Die Bibel

 

1 Mosebok 19

Lernen

   

1 Og de to engler kom til Sodoma om aftenen, mens Lot satt i Sodomas port; og da Lot så dem, stod han op og gikk dem i møte og bøide sig med sitt ansikt til jorden

2 og sa: I herrer! Ta inn i eders tjeners hus og bli der inatt, og tvett eders føtter! Så kan I stå tidlig op imorgen og dra videre. Men de sa: Nei, vi vil bli på gaten inatt.

3 Da nødde han dem meget, og de tok inn hos ham i hans hus; og han gjorde i stand et måltid for dem og bakte usyrede brød, og de åt.

4 Før de ennu hadde lagt sig, kom byens folk, mennene i Sodoma, både unge og gamle, hele folket fra alle kanter og omringet huset.

5 Og de ropte på Lot og sa til ham: Hvor er de menn som er kommet til dig inatt? Før dem ut til oss, så vi kan få vår vilje med dem!

6 Da gikk Lot ut til dem i døren og lukket den efter sig

7 og sa: Mine brødre, gjør da ikke så ond en gjerning!

8 Se, jeg har to døtre som ikke har hatt med nogen mann å gjøre; la mig få føre dem ut til eder, og gjør med dem som I synes! Gjør bare ikke disse menn noget, siden de er kommet inn under skyggen av mitt tak!

9 Men de ropte: Gå av veien! Og så sa de: Her er denne ene mann kommet for å bo som fremmed her, og så vil han alltid opkaste sig til dommer! Nu vil vi fare verre med dig enn med dem. Så trengte de hårdt inn på mannen, på Lot, og stormet frem for å sprenge døren.

10 Da strakte mennene hånden ut og tok Lot inn til sig i huset og lukket døren.

11 Og de folk som stod utenfor døren til huset, slo de med blindhet, både små og store, så de forgjeves søkte å finne døren.

12 Da sa mennene til Lot: Har du ennu nogen her, enten svigersønn eller sønner eller døtre eller nogen annen som hører dig til i byen, så før dem bort fra dette sted!

13 For nu skal vi ødelegge dette sted, fordi et sterkt klagerop over dem er nådd op til Herren, og Herren har sendt oss for å ødelegge det.

14 Da gikk Lot ut og talte til sine svigersønner, dem som skulde ha hans døtre. og sa: Stå op og gå bort fra dette sted! For Herren vil ødelegge byen. Men hans svigersønner tenkte at han bare spøkte.

15 Da nu morgenen grydde, skyndte englene på Lot og sa: Stå op, ta din hustru og dine to døtre som er her, forat du ikke skal bli revet bort på grunn av alt det onde som er gjort her i byen!

16 Og da han nølte, tok mennene ham og hans hustru og hans to døtre ved hånden, fordi Herren vilde spare ham; og de førte ham ut og slapp ham ikke før de var ute av byen.

17 Da de hadde ført dem ut, sa den ene: Fly for ditt livs skyld, se dig ikke tilbake og stans ikke på hele sletten, fly op i fjellene, forat du ikke skal bli revet bort!

18 Da sa Lot til dem: Å nei, Herre!

19 Se, din tjener har funnet nåde for dine øine, og stor er den miskunnhet du har vist mig ved å frelse mitt liv. Men jeg kan ikke fly op i fjellene; for da kunde ulykken nå mig, så jeg døde.

20 Se, byen der borte er nær og lett å fly til, og den er liten; la mig da fly dit - er den ikke liten? - så jeg kan berge livet!

21 Da sa han til ham: Vel, jeg har også bønnhørt dig i dette stykke; jeg skal ikke ødelegge den by du taler om.

22 Skynd dig, fly dit! For jeg kan intet gjøre før du kommer dit. Derfor kaller de den by Soar*. / {* d.e. småby.}

23 Solen var gått op over jorden da Lot kom til Soar.

24 Da lot Herren det regne svovel og ild - fra Herren, fra himmelen - ned over Sodoma og Gomorra.

25 Og han ødela disse byer og hele sletten og alle dem som bodde i byene, og det som vokste på marken.

26 Men Lots hustru, som fulgte efter ham, så sig tilbake; da blev hun til en saltstøtte.

27 Tidlig om morgenen gikk Abraham til det sted hvor han hadde stått for Herrens åsyn.

28 Og han så utover Sodoma og Gomorra og utover hele landet på sletten; da fikk han se at røken steg op fra landet som røken fra en smelteovn.

29 Således gikk det til at da Gud ødela byene på sletten, da kom Gud Abraham i hu og førte Lot midt ut av ødeleggelsen - dengang han ødela de byer som Lot hadde bodd i.

30 Og Lot drog fra Soar op i fjellene og blev boende der, og hans to døtre med ham, for han torde ikke bo i Soar. Og han bodde i en hule, han og hans to døtre.

31 Da sa den eldste til den yngste: Vår far er gammel, og det finnes ingen mann her i landet som kan gå inn til oss efter all verdens vis.

