Bible

 

1 Mosebok 31

Studie

   

1 Så fikk han høre at Labans sønner hadde sagt: Jakob har tatt alt det som vår far eide, og av det som vår far eide, har han lagt sig til all denne rikdom.

2 Og Jakob så på Labans ansikt at han ikke var den samme mot ham som før.

3 Og Herren sa til Jakob: Vend tilbake til dine fedres land og ditt eget folk, og jeg vil være med dig.

4 Da sendte Jakob bud efter akel og Lea og bad dem komme ut på marken, hvor han var med sin buskap.

5 Og han sa til dem: Jeg ser på eders fars ansikt at han ikke er den samme mot mig som før; men min fars Gud har vært med mig.

6 Og I vet selv at jeg av all min evne har tjent eders far.

7 Men eders far har sveket mig og forandret min lønn ti ganger; men Gud lot ham ikke få gjøre mig noget ondt.

8 Når han sa: Det flekkete skal være din lønn, da fikk alt småfeet flekkete unger, og når han sa: Det stripete skal være din lønn, da fikk alt småfeet stripete unger.

9 Således tok Gud eders fars fe fra ham og gav mig det.

10 Og ved den tid småfeet parret sig, så jeg frem for mig i drømme og fikk se at bukkene som parret sig med småfeet, var stripete, flekkete og prikkete.

11 Og Guds engel sa til mig i drømmen: Jakob! Og jeg sa: Ja, her er jeg.

12 Da sa han: Se nu frem for dig, så skal du få Se at alle bukkene som parrer sig med småfeet, er stripete, flekkete og prikkete; for jeg har sett alt det Laban gjør mot dig.

13 Jeg er den Gud som du så i Betel, der hvor du salvet en minnesten, og hvor du gjorde mig et løfte; gjør dig nu rede og dra bort fra dette land, og vend tilbake til ditt fødeland.

14 Da svarte akel og Lea og sa til ham: Har vi vel ennu nogen lodd og arv i vår fars hus?

15 Har han ikke aktet oss som fremmede? Han har jo solgt oss og selv fortært det han fikk for oss.

16 All den rikdom Gud har tatt fra vår far, den hører oss og våre barn til; gjør nu bare du alt det Gud har sagt til dig!

17 Så gjorde Jakob sig ferdig og satte sine barn og hustruer på kamelene,

18 og han tok med sig hele sin buskap og alt det gods som han hadde samlet sig, det fe han eide, og som han hadde lagt sig til i Mesopotamia, og vilde dra til Isak, sin far, i Kana'ans land.

19 Men Laban hadde draget bort for å klippe sine får; da stjal akel sin fars husguder.

20 Og Jakob stjal sig bort fra arameeren Laban; han sa ikke noget til ham om at han vilde flykte.

21 flyktet han med alt det han hadde; han gjorde sig ferdig og satte over elven* og tok veien til Gileadfjellet. / {* Eufrat.}

22 Den tredje dag efter fikk Laban vite at Jakob var flyktet.

23 Da tok han med sig sine frender og satte efter ham syv dagsreiser, og nådde ham igjen på Gilead-fjellet.

24 Men Gud kom til arameeren Laban i en drøm om natten og sa til ham: Vokt dig og si ikke noget til Jakob, hverken godt eller ondt!

25 Da Laban nådde Jakob igjen, hadde Jakob slått op sitt telt på fjellet, og Laban med sine frender slo også op sitt telt på Gilead-fjellet.

26 Da sa Laban til Jakob: Hvad er det du har gjort? Du har stjålet dig bort fra mig og ført mine døtre avsted som om de var tatt i krig.

27 Hvorfor flyktet du hemmelig og stjal dig bort fra mig og sa ikke noget om det til mig, så jeg kunde ha fulgt dig på veien med gledesrop og sanger, med trommer og harper?

28 Du lot mig ikke engang få kysse mine sønner og døtre; det var uforstandig gjort av dig.

29 Jeg har det i min makt å gjøre ondt mot eder; men eders fars Gud sa til mig inatt: Vokt dig og si ikke noget til Jakob, hverken godt eller ondt!

