Die Bibel

 

1 Mosebok 24

Lernen

   

1 Abraham var nu gammel og langt ute i årene, og Herren hadde velsignet Abraham i alle ting.

2 Da sa Abraham til sin tjener, han som var den eldste i hans hus og rådet over alt det han hadde: Kjære, legg din hånd under min lend,

3 så vil jeg la dig sverge ved Herren, himmelens Gud og jordens Gud, at du ikke skal la min sønn ta sig en hustru av døtrene til kana'anitterfolket, som jeg bor iblandt,

4 men du skal dra til mitt eget land og til min slekt og hente en hustru til min sønn Isak.

5 Tjeneren sa til ham: Men om nu kvinnen ikke vil følge mig hit til dette land, skal jeg da føre din sønn tilbake til det land som du er kommet fra?

6 Abraham svarte: Vokt dig for å føre min sønn tilbake dit!

7 Herren, himmelens Gud, som førte mig bort fra min fars hus og fra mitt fedreland, og som talte til mig, og som svor mig til og sa: Din ætt vil jeg gi dette land, han skal sende sin engel foran dig, så du kan hente en hustru til min sønn derfra.

8 Men dersom kvinnen ikke vil følge dig, da skal du være løst fra denne din ed til mig; bare du ikke fører min sønn tilbake dit!

9 Da la tjeneren sin hånd under Abrahams, sin herres lend og lovte ham dette med ed.

10 Så tok tjeneren ti kameler av dem som hørte hans herre til, og drog avsted, og han hadde med sig alleslags kostelige ting som hørte hans herre til; han tok avsted og drog til Mesopotamia, til Nakors by.

11 Og han lot kamelene legge sig utenfor byen ved brønnen ved aftenstid, den tid da kvinnene pleier å komme ut og hente vann.

12 Og han sa: Herre, min Herre Abrahams Gud! La det lykkes for mig idag, og gjør miskunnhet mot min Herre Abraham!

13 Se, nu står jeg her ved denne kilde mens døtrene til mennene i byen kommer ut for å hente vann.

14 La det nu bli så at den pike som jeg sier således til: Hell på din krukke, så jeg kan få drikke, og som da sier: Drikk, og jeg vil også gi dine kameler å drikke - at hun er den du har utsett for din tjener Isak, og av det vil jeg skjønne at du har gjort miskunnhet mot min herre.

15 Og se, før han hadde holdt op å tale, hendte det at ebekka, en datter av Betuel, som var sønn til Milka og Nakor, Abrahams bror, kom ut med sin krukke på skulderen.

16 Det var en meget vakker pike, en jomfru, som ingen mann var kommet nær. Hun gikk ned til kilden og fylte sin krukke og steg op igjen.

17 Da løp tjeneren henne i møte og sa: Kjære, la mig få drikke litt vann av din krukke!

18 Og hun sa: Drikk, herre! Og hun skyndte sig og tok krukken ned i sin hånd og lot ham få drikke.

19 Og da hun hadde latt ham drikke så meget han vilde, sa hun: Jeg vil også hente vann til dine kameler, til de har fått nok.

20 Og hun skyndte sig og tømte sin krukke i vanntrauet og løp atter til brønnen efter vann og lot alle hans kameler få drikke.

21 Og mannen så på henne og undret sig, men tidde stille for å få vite om Herren hadde latt hans reise lykkes eller ikke.

22 Da så kamelene hadde drukket, tok mannen en gullring som veide en halv sekel, og to armbånd som veide ti sekel gull, og la dem om hennes armer.

23 Og han sa: Hvem er du datter til? Kjære, si mig det! Er det rum nok i din fars hus, sa vi kan overnatte der.

24 Hun svarte: Jeg er datter til Betuel, som er sønn til Nakor og Milka.

25 sa hun til ham: Det er fullt op både av halm og fôr hos oss, og det er også rum til å overnatte.

26 Da bøide mannen sig ned og tilbad Herren

27 og sa: Lovet være Herren, min herre Abrahams Gud, som ikke har tatt sin miskunn og sin trofasthet fra min herre! Herren har ført mig på rette vei til min herres frender.

28 Men piken sprang hjem til sin mor og fortalte alt dette.

29 ebekka hadde en bror, som hette Laban; han sprang ut til mannen der ute ved kilden.

30 For da han så ringen og armbåndene som hans søster bar, og hørte sin søster ebekka si: Således talte mannen til mig, gikk han ut til mannen, og se, der stod han hos kamelene ved kilden.

31 og han sa: Kom inn, du Herrens velsignede! Hvorfor står du her ute? Jeg har jo gjort huset i stand, og der er rum for kamelene.

32 Så gikk mannen inn i huset og lesste av kamelene; og Laban gav kamelene halm og fôr og kom med vann til ham og de menn som var med ham, til å tvette føttene i.