32 Kom, la oss gi vår far vin å drikke og legge oss hos ham, så vi kan holde ætten i live ved vår far!

33 Så gav de sin far vin å drikke den natt; og den eldste gikk inn og la sig hos sin far, og han merket det ikke, hverken da hun la sig, eller da hun stod op.

34 Dagen efter sa den eldste til den yngste: Se, inatt lå jeg hos min far; la oss også denne natt gi ham vin å drikke, og gå så du inn og legg dig hos ham, så vi kan holde ætten i live ved vår far!

35 Så gav de også den natt sin far vin å drikke; og den yngste gikk og la sig hos ham, og han merket det ikke, hverken da hun la sig, eller da hun stod op.

36 Og begge Lots døtre blev fruktsommelige ved sin far.

37 Og den eldste fødte en sønn og kalte ham Moab; han er stamfar til moabittene, som er til den dag idag.

38 Den yngste fødte også en sønn og kalte ham Ben-Ammi; han er stamfar til ammonittene, som også er til den dag idag.

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #2329

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

2329. He said, Behold I pray my lords. That this signified an interior acknowledgment and confession of the Lord’s Divine Human and Holy proceeding, is evident from the acknowledgment and humiliation spoken of just before; here confession immediately follows, for this is meant by Lot’s saying, “Behold I pray my lords.” Interior confession is of the heart and comes forth in humiliation, and at the same time in the affection of good; but exterior confession is of the lips, and may possibly come forth in a feigned humiliation and a feigned affection of good, which is none at all, being such as exists with those who confess the Lord for the sake of their own honor, or rather their own worship, and their own gain. That which these confess with the lips, they deny in the heart.

[2] Its being said in the plural, “my lords,” is for the same reason that in the preceding chapter it is said “three men;” for just as the “three” there signify the Divine Itself, the Divine Human, and the Holy proceeding, so here the “two” signify the Lord’s Divine Human and Holy proceeding, as was said above. That these are one is known to everyone within the church; and because they are one, they are also named in the singular in what follows, as in verse 17, “It came to pass when they had led them forth abroad, that He said, Escape for thy life;” verse 19, “Behold I pray thy servant hath found grace in thine eyes, and thou hast made thy mercy great which thou hast done with me;” verse 21, “And he said unto him, Behold I have accepted thy face as to this word also, that I will not overthrow the city;” and verse 22, “For I cannot do anything until thou be come thither.”

[3] That the Divine Itself, the Divine Human, and the Holy proceeding are Jehovah, is evident from the foregoing chapter, where the three men are called “Jehovah,” as in verse 13, “Jehovah said unto Abraham;” verse 14,” Shall anything be too wonderful for Jehovah;” verse 22, “Abraham, he stood yet before Jehovah;” verse 33, “Jehovah went His way when He made an end of speaking with Abraham.” Consequently the Divine Human and Holy proceeding are Jehovah, as also He is named in this chapter, verse 24, “And Jehovah caused it to rain upon Sodom and Gomorrah brimstone and fire from Jehovah out of heaven;” the internal sense of which words will be seen in what follows. (That the Lord is Jehovah Himself, who is so often named in the histories and prophecies of the Old Testament, may be seen above, n. 1736)

[4] They who are truly men of the church, that is, who are in love to the Lord and in charity toward the neighbor, are acquainted with and acknowledge a Trine; but still they humble themselves before the Lord and adore Him alone, for the reason that they know that there is no access to the Divine Itself which is called the “Father” except through the Son; and that all the Holy which is of the Holy Spirit proceeds from Him. When they are in this idea they adore no other than Him through whom and from whom all things are, thus One;

[5] nor do they spread out their ideas among Three, as many within the church are wont to do, as can be seen from many in the other life, even the learned, who in the life of the body had supposed that they possessed the arcana of faith more than others. When these were explored in the other life as to what idea they had concerning the one God-whether of Three Uncreates, Three Infinities, Three Eternals, Three Almighties, Three Lords, it was plainly perceived that they had the idea of Three (for there is a communication of ideas there), when yet it is part of the creed, being stated in plain words, that there are not Three Uncreates, not Three Infinities, not Three Eternals, not Three Almighties, not Three Lords, but One; as also is the truth. The result was that they confessed that with the mouth they had indeed said that there is one God, yet still had thought, and some had believed, that there are three, whom in idea they could separate, but not join together, the reason of which is that all arcana whatever, even the deepest, are attended with an idea; for without an idea nothing can be thought of, nor indeed can anything be kept in the memory.

[6] Hence in the other life it is manifest as in clear day what thought, and thence what belief, each person has formed for himself concerning the One God. Indeed the Jews in the other life, when they hear that the Lord is Jehovah and that there is but One God, can say nothing. But when they perceive that the ideas of Christians are divided among Three, they say that they themselves worship One God, but Christians Three; and this the more since none can join together the Three thus separated in idea, except those who are in the faith of charity; for the Lord applies the minds of these to Himself.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.