30 Men når du nu har draget bort, fordi du lengtes så såre efter din fars hus, hvorfor stjal du da mine guder?

31 Da svarte Jakob og sa til Laban: Jeg var redd; jeg tenkte at du kunde ta dine døtre fra mig med makt.

32 Men den som du finner dine guder hos, han skal ikke leve. Se nu efter i våre frenders nærvær, om du kjennes ved noget av det jeg har med mig, og ta det så! Men Jakob visste ikke at akel hadde stjålet dem.

33 Da gikk Laban inn i Jakobs telt og i Leas telt og i begge trælkvinnenes telt, men fant ikke noget. Så gikk han ut av Leas telt og inn i akels telt.

34 Men akel hadde tatt husgudene og lagt dem i kamelsalen og satt sig på dem; og Laban gjennemsøkte hele teltet, men fant ikke noget.

35 Og hun sa til sin far: Min herre må ikke bli vred fordi jeg ikke kan reise mig for dig; for det går mig på kvinners vis. Så lette han efter husgudene, men fant dem ikke.

36 Da blev Jakob vred og gikk i rette med Laban. Og Jakob tok til orde og sa til Laban: Hvad er min brøde, hvad er min synd, siden du forfølger mig så?

37 Du har nu gjennemsøkt alt det jeg har; hvad fant du da som hører ditt hus til? Legg det frem her for mine og dine frender, så de kan dømme mellem oss to!

38 Nu har jeg vært hos dig i tyve år; dine får og dine gjeter har ikke født i utide, og værene av ditt småfe har jeg ikke ett op;

39 det som var sønderrevet, kom jeg ikke hjem til dig med; jeg godtgjorde selv skaden; av mig krevde du det, enten det var stjålet om dagen, eller det var stjålet om natten.

40 Slik hadde jeg det: Om dagen fortærtes jeg av hete og av kulde om natten, og søvnen flydde fra mine øine.

41 I tyve år har jeg nu vært i ditt hus, jeg har tjent dig fjorten år for dine to døtre og seks år for ditt småfe; men du forandret min lønn ti ganger.

42 Hadde ikke min fars Gud vært med mig, han som var Abrahams Gud, og som også Isak frykter, sannelig, du hadde nu latt mig fare med tomme hender. Men Gud har sett min møie og alt mitt strev, og han har dømt inatt.

43 Da svarte Laban og sa til Jakob: Døtrene er mine døtre, og barna er mine barn, og buskapen er min buskap, og alt det du ser, er mitt; hvad skulde jeg da nu kunne gjøre mot disse mine døtre eller mot deres barn, som de har født?

44 Så kom nu og la oss gjøre en pakt, jeg og du, og den skal være et vidne mellem mig og dig.

45 Da tok Jakob en sten og reiste den op som en minnesten.

46 Og Jakob sa til sine frender: Sank sammen stener! Og de tok stener og laget en røs; og de holdt måltid der ved stenrøsen.

47 Og Laban kalte den Jegar-Sahaduta, men Jakob kalte den Gal-Ed*. / {* vidnesbyrdets stenrøs.}

48 Da sa Laban: Denne røs skal være et vidne mellem mig og dig idag. Derfor kalte de den Gal-Ed,

49 og tillike Mispa*, fordi han sa: Herren holde vakt mellem mig og dig, når vi kommer hverandre av syne; / {* d.e. et sted hvorfra en skuer vidt omkring.}

50 dersom du farer ille med mine døtre eller tar dig andre hustruer foruten mine døtre, da er det vel intet menneske hos oss, men se, Gud er vidne mellem mig og dig.

51 sa Laban til Jakob: Se, denne røs og denne minnesten som jeg har reist mellem mig og dig -

52 vidner skal de være, både røsen og minnestenen, at ikke skal jeg dra til dig forbi denne røs, og at heller ikke skal du dra til mig forbi denne røs og denne minnesten med ondt i sinne.

53 Abrahams Gud og Nakors Gud skal dømme mellem oss, han som var deres fars Gud. Så svor Jakob ved ham som hans far Isak fryktet.

54 Og Jakob ofret et slaktoffer på fjellet og innbød sine frender til måltid. Og de holdt måltid og blev natten over på fjellet.

