Die Bibel

 

1 Mosebok 1

Lernen

1 I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.

2 Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevde over vannene.

3 Da sa Gud: Det bli lys! Og det blev lys.

4 Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket.

5 Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det blev aften, og det blev morgen, første dag.

6 Og Gud sa: Det bli en hvelving midt i vannene, og den skal skille vann fra vann.

7 Og Gud gjorde hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen. Og det blev så.

8 Og Gud kalte hvelvingen himmel. Og det blev aften, og det blev morgen, annen dag.

9 Og Gud sa: Vannet under himmelen samle sig til ett sted, og det blev så.

10 Og Gud kalte det tørre land jord, og vannet som hadde samlet sig, kalte han hav. Og Gud så at det var godt.

11 Og Gud sa: Jorden bære frem gress, urter som sår sig, frukttrær som bærer frukt med deres frø i, på jorden, hvert efter sitt slag. Og det blev så.

12 Og jorden bar frem gress, urter som sår sig, hver efter sitt slag, og trær som bærer frukt med deres frø i, hvert efter sitt slag. Og Gud så at det var godt.

13 Og det blev aften, og det blev morgen, tredje dag.

14 Og Gud sa: Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år.

15 Og de skal være til lys på himmelhvelvingen, til å lyse over jorden. Og det blev så.

16 Og Gud gjorde de to store lys, det største til å råde om dagen og det mindre til å råde om natten, og stjernene.

17 Og Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse over jorden

18 og til å råde om dagen og om natten og til å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt.

19 Og det blev aften, og det blev morgen, fjerde dag.

20 Og Gud sa: Det vrimle av liv i vannet, og fugler flyve over jorden under himmelhvelvingen!

21 Og Gud skapte de store sjødyr og alt levende som rører sig, som det vrimler av i vannet, hvert efter sitt slag, og alle vingede fugler, hver efter sitt slag. Og Gud så at det var godt.

22 Og Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare og bli mange og opfyll vannet i havet, og fuglene skal bli tallrike på jorden!

23 Og det blev aften, og det blev morgen, femte dag.

24 Og Gud sa: Jorden la fremgå levende vesener, hvert efter sitt slag, fe, kryp og ville dyr, hvert efter sitt slag! Og det blev så.

25 Og Gud gjorde de ville dyr, hvert efter sitt slag, og feet efter sitt slag og alt jordens kryp, hvert efter sitt slag. Og Gud så at det var godt.

26 Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt billede, efter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører sig på jorden.

27 Og Gud skapte mennesket i sitt billede, i Guds billede skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.

28 Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører sig på jorden!

29 Og Gud sa: Se, jeg gir eder alle urter som sår sig, alle som finnes på jorden, og alle trær med frukt som sår sig; de skal være til føde for eder.

30 Og alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen og alt som rører sig på jorden, alt som det er livsånde i, gir jeg alle grønne urter å ete. Og det blev så.

31 Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt. Og det blev aften, og det blev morgen, sjette dag.

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #55

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

55. Verse 28. And God blessed them, and God said unto them, Be fruitful, and multiply, and replenish the earth, and subdue it; and have dominion over the fish of the sea, and over the fowl of the heavens, and over every living thing that creepeth upon the earth. As the most ancient people called the conjunction of the understanding and the will, or of faith and love, a marriage, everything of good produced from that marriage they called “fructifications” and everything of truth, “multiplications.” Hence they are so called in the Prophets, as for instance in Ezekiel:

I will multiply upon you man and beast, and they shall multiply and be fruitful, and I will cause you to dwell as in your ancient times, and will do better unto you than at your beginnings, and ye shall know that I am Jehovah, yea, I will cause man to walk upon you, even My people Israel (Ezekiel 36:11-12).

By “man” is here meant the spiritual man who is called Israel; by “ancient times” the Most Ancient Church; by “beginnings” the Ancient Church after the flood. The reason why “multiplication” which is of truth, is first mentioned, and “fructification” which is of good, afterwards, is that the passage treats of one who is to become regenerated, and not of one who is already regenerated.

[2] When the understanding is united with the will, or faith with love, the man is called by the Lord “a married land” as in Isaiah:

Thy land shall be no more termed waste, but thou shalt be called Hephzi-bah [my delight is in her], and thy land Beulah [married], for Jehovah delighteth in thee, and thy land shall be married (Isaiah 62:4).

The fruits thence issuing, which are of truth, are called “sons” and those which are of good are called “daughters” and this very frequently in the Word.

[3] The earth is “replenished” or filled, when there are many truths and goods; for when the Lord blesses and speaks to man, that is, works upon him, there is an immense increase of good and truth, as the Lord says in Matthew:

The kingdom of the heavens is like to a grain of mustard seed, which a man took and sowed in his field, which indeed is the least of all seeds, but when it is grown, it is the greatest among herbs, and becometh a tree, so that the birds of the heavens come and build their nests in the branches thereof (Matthew 13:31-32).

A “grain of mustard seed” is man’s good before he becomes spiritual, which is “the least of all seeds” because he thinks that he does good of himself, and what is of himself is nothing but evil. But as he is in a state of regeneration, there is something of good in him, but it is the least of all.

[4] At length as faith is joined with love it grows larger, and becomes an “herb;” and lastly, when the conjunction is completed, it becomes a “tree” and then the “birds of the heavens” (in this passage also denoting truths, or things intellectual) “build their nests in its branches” which are memory-knowledges. When man is spiritual, as well as during the time of his becoming spiritual, he is in a state of combat, and therefore it is said, “subdue the earth and have dominion.”

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.