitt råd og gå og hent mig kjeene!

14 Da gikk han og hentet dem og kom til sin mor med dem, og hans mor laget en velsmakende rett, slik som hans far likte det.

15 Så tok ebekka sin eldste sønn Esaus høitidsklær, som hun hadde hos sig i huset, og hun lot Jakob, sin yngste sønn, ta dem på.

16 Men skinnene av kjeene hadde hun om hans hender og om den glatte del av hans hals.

17 Så lot hun sin sønn Jakob få den velsmakende rett og brødet som hun hadde laget,

18 og han gikk inn til sin far og sa: far! Han svarte: Ja, her er jeg; hvem er du, min sønn?

19 Da sa Jakob til sin far: Jeg er Esau, din førstefødte; jeg har gjort som du sa til mig. Sett dig nu op og et av mitt vilt, så din sjel kan velsigne mig!

20 Men Isak sa til sin sønn: Hvorledes har du da så snart kunnet finne noget, min sønn? Han, svarte: Herren din Gud sendte mig det i møte.

21 Da sa Isak til Jakob: Kom hit og la mig få kjenne på dig, min sønn, om du er min sønn Esau, eller ikke.

22 Så gikk Jakob frem til Isak, sin far; og han kjente på ham og sa: østen er Jakobs, men hendene er Esaus.

23 Og han kjente ham ikke, fordi hans hender var lodne som hans bror Esaus hender; og han velsignet ham.

24 Og han sa: Er du virkelig min sønn Esau? Han svarte: Ja, det er jeg.

25 Da sa han: Kom hit med det til mig og la mig få ete av min sønns vilt, så min sjel kan velsigne dig. Så satte han det frem for ham, og han åt, og han kom med vin til ham, og han drakk.

26 sa Isak, hans far, til ham: Kom nu hit og kyss mig, min sønn!

27 Da gikk han frem og kysset ham; og han kjente lukten av hans klær og velsignet ham og sa: Se, duften av min sønn er som duften av en mark som Herren har velsignet.

28 gi Gud dig av himmelens dugg og av jordens fedme og korn og most i overflod.

29 Folk skal tjene dig, og folkeslag skal falle dig til fote; vær herre over dine brødre, og måtte din mors sønner falle dig til fote! Forbannet være den som forbanner dig, og velsignet den som velsigner dig!

30 Men da Isak hadde endt sin velsignelse over Jakob, og Jakob nettop var gått ut fra Isak, sin far, da kom Esau, hans bror, hjem fra jakten.

31 Han laget også en velsmakende rett og bar den inn til sin far; og han sa til sin far: Vil ikke far reise sig op og ete av sin sønns vilt, så din sjel kan velsigne mig!

32 Og Isak, hans far, spurte ham: Hvem er du? Han svarte: Jeg er Esau, din førstefødte sønn.

33 Da blev Isak overmåte forferdet, og han sa: Hvem var det da som hadde skutt noget vilt og kom til mig med det? Jeg åt av alt, før du kom, og velsignet ham! Han skal også være velsignet.

34 Da Esau hørte disse ord av sin far, satte han i et høit og sårt skrik, og han sa til sin far: Velsign også mig, min far!

35 Men han sa: Din bror kom med list og tok din velsignelse.

36 Da sa han: Er det fordi han har fått navnet Jakob, at han nu to ganger har overlistet mig? Min førstefødselsrett tok han, og se, nu har han tatt min velsignelse. Så sa han: Har du ikke en velsignelse igjen til mig og?

37 Isak svarte og sa til Esau: Se, jeg har satt ham til herre over dig, og alle hans brødre har jeg gjort til hans tjenere, og jeg har gitt ham korn og most i overflod; hvad skal jeg da gjøre for dig, min sønn?

38 Og Esau sa til sin far: Har du da bare denne ene velsignelse, min far? Velsign også mig, min far! Og Esau gråt høit.

39 Da tok Isak, hans far, til orde igjen og sa til ham: Se, uten jordens fedme skal din bolig være og uten himmelens dugg fra oven.

40 Av ditt sverd skal du leve, og din bror skal du tjene; men når du engang river dig løs, da skal du bryte hans åk av din nakke.

41 Og Esau hatet Jakob for den velsignelse som hans far hadde lyst over ham. Og Esau sa ved sig selv: Snart kommer den tid da vi må sørge over min far; da skal jeg slå Jakob, min bror, ihjel.

