Die Bibel

 

1 Mosebok 27

Lernen

   

1 Da Isak var blitt gammel, og hans øine var blitt sløve, så han ikke kunde se, kalte han til sig Esau, sin eldste sønn, og sa til ham: Min sønn! Han svarte: Ja, her er jeg.

2 Da sa han: Jeg er blitt gammel og vet ikke hvad dag jeg skal dø.

3 Så ta nu dine jaktredskaper, ditt kogger og din bue, og gå ut på marken og skyt mig noget vilt,

4 og lag en velsmakende rett for mig, slik som jeg liker det, og kom så hit med den! Da vil jeg ete, så min sjel kan velsigne dig, før jeg dør.

5 Men ebekka hørte på at Isak talte til Esau, sin sønn. Så gikk Esau ut på marken for å skyte noget vilt og ha det med sig hjem.

6 Da sa ebekka til Jakob, sin sønn: Jeg hørte din far tale til Esau, din bror, og si:

7 Hent mig noget vilt og lag en velsmakende rett for mig, så jeg kan ete av den og velsigne dig for Herrens åsyn, før jeg dør.

8 Lyd nu mitt ord, min sønn, og gjør det jeg byder dig:

9 Gå bort til hjorden og hent mig derfra to gode kje, så skal jeg lage en velsmakende rett av dem for din far, slik som han liker det.

10 Og du skal gå inn med den til din far, så han kan ete av den og velsigne dig, før han dør.

11 Da sa Jakob til ebekka, sin mor: Esau, min bror, er jo lodden, og jeg er glatt.

12 Kanskje min far kjenner på mig og så tror at jeg vil ha ham til narr, og jeg kommer til å føre en forbannelse over mig og ikke en velsignelse.

13 Da sa hans mor til ham: Den forbannelse skal jeg ta på mig min sønn! Bare lyd mitt råd og gå og hent mig kjeene!

14 Da gikk han og hentet dem og kom til sin mor med dem, og hans mor laget en velsmakende rett, slik som hans far likte det.

15 Så tok ebekka sin eldste sønn Esaus høitidsklær, som hun hadde hos sig i huset, og hun lot Jakob, sin yngste sønn, ta dem på.

16 Men skinnene av kjeene hadde hun om hans hender og om den glatte del av hans hals.

17 Så lot hun sin sønn Jakob få den velsmakende rett og brødet som hun hadde laget,

18 og han gikk inn til sin far og sa: far! Han svarte: Ja, her er jeg; hvem er du, min sønn?

19 Da sa Jakob til sin far: Jeg er Esau, din førstefødte; jeg har gjort som du sa til mig. Sett dig nu op og et av mitt vilt, så din sjel kan velsigne mig!

20 Men Isak sa til sin sønn: Hvorledes har du da så snart kunnet finne noget, min sønn? Han, svarte: Herren din Gud sendte mig det i møte.

21 Da sa Isak til Jakob: Kom hit og la mig få kjenne på dig, min sønn, om du er min sønn Esau, eller ikke.

22 Så gikk Jakob frem til Isak, sin far; og han kjente på ham og sa: østen er Jakobs, men hendene er Esaus.

23 Og han kjente ham ikke, fordi hans hender var lodne som hans bror Esaus hender; og han velsignet ham.

24 Og han sa: Er du virkelig min sønn Esau? Han svarte: Ja, det er jeg.

25 Da sa han: Kom hit med det til mig og la mig få ete av min sønns vilt, så min sjel kan velsigne dig. Så satte han det frem for ham, og han åt, og han kom med vin til ham, og han drakk.

26 sa Isak, hans far, til ham: Kom nu hit og kyss mig, min sønn!

27 Da gikk han frem og kysset ham; og han kjente lukten av hans klær og velsignet ham og sa: Se, duften av min sønn er som duften av en mark som Herren har velsignet.

28 gi Gud dig av himmelens dugg og av jordens fedme og korn og most i overflod.

29 Folk skal tjene dig, og folkeslag skal falle dig til fote; vær herre over dine brødre, og måtte din mors sønner falle dig til fote! Forbannet være den som forbanner dig, og velsignet den som velsigner dig!

30 Men da Isak hadde endt sin velsignelse over Jakob, og Jakob nettop var gått ut fra Isak, sin far, da kom Esau, hans bror, hjem fra jakten.

31 Han laget også en velsmakende rett og bar den inn til sin far; og han sa til sin far: Vil ikke far reise sig op og ete av sin sønns vilt, så din sjel kan velsigne mig!

32 Og Isak, hans far, spurte ham: Hvem er du? Han svarte: Jeg er Esau, din førstefødte sønn.

33 Da blev Isak overmåte forferdet, og han sa: Hvem var det da som hadde skutt noget vilt og kom til mig med det? Jeg åt av alt, før du kom, og velsignet ham! Han skal også være velsignet.