33 Og de satte frem mat for ham; men han sa: Jeg vil ikke ete før jeg har båret frem mitt ærend. Og Laban sa: Tal!

34 Da sa han: Jeg er Abrahams tjener;

35 og Herren har storlig velsignet min herre, så han er blitt rik, og han har gitt ham småfe og storfe og sølv og gull og træler og trælkvinner og kameler og asener.

36 Og Sara, min herres hustru, fødte min herre en sønn på sine gamle dager; og ham har han gitt alt det han eier.

37 Og min herre lot mig sverge og sa: Du skal ikke la min sønn ta sig en hustru av døtrene til kana'anitterfolket, i hvis land jeg bor;

38 men du skal gå til min fars hus og til min slekt og hente en hustru til min sønn.

39 Da sa jeg til min herre: Men om nu kvinnen ikke vil følge mig?

40 Men han sa til mig: Herren, for hvis åsyn jeg har vandret, skal sende sin engel med dig og la din reise lykkes, sa du finner en hustru til min sønn av min slekt og av min fars hus.

41 Da skal du være løst fra din ed til mig, når du kommer til mitt folk; og vil de ikke gi dig henne, så er du også løst fra eden til mig.

42 kom jeg da idag til kilden, og jeg sa: Herre, min Herre Abrahams Gud! Å, om du vilde la denne min reise lykkes!

43 Se, nu står jeg her ved denne kilde; la det nu bli så at om en ung pike kommer ut for å hente vann, og jeg sier til henne: Kjære, la mig få litt vann av din krukke,

44 og hun da sier til mig: Drikk du, og jeg vil også hente vann til dine kameler - så er hun den kvinne som Herren har utsett for min herres sønn.

45 Før jeg hadde holdt op å tale således ved mig selv, se, da kom ebekka ut med sin krukke på skulderen, og hun gikk ned til kilden og øste op vann; da sa jeg til henne: Kjære, la mig få drikke!

46 Og hun skyndte sig og tok sin krukke ned og sa: Drikk, og jeg vil også la dine kamelerdrikke. Så drakk jeg, og hun lot også kamelene få drikke.

47 Og jeg spurte henne: Hvem er du datter til? Hun svarte: Jeg er datter til Betuel, som er sønn til Nakor og Milka. Da satte jeg ringen i hennes nese og armbåndene på hennes armer.

48 Og jeg bøide mig ned og tilbad Herren, og jeg lovet Herren, min herre Abrahams Gud, som hadde ledet mig på rette vei til å finne min herres brordatter til hustru for hans sønn.

49 Dersom I nu vil vise godhet og trofasthet mot min herre, da si mig det, og hvis ikke, da si mig det, så jeg kan vende mig til en annen kant, til høire eller til venstre.

50 Da svarte Laban og Betuel og sa: Dette kommer fra Herren; vi kan intet si dig, hverken ondt eller godt.

51 Se, der står ebekka; ta henne og dra bort og la din herres sønn få henne til hustru, som Herren har sagt!

52 Da Abrahams tjener hørte disse ord, bøide han sig til jorden for Herren.

53 Og tjeneren tok frem sølvsmykker og gullsmykker og klær og gav ebekka; og hennes bror og hennes mor gav han også kostelige gaver.

54 Så åt de og drakk, han og de menn som var med ham, og de blev der om natten. Men da de stod op om morgenen, sa han: La mig nu fare hjem til min herre!

55 Da sa hennes bror og hennes mor: La piken bli hos oss en tid, en ti dager eller så! Siden kan du reise.

56 Men han sa til dem: Hold mig ikke tilbake, nu da Herren har latt min reise lykkes! La mig få ta avsted, så jeg kan komme hjem til min herre!

57 Da sa de: La oss kalle på piken og spørre henne selv!

58 Så kalte de på ebekka og sa til henne: Vil du reise med denne mann? Hun svarte: Ja, det vil jeg. -

59 Så lot de ebekka, sin søster, og hennes fostermor og Abrahams tjener og hans menn reise.

60 Og de velsignet ebekka og sa til henne: Vår søster, bli til tusen ganger ti tusen, og måtte din ætt ta sine fienders porter i eie!

61 Og ebekka og hennes piker gjorde sig ferdig, og de satte sig på kamelene og fulgte med mannen og tjeneren tok ebekka med sig og drog avsted.

62 Isak var nettop kommet tilbake fra en vandring til brønnen Lakai o'i; for han bodde i sydlandet.

63 Og Isak gikk ved aftenstid ut på marken for å ha en stille stund og da han så op, fikk han se nogen kameler som kom gående.

64 Og da ebekka så op, fikk hun øie på Isak; og hun skyndte sig og steg ned av kamelen.

65 Og hun sa til tjeneren: Hvem er denne mann som kommer oss i møte på marken? Tjeneren svarte Det er min herre. Så tok hun sløret og tilhyllet sig.

66 Og tjeneren fortalte Isak alt det han hadde gjort.

67 Og Isak førte henne inn i sin mor Saras telt; han tok ebekka hjem, og hun blev hans hustru, og han hadde henne kjær. Så blev Isak trøstet i sorgen over sin mor.

