Bible

 

1 Mosebok 18

Studie

   

1 Og Herren åpenbarte sig for ham i Mamres terebinte-lund, mens han satt i døren til sitt telt midt på heteste dagen.

2 Da han så op, fikk han se tre menn som stod foran ham; og da han blev dem var, løp han dem i møte fra teltdøren og bøide sig til jorden

3 og sa: Herre! Dersom jeg har funnet nåde for dine øine, så gå ikke din tjener forbi!

4 La oss få hente litt vann, så I kan få tvette eders føtter, og hvil eder under treet!

5 Og la mig hente et stykke brød, så I kan vederkvege eder før I drar videre - siden I nu har lagt veien om eders tjener. De sa: Ja, gjør som du sier!

6 Da skyndte Abraham sig inn i teltet til Sara og sa: Skynd dig og ta tre mål fint mel; elt det og bak kaker!

7 Og selv sprang Abraham bort til buskapen og hentet en fin og god kalv; den gav han til drengen, og han skyndte sig å lage den til.

8 Så tok han rømme og søt melk og kalven som han hadde latt drengen lage til, og satte det for dem; og han stod hos dem under treet mens de åt.

9 Da sa de til ham: Hvor er Sara, din hustru? Han svarte: Hun er der inne i teltet.

10 Da sa han*: Jeg vil komme igjen til dig på denne tid næste år, og da skal Sara, din hustru, ha en sønn. Og Sara hørte det i teltdøren, for den var bak ham. / {* Herren 1MO 18 13.}

11 Men Abraham og Sara var gamle og langt ute i årene; Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis.

12 Derfor lo Sara ved sig selv og sa: Skulde jeg, nu jeg er blitt gammel, ha attrå, og min mann er også gammel.

13 Da sa Herren til Abraham: Hvorfor ler Sara og tenker: Skal jeg da virkelig få barn, nu jeg er blitt gammel?

14 Skulde nogen ting være umulig for Herren? På denne tid næste år vil jeg komme til dig igjen, og da skal Sara ha en sønn.

15 Men Sara nektet og sa: Jeg lo ikke. For hun var redd. Da sa han: Jo, du lo.

16 Så stod mennene op for å gå derfra, og de tok veien bortimot Sodoma; og Abraham gikk med dem for å følge dem på veien.

17 Da sa Herren: Skulde jeg vel dølge for Abraham det som jeg tenker å gjøre?

18 Abraham skal jo bli et stort og tallrikt folk, og alle jordens folk skal velsignes i ham;

19 for jeg har utvalgt ham forat han skal byde sine barn og sitt hus efter sig at de skal holde sig efter Herrens vei og gjøre rett og rettferdighet, så Herren kan la Abraham få det som han har lovt ham.

20 Og Herren sa: opet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig meget svær.

21 Jeg vil stige ned og se om de i alt har båret sig slik at som det lyder det rop som er nådd op til mig, og hvis ikke, så vil jeg vite det.

22 Så vendte mennene sig derfra og gikk til Sodoma, men Abraham blev stående for Herrens åsyn.

23 Og Abraham trådte nærmere og sa: Vil du da rykke den rettferdige bort sammen med den ugudelige?

24 Kanskje det er femti rettferdige i byen; vil du da rykke dem bort og ikke spare byen for de femti rettferdiges skyld som kunde være der?

25 Det være langt fra dig å gjøre slikt og slå ihjel den rettferdige sammen med den ugudelige, så det går den rettferdige på samme vis som den ugudelige! Det være langt fra dig! Den som dømmer hele jorden, skulde ikke han gjøre rett?

26 Da sa Herren: Dersom jeg i byen Sodoma finner femti rettferdige, da vil jeg spare hele byen for deres skyld.

27 Men Abraham tok atter til orde og sa: Se, jeg har dristet mig til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske;

28 kanskje det fattes fem i de femti rettferdige, vil du da ødelegge hele byen for disse fems skyld? Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den dersom jeg finner fem og firti der.

29 Men han blev ennu ved å tale til ham og sa: Kanskje det finnes firti. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det - for de firtis skyld.

30 Men han sa: Herre, bli ikke vred om jeg taler! Kanskje det finnes tretti. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det dersom jeg finner tretti der.

31 Da sa han: Se, jeg har dristet mig til å tale til Herren; kanskje det finnes tyve. Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den - for de tyves skyld.

32 Da sa han: Herre, bli ikke vred om jeg taler bare denne ene gang til! Kanskje det finnes ti. Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den - for de tis skyld.

33 Så gikk Herren bort, da han hadde talt ut med Abraham; og Abraham vendte tilbake til det sted hvor han bodde.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 2231

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

2231. 'That he will command his sons, and his house after him, and they will keep the way of Jehovah to do righteousness and judgement' means that from Him comes the entire doctrine of charity and of faith. This becomes clear from the meaning of 'son', 'house', 'way', 'righteousness', and 'judgement', which in short, or when their several meanings are converted into one, mean the entire doctrine of charity and of faith. For 'sons' means all who are governed by truths, 'house' all who are governed by goods, 'way' means the doctrine of faith which they are taught, 'righteousness' that doctrine in regard to good, 'judgement', in regard to truth. Doctrine regarding good is the doctrine of charity, while doctrine regarding truth is the doctrine of faith.

[2] In general there is only one doctrine, that is to say, the doctrine of charity, for, as stated in 2228, all things of faith have charity in view. No other difference exists between charity and faith than that which exists between willing what is good and thinking what is good - for one who wills what is good also thinks what is good - thus than that which exists between will and understanding. People who reflect on the matter know that the will is one thing and the understanding another. The same is also well recognized in the learned world, and it is plain to see in the case of those who will what is evil and yet from thought utter what is good. From such persons it is evident to anyone that the will is one thing and the understanding another, and thus that the human mind is divided into two parts which do not then make a single whole. Yet man was created in such a way that those two parts should constitute one single mind, and no other difference should exist between them than, to use a comparison, between that of a flame and the light shining from it. Love to the Lord and charity towards the neighbour were to be like the flame, and all perception and thought like the light shining from it. Thus love and charity were to constitute the whole of perception and thought, that is, to exist in every single part. Perception or thought regarding the essential nature of love and charity is that which is called faith.

[3] But because the human race started to will what was evil, to hate the neighbour, and to practice revenge and cruelty, with the result that the part of the mind called the will was completely corrupted, men started to make a distinction between charity and faith, and to attribute to faith all those matters of doctrine which belonged to their religion and to refer to them by the single term faith. At length they went so far as to say that people could be saved by faith alone, by which they meant their doctrine. They said that provided they believed that doctrine people could be saved no matter how they lived. Charity was accordingly separated from faith, and when that happens it is nothing else, to use a comparison, than some kind of light that has no flame, like sunlight in winter-time which is so cold and icy that the earth's vegetation languishes and dies. But faith that is derived from charity is like the light of spring-time and summer-time which causes all things to sprout and come into flower.

[4] The same may also be recognized from the fact that love and charity are celestial flame, while faith is the spiritual light that shines from it. This is also how faith and charity make a perceptible and visual presentation of themselves in the next life, for in that life the Lord's celestial manifests itself before the angels by means of a flaming radiance like that of the sun, while the Lord's spiritual manifests itself by means of the light shining from this; and that radiance and light act upon the angels and spirits interiorly according to the life of love and charity existing with them. This is the source of the joy and happiness in the next life with all their variations. These considerations show the implications of the assertion that faith alone saves.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.