34 Da Esau hørte disse ord av sin far, satte han i et høit og sårt skrik, og han sa til sin far: Velsign også mig, min far!

35 Men han sa: Din bror kom med list og tok din velsignelse.

36 Da sa han: Er det fordi han har fått navnet Jakob, at han nu to ganger har overlistet mig? Min førstefødselsrett tok han, og se, nu har han tatt min velsignelse. Så sa han: Har du ikke en velsignelse igjen til mig og?

37 Isak svarte og sa til Esau: Se, jeg har satt ham til herre over dig, og alle hans brødre har jeg gjort til hans tjenere, og jeg har gitt ham korn og most i overflod; hvad skal jeg da gjøre for dig, min sønn?

38 Og Esau sa til sin far: Har du da bare denne ene velsignelse, min far? Velsign også mig, min far! Og Esau gråt høit.

39 Da tok Isak, hans far, til orde igjen og sa til ham: Se, uten jordens fedme skal din bolig være og uten himmelens dugg fra oven.

40 Av ditt sverd skal du leve, og din bror skal du tjene; men når du engang river dig løs, da skal du bryte hans åk av din nakke.

41 Og Esau hatet Jakob for den velsignelse som hans far hadde lyst over ham. Og Esau sa ved sig selv: Snart kommer den tid da vi må sørge over min far; da skal jeg slå Jakob, min bror, ihjel.

42 Og ebekka fikk vite hvad Esau, hennes eldste sønn, hadde sagt; da sendte hun bud efter Jakob, sin yngste sønn, og sa til ham: Se, Esau, din bror, vil hevne sig på dig og slå dig ihjel.

43 Lyd nu mitt ord, min sønn: Gjør dig ferdig og flykt til min bror Laban i Karan,

44 og bli hos ham en tid, til din brors vrede har lagt sig,

45 til din brors vrede har vendt sig fra dig, og han har glemt det du har gjort mot ham! Da skal jeg sende bud og hente dig derfra. Hvorfor skulde jeg miste eder begge på én dag!

46 sa ebekka til Isak: Jeg er kjed av mitt liv for disse Hets døtres skyld; skulde nu også Jakob ta sig en hustru av Hets døtre, slik en som disse, en av landets døtre, hvad skulde jeg da leve efter?

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #3660

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

3660. And blessed him. That this signifies that thus conjunction would be effected, is evident from the signification of being “blessed,” as being to be conjoined (see n. 3504, 3514, 3530, 3565, 3584). The reason why Isaac the father now blesses Jacob the son, although he had come with guile and taken the blessing from Esau, and Isaac had shuddered at that deed (as appears from the preceding chapter (Genesis 27:33), verses 33 and 35), is that Isaac now perceived that it was the posterity of Jacob, and not that of Esau, that was to possess the land of Canaan; and therefore the blessing was confirmed by Isaac. But the guile at which Isaac shuddered signified and foretold what was deceptive in the posterity of Jacob in regard to the representatives; that is to say, that they were very far from sincerely or at heart representing the Divine or celestial things of the Lord’s kingdom, and were thus utterly unlike the Ancient Church, being merely in externals separate from what is internal, and not even in these, inasmuch as they so often fell away into open idolatries.

[2] What is meant by being conjoined, or by conjunction, here signified in the internal sense by being “blessed,” was shown above, namely, that the natural as to good and as to truth should be adjoined to the rational, or what is the same thing, the external man to the internal; for in order that the Lord might make His natural Divine, He had to implant therein such good and truth as would correspond with the good and truth of the Divine rational. Without corresponding goods and truths no conjunction is possible. There are innumerable goods and truths of the natural, or such as are proper to the natural man; so innumerable that man can scarcely know their most general kinds, in spite of the fact that when mention is made of natural good and truth it appears to man as one simple thing; for the whole natural and all that is in it is nothing else than this good and truth. And this being the case, it is evident that there are goods and truths of the natural in which the goods and truths of the rational can be, and that there are goods and truths of the natural in which the goods and truths of the rational cannot be; consequently, that there are goods and truths of the natural which can be adjoined to the goods and truths of the rational by correspondence. Such goods and truths are treated of in this and the following chapters.

[3] To know these goods and truths, and to distinguish them from one another, and also to view their qualities, and thus how they are adapted for conjunction, does not so well appear to man so long as he does not think from what is interior, or from enlightenment by the light of heaven; for in this case such things appear to him to be both obscure and undelightful. But nevertheless they are suited to the apprehension and understanding of angels, and even to the apprehension of spirits; for the thoughts of angels and spirits are not distracted by cares for worldly, corporeal, and earthly things, as they had formerly been when they lived as men in the world. Angels and spirits are in the pleasantness of intelligence and the bliss of wisdom when such things are present with them from the internal sense of the Word; for then what is Divine shines upon them, because in the supreme sense the Lord is treated of, and in the representative sense the church and regeneration; and thereby they are in the Lord’s Divine sphere, and in that of His ends and uses.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.