55 Morgenen efter stod Laban tidlig op, og han kysset sine sønner og sine døtre og velsignet dem. Så drog Laban hjem igjen.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 4211

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

4211. And called his brethren to eat bread. That this signifies the appropriation of good from the Lord’s Divine natural, is evident from the signification of “brethren,” as being those who were now conjoined by a covenant, that is, by friendship; and in the internal sense those who are in good and truth (that these are called “brethren” may be seen above, n. 367, 2360, 3303, 3459, 3803, 3815, 4121, 4191); from the signification of “eating,” as being appropriation (see n. 3168, 3513, 3832; and that banquets and feasts with the ancients signified appropriation and conjunction by love and charity, see above, n. 3596); and from the signification of “bread,” as being the good of love (n. 276, 680, 1798, 3478, 3735), and in the supreme sense the the Lord, (n. 2165, 2177, 3478, 3813). As in the supreme sense “bread” signifies the Lord, it therefore signifies everything holy which is from Him, that is, everything good and true; and because there is nothing else good, which is good, except that which is of love and charity, “bread” signifies love and charity. Nor did the sacrifices of old signify anything else, for which reason they were called by the one word “bread” (n. 2165). They also ate together of the flesh of the sacrifices, in order that the heavenly feast might be represented, that is, conjunction by the good of love and charity. This is what is now signified by the Holy Supper; for this succeeded in the place of sacrifices, and of the feasts from the sanctified things; and the Holy Supper is an external of the church that contains within itself an internal, and by means of this internal it conjoins the man who is in love and charity with heaven, and through heaven with the Lord. For in the Holy Supper also, “eating” signifies appropriation, the “bread” celestial love, and the “wine” spiritual love; and this so entirely that when a man is in a holy state while eating it, nothing else is perceived in heaven.

[2] The reason why the expression “the appropriation of good from the Lord’s Divine natural” is made use of, is that the subject treated of is the good of the Gentiles, and it is this good which is now represented by Laban (n. 4189). Man’s conjunction with the Lord is not a conjunction with His Supreme Divine Itself, but with His Divine Human; for man can have no idea whatever of the Lord’s Supreme Divine, which so transcends his idea as altogether to perish and become nothing; but he can have an idea of His Divine Human. For everyone is conjoined by thought and affection with one concerning whom he has some idea, but not with one concerning whom he has no idea. If when anyone is thinking about the Lord’s Human, he has holiness in his idea, he is thinking also of that holy which coming from the Lord fills heaven, so that he is also thinking of heaven; for in its complex heaven bears relation to a man, and it does this from the the Lord, (n. 684, 1276, 2996, 2998, 3624-3649); and this accounts for the fact that no conjunction is possible with the Lord’s Supreme Divine, but only with His Divine Human, and through His Divine Human with His Supreme Divine. Hence it is said in John that no one hath seen God at any time, except the Only begotten Son (1:18); and that no one can come to the Father except through Him; and hence also He is called the Mediator. That such is the case may be very well known from the fact that all within the church who say they believe in a Supreme Being, and make no account of the Lord, are precisely those who believe nothing at all, not even that there is a heaven, or that there is a hell, and who worship nature. Moreover, if such persons are willing to be instructed by experience, they will see that the evil, even the worst of them, say the same thing.

[3] But as regards the Lord’s Human, men think in various ways, one in one way and another in another, and one in a more holy way than another. They who are within the church are able to think that His Human is Divine, and also that as He says He is one with the Father, and that the Father is in Him, and He in the Father. But they who are without the church cannot do this, both because they know nothing about the Lord and because they have no idea of the Divine except from the images which they see with their eyes, and the idols which they can touch with their hands. And yet the Lord conjoins Himself with these by means of the good of their charity and obedience that is within their gross idea of Him. For this reason it is here said that such have an “appropriation of good from the Lord’s Divine natural;” for the conjunction of the Lord with man is according to the state of his thought and the derivative affection. They who are in the most holy idea concerning the Lord, and at the same time in the knowledges and affections of good and truth-as those can be who are within the church-are conjoined with the Lord in respect to His Divine rational; whereas they who are not in such holiness, nor in such interior idea and affection, and yet are in the good of charity, are conjoined with the Lord in respect to His Divine natural. They who have a holiness of a still grosser kind are conjoined with the Lord in respect to His Divine sensuous; and this conjunction is what is represented by the brazen serpent, in that those who looked at it recovered from the bite of the serpents (Numbers 21:9). In this conjunction are those among the Gentiles who worship idols, and yet live in charity in accordance with their religion. From all this it is now evident what is meant by the appropriation of good from the Lord’s Divine natural, which is signified by Jacob’s calling his brethren to eat bread.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.