Bible

 

3 Mosebok 27

Studie

   

1 Og Herren talte til Moses og sa:

2 Tal til Israels barn og si til dem: Når nogen gjør et hellig løfte efter det verd du setter på folk som helliger sig til Herren,

3 da skal du verdsette en mann som er mellem tyve og seksti år gammel, til femti sekel sølv efter helligdommens sekel.

4 Men er det en kvinne, da skal du verdsette henne til tretti sekel.

5 Er det en som er mellem fem år og tyve år gammel, da skal du verdsette en som er av mannkjønn, til tyve sekel, og en som er av kvinnekjønn, til ti sekel.

6 Er det en som er mellem en måned og fem år gammel, da skal du verdsette en gutt til fem sekel sølv og en pike til tre sekel sølv.

7 Er det en som er seksti år gammel eller derover, da skal du, dersom det er en mann, verdsette ham til femten sekel, og en kvinne til ti sekel.

8 Men dersom nogen er for fattig til å betale efter din verdsetning, da skal han stilles frem for presten, og presten skal verdsette ham; efter som den som har gjort løftet, har råd til, skal presten verdsette ham.

9 Dersom det er dyr, sådanne som en ofrer til Herren, da skal alt det en gir Herren av sådant, være hellig.

10 En skal ikke gi noget annet i stedet og ikke bytte det, hverken et godt med et dårlig eller et dårlig med et godt; bytter nogen et dyr med et annet, da skal både det og det som det byttes med, være hellig.

11 Men dersom det er et eller annet urent dyr, som en ikke ofrer til Herren, da skal dyret stilles frem for presten,

12 og presten skal verdsette det efter som det er, godt eller dårlig; som du, prest, verdsetter det, således skal det være.

13 Men vil nogen innløse det, da skal han gi femtedelen mere enn det du har verdsatt det til.

14 Når nogen helliger sitt hus som gave til Herren, da skal presten verdsette det efter som det er, godt eller dårlig; som presten verdsetter, til hvis arvejord i landet den har således skal det stå ved makt.

15 Men dersom den som har helliget sitt hus, vil innløse det, da skal han gi femtedelen mere enn du har verdsatt det til, så blir det hans.

16 Dersom nogen helliger Herren noget av sin jordeiendom, da skal du verdsette det efter utsæden, en homer byggsæd til femti sekel sølv.

17 Dersom han helliger sin jord fra jubelåret av, da skal din verdsetning stå ved makt.

18 Men dersom han helliger sin jord efter jubelåret, da skal presten utregne pengene efter de år som er tilbake til næste jubelår; og der skal gjøres avkortning i det verd du har satt.

19 Vil den som har helliget jorden, innløse den, da skal han gi femtedelen mere enn du har verdsatt den til, så skal den være hans for godt.

20 Men dersom han ikke innløser jorden, eller han selger den til en annen, da kan den ikke innløses mere.

21 Men når jorden gis fri i jubelåret, skal den være helliget Herren, likesom bannlyst jord; den skal høre presten til som hans eiendom.

22 Men dersom nogen helliger Herren et jordstykke som han har kjøpt, som ikke har hørt til den jordeiendom han har arvet,

23 da skal presten utregne for ham hvor høit det skal verdsettes, efter tiden inntil jubelåret, og han skal samme dag gi det du verdsetter det til; det skal være helliget Herren.

24 I jubelåret skal jorden komme tilbake til den han har kjøpt den av, til hvis arvejord i lander har hørt.

25 All din verdsetning skal skje efter helligdommens sekel; sekelen skal være tyve gera.

26 Det førstefødte i buskapen skal ikke nogen hellige; som førstefødt hører det Herren til, enten det er et stykke storfe eller småfe, hører det Herren til.

27 Men dersom det er av de urene dyr, da skal en innløse det efter din verdsetning og legge femtedelen til; dersom det ikke innløses, da skal det selges efter din verdsetning.

28 Men intet bannlyst som nogen vier til Herren av alt det han eier, må selges eller innløses, enten det er folk eller fe eller jordeiendom; alt bannlyst er høihellig for Herren.