42 Og ebekka fikk vite hvad Esau, hennes eldste sønn, hadde sagt; da sendte hun bud efter Jakob, sin yngste sønn, og sa til ham: Se, Esau, din bror, vil hevne sig på dig og slå dig ihjel.

43 Lyd nu mitt ord, min sønn: Gjør dig ferdig og flykt til min bror Laban i Karan,

44 og bli hos ham en tid, til din brors vrede har lagt sig,

45 til din brors vrede har vendt sig fra dig, og han har glemt det du har gjort mot ham! Da skal jeg sende bud og hente dig derfra. Hvorfor skulde jeg miste eder begge på én dag!

46 sa ebekka til Isak: Jeg er kjed av mitt liv for disse Hets døtres skyld; skulde nu også Jakob ta sig en hustru av Hets døtre, slik en som disse, en av landets døtre, hvad skulde jeg da leve efter?

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #4290

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

4290. In the internal historical sense, by “he said, I will not let thee go unless thou bless me,” is signified that they insisted upon being representative; for their insisting is signified by “I will not let thee go,” and representing a church by being “blessed.” In regard to this subject—that the posterity of Jacob insisted upon being representative of a church, and that they were chosen above all other nations—this cannot indeed be made so evident from the historicals of the Word in the sense of the letter, for the reason that the historicals of the Word in the sense of the letter enfold within them deep secrets of heaven, and therefore these so follow in the series; and also because the names themselves signify things; many names indeed in their supreme sense signify the Lord Himself, such as Abraham, Isaac, and Jacob. That these in the supreme sense signify the Lord, has been shown many times in what precedes (see n. 1965, 1989, 2011, 3245, 3305, 3439).

[2] That the posterity of Jacob were not chosen, but insisted that a church should be among them, may be seen from many passages of the Word, from its internal historical sense, and openly in the following.

In Moses:

Jehovah spoke unto Moses, Go up hence, thou and the people which thou hast made to go up out of the land of Egypt, into the land of which I sware unto Abraham, to Isaac, and to Jacob, saying, Unto thy seed will I give it; I will not go up in the midst of thee, for thou art a stiffnecked people; lest I consume thee in the way. And when the people heard this evil word, they mourned, and put off everyone his ornament from upon him. And Moses took the tent, and pitched it for himself without the camp, in removing far from the camp. And Moses said unto Jehovah, See, Thou sayest unto me, Make this people go up, and Thou hast not made known to me whom Thou wilt send with me. Now therefore I pray if I have found grace in Thine eyes, make known to me I pray Thy way, that I may know concerning Thee, that I have found grace in Thine eyes; behold also that this nation is Thy people. He said therefore, My faces shall go until I give thee rest (Exodus 33:1-7, 12-14).

It is here said that Moses made the people go up out of the land of Egypt, and then that they put off their ornament and mourned, and that Moses pitched his tent without the camp, and that thereby Jehovah assented; thus plainly showing that they themselves insisted.

[3] In the same:

Jehovah said unto Moses, How long will this people provoke Me, and how long will they not believe in Me, for all the signs which I have wrought in the midst of them? I will smite them with the pestilence, and will extinguish them, and will make of thee a nation greater and mightier than they. But Moses supplicated, and Jehovah being entreated said, I will be gracious according to thy word: nevertheless, I live, and the whole earth shall be filled with the glory of Jehovah; for as to all those men who have seen My glory, and My signs which I wrought in Egypt, and in the wilderness, yet have tempted Me these ten times, and have not obeyed my voice, surely they shall not see the land which I sware unto their fathers, neither shall any of them that provoked Me see it. Your bodies shall fall in this wilderness; but your little children will I bring in (Numbers 14:11-12, 20-23, 29, 31).

From these words it is also manifest that Jehovah willed to extinguish them, and consequently not to set up a church among them, but that they insisted and it was therefore done—besides many other times also, when Jehovah willed to utterly destroy that nation so often rebellious, but as often suffered Himself to be entreated by their supplications.

[4] The like is also involved in Balaam’s not being permitted to curse that people (Numbers 22,23, 24); and in other places also, where it is said that Jehovah repented that He had brought in that people; also that Jehovah was entreated; and also that He so often made a new covenant with them. Such things are signified in the internal historical sense by the words “I will not let thee go, unless thou bless me.” The same is also signified by Jacob’s taking away the birthright from Esau, and also by his taking the blessing from him by fraud (Genesis 25 and 27).

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.