Bible

 

1 Mosebok 18

Studie

   

1 Og Herren åpenbarte sig for ham i Mamres terebinte-lund, mens han satt i døren til sitt telt midt på heteste dagen.

2 Da han så op, fikk han se tre menn som stod foran ham; og da han blev dem var, løp han dem i møte fra teltdøren og bøide sig til jorden

3 og sa: Herre! Dersom jeg har funnet nåde for dine øine, så gå ikke din tjener forbi!

4 La oss få hente litt vann, så I kan få tvette eders føtter, og hvil eder under treet!

5 Og la mig hente et stykke brød, så I kan vederkvege eder før I drar videre - siden I nu har lagt veien om eders tjener. De sa: Ja, gjør som du sier!

6 Da skyndte Abraham sig inn i teltet til Sara og sa: Skynd dig og ta tre mål fint mel; elt det og bak kaker!

7 Og selv sprang Abraham bort til buskapen og hentet en fin og god kalv; den gav han til drengen, og han skyndte sig å lage den til.

8 Så tok han rømme og søt melk og kalven som han hadde latt drengen lage til, og satte det for dem; og han stod hos dem under treet mens de åt.

9 Da sa de til ham: Hvor er Sara, din hustru? Han svarte: Hun er der inne i teltet.

10 Da sa han*: Jeg vil komme igjen til dig på denne tid næste år, og da skal Sara, din hustru, ha en sønn. Og Sara hørte det i teltdøren, for den var bak ham. / {* Herren 1MO 18 13.}

11 Men Abraham og Sara var gamle og langt ute i årene; Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis.

12 Derfor lo Sara ved sig selv og sa: Skulde jeg, nu jeg er blitt gammel, ha attrå, og min mann er også gammel.

13 Da sa Herren til Abraham: Hvorfor ler Sara og tenker: Skal jeg da virkelig få barn, nu jeg er blitt gammel?

14 Skulde nogen ting være umulig for Herren? På denne tid næste år vil jeg komme til dig igjen, og da skal Sara ha en sønn.

15 Men Sara nektet og sa: Jeg lo ikke. For hun var redd. Da sa han: Jo, du lo.

16 Så stod mennene op for å gå derfra, og de tok veien bortimot Sodoma; og Abraham gikk med dem for å følge dem på veien.

17 Da sa Herren: Skulde jeg vel dølge for Abraham det som jeg tenker å gjøre?

18 Abraham skal jo bli et stort og tallrikt folk, og alle jordens folk skal velsignes i ham;

19 for jeg har utvalgt ham forat han skal byde sine barn og sitt hus efter sig at de skal holde sig efter Herrens vei og gjøre rett og rettferdighet, så Herren kan la Abraham få det som han har lovt ham.

20 Og Herren sa: opet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig meget svær.

21 Jeg vil stige ned og se om de i alt har båret sig slik at som det lyder det rop som er nådd op til mig, og hvis ikke, så vil jeg vite det.

22 Så vendte mennene sig derfra og gikk til Sodoma, men Abraham blev stående for Herrens åsyn.

23 Og Abraham trådte nærmere og sa: Vil du da rykke den rettferdige bort sammen med den ugudelige?

24 Kanskje det er femti rettferdige i byen; vil du da rykke dem bort og ikke spare byen for de femti rettferdiges skyld som kunde være der?

25 Det være langt fra dig å gjøre slikt og slå ihjel den rettferdige sammen med den ugudelige, så det går den rettferdige på samme vis som den ugudelige! Det være langt fra dig! Den som dømmer hele jorden, skulde ikke han gjøre rett?

26 Da sa Herren: Dersom jeg i byen Sodoma finner femti rettferdige, da vil jeg spare hele byen for deres skyld.

27 Men Abraham tok atter til orde og sa: Se, jeg har dristet mig til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske;

28 kanskje det fattes fem i de femti rettferdige, vil du da ødelegge hele byen for disse fems skyld? Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den dersom jeg finner fem og firti der.

29 Men han blev ennu ved å tale til ham og sa: Kanskje det finnes firti. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det - for de firtis skyld.

30 Men han sa: Herre, bli ikke vred om jeg taler! Kanskje det finnes tretti. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det dersom jeg finner tretti der.

31 Da sa han: Se, jeg har dristet mig til å tale til Herren; kanskje det finnes tyve. Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den - for de tyves skyld.

32 Da sa han: Herre, bli ikke vred om jeg taler bare denne ene gang til! Kanskje det finnes ti. Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den - for de tis skyld.

33 Så gikk Herren bort, da han hadde talt ut med Abraham; og Abraham vendte tilbake til det sted hvor han bodde.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Coronis (An Appendix to True Christian Religion) # 49

  
/ 60  
  

49. It was stated above, that the first state with the sons of Israel, was the appearing of the Lord Jehovih, calling and covenanting; and we are taught from the Word, that these three things took place, first with Abram, secondly with Moses, and thirdly with the entire people. The appearing of the Lord Jehovih before Abraham is thus described in Genesis:

Jehovah appeared unto Abraham in the plains of Mamre; he was sitting at the door of his tent,... and when he lifted up his eyes and saw, behold! three men stood by him, and as soon as he saw them, he ran from the door of the tent to meet them, and bowed himself to the earth, and said, O Lord, if I have found grace in Thine eyes, pass not away, I pray, from Thy servant (Gen. 18:1-3).

It was the Lord our Saviour who appeared in His Divine Trinity, which the three angels represented; for the Lord said,

Abraham rejoiced to see My day, and he saw and was glad... Verily, verily I say unto you, Before Abraham was, I am (John 8:56, 58).

There is in the Lord a Divine Trinity; and the Divine Unity was represented in Divine Trinity by the "three men," who were also called "angels" (Gen. 18:2; 19:1). But in His Divine Unity He was called "adonai" (Gen. 18:3; 19:18); and also "Jehovah," very frequently (Gen. 18:13-14, 17, 19-20, 22, 26, 33). The appearing of the Lord Jehovih before Moses is thus described in Exodus:

The Angel of Jehovah appeared to Moses at the mountain of Horeb, in a flame of fire out of the midst of a bush;... Moses therefore said, I will turn aside and see this great vision, why the bush is not burnt. And Jehovah saw that he turned aside;... therefore God called unto him out of the midst of the bush, and said, Moses, Moses.... And moreover Moses said to God, . . . What is Thy name?... God said,... I AM THAT I AM. Thus shalt thou say unto the sons of Israel, I AM hath sent me unto you (Exod. 3[1], 2-4, 14).

The appearing of the Lord Jehovih before the whole people is thus also described in Exodus:

Jehovah said to Moses, Say unto the sons of Israel, that they be ready against the third day; for on the third day Jehovah will come down in the eyes of all the people upon Mount Sinai.... And it came to pass on the third day,... that there were voices, and lightnings, and thick clouds upon the mount, and the voice of a trumpet exceeding loud, so that all the people who were in the camp trembled.... Mount Sinai was altogether on a smoke, because He descended upon it in fire; and He promulgated the law before the people (Exod. 19:9-24, and 20:1-18).

The Lord also appeared to Joshua as Prince of the army of Jehovah, before whom Joshua fell on his face upon the earth, and called him his "Lord" (Josh. 5:13-14).

THE CALLING OF THE SONS OF ISRAEL TO THE LAND OF CANAAN, thus to the Church, also took place three times; once to Abram, that he should depart thereto out of his fatherland, and afterwards the promise that his seed should inherit that land (Gen. 12:1-7). A calling also took place through Moses (Exod. 3:16-17); and again through Joshua (Josh. 1:3, etc., and 11).

  
/ 60  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.