Bible

 

1 Mosebok 18

Studie

   

1 Og Herren åpenbarte sig for ham i Mamres terebinte-lund, mens han satt i døren til sitt telt midt på heteste dagen.

2 Da han så op, fikk han se tre menn som stod foran ham; og da han blev dem var, løp han dem i møte fra teltdøren og bøide sig til jorden

3 og sa: Herre! Dersom jeg har funnet nåde for dine øine, så gå ikke din tjener forbi!

4 La oss få hente litt vann, så I kan få tvette eders føtter, og hvil eder under treet!

5 Og la mig hente et stykke brød, så I kan vederkvege eder før I drar videre - siden I nu har lagt veien om eders tjener. De sa: Ja, gjør som du sier!

6 Da skyndte Abraham sig inn i teltet til Sara og sa: Skynd dig og ta tre mål fint mel; elt det og bak kaker!

7 Og selv sprang Abraham bort til buskapen og hentet en fin og god kalv; den gav han til drengen, og han skyndte sig å lage den til.

8 Så tok han rømme og søt melk og kalven som han hadde latt drengen lage til, og satte det for dem; og han stod hos dem under treet mens de åt.

9 Da sa de til ham: Hvor er Sara, din hustru? Han svarte: Hun er der inne i teltet.

10 Da sa han*: Jeg vil komme igjen til dig på denne tid næste år, og da skal Sara, din hustru, ha en sønn. Og Sara hørte det i teltdøren, for den var bak ham. / {* Herren 1MO 18 13.}

11 Men Abraham og Sara var gamle og langt ute i årene; Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis.

12 Derfor lo Sara ved sig selv og sa: Skulde jeg, nu jeg er blitt gammel, ha attrå, og min mann er også gammel.

13 Da sa Herren til Abraham: Hvorfor ler Sara og tenker: Skal jeg da virkelig få barn, nu jeg er blitt gammel?

14 Skulde nogen ting være umulig for Herren? På denne tid næste år vil jeg komme til dig igjen, og da skal Sara ha en sønn.

15 Men Sara nektet og sa: Jeg lo ikke. For hun var redd. Da sa han: Jo, du lo.

16 Så stod mennene op for å gå derfra, og de tok veien bortimot Sodoma; og Abraham gikk med dem for å følge dem på veien.

17 Da sa Herren: Skulde jeg vel dølge for Abraham det som jeg tenker å gjøre?

18 Abraham skal jo bli et stort og tallrikt folk, og alle jordens folk skal velsignes i ham;

19 for jeg har utvalgt ham forat han skal byde sine barn og sitt hus efter sig at de skal holde sig efter Herrens vei og gjøre rett og rettferdighet, så Herren kan la Abraham få det som han har lovt ham.

20 Og Herren sa: opet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig meget svær.

21 Jeg vil stige ned og se om de i alt har båret sig slik at som det lyder det rop som er nådd op til mig, og hvis ikke, så vil jeg vite det.

22 Så vendte mennene sig derfra og gikk til Sodoma, men Abraham blev stående for Herrens åsyn.

23 Og Abraham trådte nærmere og sa: Vil du da rykke den rettferdige bort sammen med den ugudelige?

24 Kanskje det er femti rettferdige i byen; vil du da rykke dem bort og ikke spare byen for de femti rettferdiges skyld som kunde være der?

25 Det være langt fra dig å gjøre slikt og slå ihjel den rettferdige sammen med den ugudelige, så det går den rettferdige på samme vis som den ugudelige! Det være langt fra dig! Den som dømmer hele jorden, skulde ikke han gjøre rett?

26 Da sa Herren: Dersom jeg i byen Sodoma finner femti rettferdige, da vil jeg spare hele byen for deres skyld.

27 Men Abraham tok atter til orde og sa: Se, jeg har dristet mig til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske;

28 kanskje det fattes fem i de femti rettferdige, vil du da ødelegge hele byen for disse fems skyld? Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den dersom jeg finner fem og firti der.

29 Men han blev ennu ved å tale til ham og sa: Kanskje det finnes firti. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det - for de firtis skyld.

