Bible

 

2 Mosebok 6

Studie

   

1 Da sa Herren til Moses: Nu skal du se hvad jeg vil gjøre med Farao; ved min sterke hånd skal han tvinges til å la dem fare, ja, ved min sterke hånd tvinges til å drive dem ut av sitt land.

2 Og Gud talte til Moses og sa til ham: Jeg er Herren.

3 Jeg åpenbarte mig for Abraham, for Isak og for Jakob som den allmektige Gud; men ved mitt navn Herren var jeg ikke kjent av dem.

4 Og jeg oprettet min pakt med dem, at jeg vilde gi dem Kana'ans land, det land hvor de bodde som fremmede.

5 Og nu har jeg hørt hvorledes Israels barn sukker over at egypterne gjør dem til træler, og jeg har kommet min pakt i hu.

6 Si derfor til Israels barn: Jeg er Herren*, og jeg vil føre eder ut fra egypternes tunge byrder og utfri eder fra trælarbeidet under dem, og jeg vil forløse eder med utrakt arm og ved store straffedommer. / {* se 2MO 6, 3.}

7 Og jeg vil ta eder til mitt folk, og jeg vil være eders Gud, og I skal kjenne at jeg er Herren eders Gud, han som fører eder ut fra egypternes tunge byrder.

8 Og jeg vil føre eder til det land som jeg med opløftet hånd har svoret å ville gi til Abraham, Isak og Jakob, og jeg vil gi eder det til eiendom; jeg er Herren.

9 Og Moses sa dette til Israels barn; men de hørte ikke på Moses for angst og for det hårde trælarbeids skyld.

10 Da talte Herren til Moses og sa:

11 Gå inn og si til Farao, kongen i Egypten, at han skal la Israels barn fare ut av sitt land.

12 Og Moses tok således til orde, der han stod for Herrens åsyn: Du ser Israels barn hører ikke på mig; hvorledes skulde da Farao høre på mig, jeg som enda har uomskårne leber?

13 Da talte Herren til Moses og Aron og sendte dem til Israels barn og til Farao, kongen i Egypten, med pålegg om at Israels barn skulde føres ut av Egyptens land.

14 Dette er overhodene for deres familier: Sønnene til uben, Israels førstefødte, var Hanok og Pallu, Hesron og Karmi; dette er ubens ætter.

15 Simeons sønner var Jemuel og Jamin og Ohad og Jakin og Sohar og Saul, som var sønn av en Kana'anitterkvinne; dette er Simeons ætter.

16 Og dette er navneneLevis sønner efter deres ætter: Gerson og Kahat og Merari; og Levi blev hundre og syv og tretti år gammel.

17 Gersons sønner var Libni og Sime'i efter deres ætter.

18 Kahats sønner var Amram og Jishar og Hebron og Ussiel; og Kahat blev hundre og tre og tretti år gammel.

19 Meraris sønner var Mahli og Musi. Dette er Levis ætter efter deres ættetavle.

20 Amram tok Jokebed, sin fars søster, til hustru, og med henne fikk han Aron og Moses; og Amram blev hundre og syv og tretti år gammel.

21 Jishars sønner var Korah og Nefeg og Sikri.

22 Ussiels sønner var Misael og Elsafan og Sitri.

23 Aron tok Eliseba, Amminadabs datter, Nahsons søster, til hustru, og med henne fikk han Nadab og Abihu, Eleasar og Itamar.

24 Korahs sønner var Assir og Elkana og Abiasaf; dette er korahittenes ætter.

25 Eleasar, Arons sønn, tok en av Putiels døtre til hustru, og med henne fikk han Pinehas. Dette var overhodene for levittenes familier efter deres ætter.

26 Disse menn, Aron og Moses, var det Herren talte således til: Før Israels barn ut av Egyptens land, hær for hær!

27 Det var de som sa til Farao, kongen i Egypten, at Israels barn skulde føres ut av Egypten, disse menn, Moses og Aron.

28 Og det skjedde dengang Herren talte til Moses i Egyptens land,

29 da sa Herren til Moses: Jeg er Herren; tal til Farao, kongen i Egypten, alt det jeg taler til dig.

30 Men Moses sa, der han stod for Herrens åsyn: Du vet jeg har uomskårne leber; hvorledes skulde da Farao høre på mig?

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 7191

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

7191. And God spoke unto Moses. That this signifies what is new but continuous with what was before, is evident from the fact that we often read in continuation of the text, “Jehovah said,” and “Jehovah spoke,” as also in this chapter, verse 1, “Jehovah said unto Moses,” in this verse, “God spoke unto Moses,” and similarly in verses 10-13, 28-29, and also in other places, which repetition signifies nothing else than something new that begins there, which, however, is to be connected with what goes before. (That “Jehovah said” denotes newness of perception, see n. 2061, 2238, 2260.) Be it known that the Word in its original tongue is devoid of stops, and therefore instead of them there were such phrases; and instead of the lesser stops or distinctions there was “and,” which is the reason why this occurs so frequently. Angelic speech also is continuous, with stops indeed, but such that what precedes is wonderfully connected with what follows; for angelic ideas are very full of realities, and of countless things that are unutterable, and to man, while in the world, incomprehensible; and therefore the endings of the preceding periods can be fully connected with the beginnings of the following ones; and in this way one series can be formed out of many. Astonishing and incredible to say, the form of heaven is represented in the angelic discourse, and therefore in all angelic discourse there is a harmony like that of songs, which at every stop closes in a word of one syllable, thus in a unity; and I have been told that the reason of this is that each and all things in heaven have relation to the one God as to their end. From all this also it was evident that everything of thought and of the consequent discourse flows in through heaven from the Lord, and that from this there is such a harmony in discourse closing in a unity.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.