29 Intet menneske som lyses i bann, skal løses; han skal late livet.

30 All landets tiende av jordens sæd og av trærnes frukt hører Herren til; den er helliget Herren.

31 Vil nogen innløse noget av sin tiende, da skal han legge femtedelen til.

32 Og all tiende av storfe og av småfe, av alt det som går under hyrdestaven - hvert tiende stykke - skal være helliget Herren.

33 En skal ikke se efter om det er godt eller dårlig, og ikke bytte det; bytter en det, da skal både det og det som det byttes med, være hellig; det skal ikke innløses.

34 Dette er de bud som Herren gav Moses på Sinai berg og bød ham kunngjøre for Israels barn.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 8753

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

8753. They came into the wilderness of Sinai. That this signifies a state of good in which truths of faith were to be implanted, is evident from the signification of “the wilderness of Sinai,” as being a state of good in which truths of faith are to be implanted. “The wilderness” here denotes good in which truths have not yet been implanted; and “Sinai” denotes the truths themselves. For a “wilderness” has several significations (see n. 3900); in general it signifies what is uninhabited and uncultivated, thus in the spiritual sense, good in which as yet there are no truths, for good without truths is spiritually uncultivated; consequently a “wilderness” signifies a new will that as yet has not been formed by means of the truths of faith (n. 8457).

[2] As regards “Mount Sinai,” it signifies in the supreme sense Divine truth from Divine good; “mountain,” Divine good; and “Sinai,” Divine truth. In the internal sense it signifies the truth of faith from good, here the truth of faith that is to be implanted in good, because the law had not yet been promulgated from it. “Mount Sinai” has these significations because the law was promulgated by the Lord from thence, and “the law” denotes Divine truth from Divine good, and also the truth of faith from good (n. 6752, 7463, 8695). For this reason it was that the sons of Israel encamped in the wilderness near that mountain, for from it were promulgated not only the ten commandments, which are “the law” in a close sense, but also all the statutes of the church, which contained in themselves, because they represented, the spiritual and celestial truths and goods of the Lord’s kingdom. That the law was promulgated from thence, is evident from the following chapter, and that so also were the statutes of the church, from the succeeding chapters, and also from Leviticus 7:37-38; 27:34. The same is signified by “Sinai” in David:

O God, when Thou wentest forth before Thy people, when Thou didst march in the wilderness; the earth trembled, the heavens also dripped before God; this Sinai before God, the God of Israel. Thou, O God, makest to drip the rain of Thy benevolences (Psalms 68:7-9).

Here “Sinai” denotes the truth that is from good, for such is the signification of “the heavens dripping before God,” and of “God making to drip the rain of His benevolences.”

[3] In the book of Judges:

Jehovah, when Thou wentest forth out of Seir, when Thou camedst forth out of the field of Edom, the earth trembled, the heavens also dripped, the clouds also dripped waters, the mountains flowed down before Jehovah, Sinai itself before Jehovah the God of Israel. In the days of Shamgar the son of Anath, in the days of Jael, the ways ceased, and they that walked in paths went through crooked ways, the roads ceased in Israel; they ceased until I Deborah arose, until I arose a mother in Israel (Judg. 5:4-7).

Here also “Sinai” denotes the law or Divine truth from Divine good, by virtue of which the truths of faith were implanted in its good, which things are also signified by “the heavens dripped,” and “the clouds dripped waters;” that the truths of faith were lacking and were perverted, is signified by “the ways ceased, and they that walked in paths went through crooked ways” (that “ways,” “paths,” and “roads” denote truths, see n. 627, 2333, 3123, 3477); for the subject treated of in this prophetic song, which is the song of Deborah and Barak, is the perversion of the truth of the church, and its restitution.

[4] In Moses:

Jehovah came from Sinai, He rose up from Seir to them; He shone forth from Mount Paran, and He came from the ten thousands of holiness, from His right hand was the fire of the law to them (Deuteronomy 33:2).

in this chapter the sons of Jacob are blessed by Moses before his death, who begins the prophetic utterance of his blessing with “Jehovah came from Sinai,” and by “Sinai” are here signified the truths of faith in the complex. That he begins in this way is because by “the sons of Jacob” are signified all the truths and goods of faith (n. 3858, 3862, 3926, 3939, 6335); and in like manner by “the sons of Israel” (n. 5414, 5951, 5879).

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.