30 Men han sa: Herre, bli ikke vred om jeg taler! Kanskje det finnes tretti. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det dersom jeg finner tretti der.

31 Da sa han: Se, jeg har dristet mig til å tale til Herren; kanskje det finnes tyve. Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den - for de tyves skyld.

32 Da sa han: Herre, bli ikke vred om jeg taler bare denne ene gang til! Kanskje det finnes ti. Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den - for de tis skyld.

33 Så gikk Herren bort, da han hadde talt ut med Abraham; og Abraham vendte tilbake til det sted hvor han bodde.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 2219

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

2219. 'They looked towards the face of Sodom' means the state of the human race. This is clear from the meaning of 'looking towards the face', here 'towards the face of Sodom'. In the Word 'the face' means all man's interiors - evil as well as good - for the reason that these shine out of the face, as shown in Volume One, in 358. Here therefore, because 'the face' is used in reference to Sodom, it is interior evils, which are those of self-love, that are meant; for interior evils in general are meant by 'Sodom', as will be evident from what follows in the next paragraph. The reason the worst evils of all originate in self-love is that self-love is destructive of human society, as shown above in 2045, and destructive of heavenly society, 2057. And since the perversity of the human race is recognized from that love, here 'the face of Sodom' means the state of the human race.

[2] In addition to this, it has been shown in various places in Volume One what the nature of self-love is, namely a love completely contrary to the order into which man was created. Unlike beasts man was endowed with rationality, to the end that every individual person may will what is good and do what is good to any other, thus to everyone in particular as to all in general. Such is the order into which man was created, and therefore it is love to God and love towards the neighbour which were intended to constitute man's life, which life was to mark him off from animals. Such also is the order of heaven which, it was intended, would exist in man while he was living in the world. He would thus be in the Lord's kingdom, into which he would also pass when he had cast off the body that had served him on earth, and in that kingdom would rise up into a state constantly increasing in heavenly perfection.

[3] But self-love is the chief, indeed the one and only, thing that destroys these loves. Love of the world is not so destructive; for although this is indeed contrary to the spiritual things of faith, self-love is diametrically opposed to the celestial things of love. For someone who loves himself does not love any others but tries to destroy everyone who fails to pay respect to him. Nor does he will what is good and do what is good to anybody except to one who is an extension of himself or can be made to become such, like something into which his evil desires and false notions have been so to speak engrafted. From this it is evident that self-love is the source from which all forms of hatred, all forms of revenge and cruelty well up, and also all forms of disgraceful presence and of deceit - thus every abominable thing that is contrary to the order that belongs to human society and contrary to the order of heavenly society.

[4] Indeed self-love is so abominable that when the restraints placed upon it are lifted, that is, when it is given the opportunity to do whatever it pleases, then even with those who belong to the lowest sort, it rushes with such urgency that it desires not only to exercise dominion over those nearest to it and over those close by, but also over the universe and even over the Supreme Divine Being Himself. Man is not indeed aware of this because he is held back by restraints he knows little about. But to the extent these restraints, as has been stated, are removed he very rapidly does the same. This I have been given to know from much experience in the next life. Because these things lie concealed within self-love, people governed by self-love and not endowed with the restraints of conscience, more than all others hate the Lord, and thus hate all the truths of faith, since these are the very laws of order in the Lord's kingdom. Such people dislike these laws so much as to loathe them, and this also shows itself openly in the next life. This love is also the head of the serpent which the seed of the woman, that is, the Lord, treads down, regarding which see Volume One, in 257.

[5] But self-love does not always present itself outwardly in arrogance and pride, for sometimes such people are able to regard the neighbour with charity. Some people are born with this outwardly charitable disposition, while others acquire it during childhood years, but after this it is subdued, though the outward disposition does still remain. But those governed by self-love are such as despise others and regard them as nothing in comparison with themselves. Nor do they have any concern whatever for the common good unless this exists for their benefit, they themselves being so to speak the common good. This applies especially to those who hate and persecute everyone who does not show them favour or serve them, and as far as possible they rob such persons of possessions, honour, reputation, and even life. Let those who behave intentionally in these ways realize that with them pre-eminently self-love is present.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.