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #4835

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

4835. Come to thy brother’s wife, and perform the duty of a husband’s brother unto her. That this signifies that he should continue it, namely, the representative of the church, is evident from the signification of “to come” or “enter to a brother’s wife, and perform the duty of a husband’s brother unto her,” as being to preserve and continue that which is of the church. The commandment in the Mosaic law that if any man died childless, his brother should take the widow to wife and raise up seed to his brother, and that the firstborn should be called by the name of the deceased brother, but the rest of the sons should be his own, was called “the duty of the husband’s brother.” That this statute was not a new thing originating in the Jewish Church, but had been in use before, is evident from this history, and the same is true of many other statutes that were commanded the Israelites by Moses-as that they should not take wives of the daughters of the Canaanites, and that they should marry within their families (Genesis 24:3-4; 28:1-2). From these and many other instances it is evident that there had been a church before, in which such things had been instituted as were afterwards promulgated and enjoined upon the sons of Jacob. That altars and sacrifices had been in use from ancient times is plain from Genesis 8:20-21; 22:3, 7-8, 13. From this it is clear that the Jewish Church was not a new church, but that it was a resuscitation of the Ancient Church which had perished.

[2] What the law in regard to the husband’s brother had been is evident in Moses:

If brethren dwell together, and one of them die, and have no son, the wife of the deceased shall not marry without, to a strange man; her husband’s brother shall enter to her, and take her to him to wife, and thus perform the duty of a husband’s brother unto her. Then it shall be that the first-born whom she beareth shall stand upon the name of his deceased brother, that his name be not blotted out of Israel. But if the man will not marry his brother’s wife, his brother’s wife shall go up to the gate unto the elders, and say, My husband’s brother refuses to raise up unto his brother a name in Israel; he will not perform the duty of a husband’s brother unto me. Then the elders of his city shall call him, and speak unto him; and if he stand and say, I desire not to take her; then shall his brother’s wife come near unto him in the sight of the elders, and shall draw his shoe from off his foot, and spit in his face; and she shall answer and say, So shall it be done unto the man that doth not build up his brother’s house; whence his name shall be called in Israel, The house of him that hath his shoe taken off (Deuteronomy 25:5-10).

[3] One who does not know what the duty of a husband’s brother represents, can have no other belief than that it was merely for the sake of preserving the name, and hence the inheritance; but the preservation of a name and of an inheritance was not of so much importance that for the sake of it a brother should enter into marriage with his brother’s wife; but this was enjoined that thereby might be represented the preservation and continuation of the church. For marriage represented the marriage of good and truth, that is, the heavenly marriage, and consequently the church also, for the church is a church from the marriage of good and truth; and when the church is in this marriage it makes one with heaven, which is the heavenly marriage itself. As marriage has this representation, therefore sons and daughters represented and also signified truths and goods; wherefore to be childless signified a deprivation of good and truth, thus that there was no longer any representative of the church in that house, consequently that it was out of communion. Moreover, the brother represented kindred good, with which might be conjoined the truth which was represented by the widowed wife; for in order that truth may be the truth which has life and produces fruit, and so continue that which is of the church, it cannot be conjoined with any other than its own and kindred good. This is what is perceived in heaven by the duty prescribed to the husband’s brother.

[4] That if the man would not perform the duty of a husband’s brother, his brother’s wife should take his shoe from off his foot and spit in his face, signified that, as one who was devoid of external and internal good and truth, he would destroy the things of the church; for a “shoe” is what is external (n. 1748), and the “face” is what is internal (n. 1999, 2434, 3527, 4066, 4796). From this it is evident that by the duty of the husband’s brother was represented the preservation and continuation of the church. But when the representatives of internal things ceased by the coming of the Lord, then this law was abolished. This is circumstanced as are the soul or spirit of man and his body. The soul or spirit of man is his internal, and the body is his external; or what is the same, the soul or spirit is the very form of man, but the body is his representative image; and when a man rises again, his representative image, or his external, which is the body, is put off; for he is then in his internal, or in his form itself. It is circumstanced also as is one who is in darkness, and from it sees the things which are of the light; or what is the same as is one who is in the light of the world, and from this sees the things which are of the light of heaven; for the light of the world in comparison with the light of heaven is as darkness. In darkness, or in the light of the world, the things which are of the light of heaven do not appear such as they are in themselves, but as in a representative image, as the mind of man appears in his face; and therefore when the light of heaven appears in its clearness, the darkness or representative image is dissipated. This was effected by the coming of the Lord.

4835a. And raise up seed to thy brother. That this signifies lest the church should perish, is evident from the signification of “seed,” as being truth from good, or the faith of charity (n. 1025, 1447, 1610, 1940, 2848, 3310, 3373, 3671). The like is also signified by the “firstborn who was to stand upon the name of the deceased brother” (n. 352[1], 367, 2435, 3325, 3494). To “raise up the seed to a brother” is to continue that which is of the church, according to what was said just above (see n. 4834), thus lest the church should perish.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.