Bible

 

2 Mosebok 22

Studie

   

1 Når nogen stjeler en okse eller et får og slakter eller selger dem, så skal han gi fem okser istedenfor oksen og fire får for fåret.

2 Dersom tyven blir grepet mens han bryter inn, og blir slått så han dør, da kommer det ingen blodskyld derav.

3 Men skjer det efterat solen er gått op, da blir det blodskyld derav. Tyven skal gi full bot; har han intet, skal han selges til vederlag for det han har stjålet.

4 Dersom det han har stjålet, finnes levende hos ham, enten det er en okse eller et asen eller et får, da skal han gi dobbelt igjen.

5 Når nogen lar sitt fe beite på sin aker eller i sin vingård, og han slipper det løs så det kommer til å beite på en annens aker, da skal han gi i vederlag det beste på sin aker og det beste i sin vingård.

6 Når ild bryter løs og fatter i tornehekker, og kornbånd eller det stående korn eller hele akeren brenner op, da skal den som voldte branden, gi fullt vederlag.

7 Når nogen gir sin næste penger eller gods å gjemme, og det blir stjålet bort fra mannens hus, da skal tyven, om han finnes, gi dobbelt igjen.

8 Men finnes ikke tyven, da skal husets eier føres frem for Gud*, forat det kan avgjøres om han ikke har forgrepet sig på sin næstes eiendom. / {* se 2MO 21, 6.}

9 Hver gang det gjelder svikefull adferd med gods, enten det er en okse eller et asen eller et får eller klær eller i det hele noget som er kommet bort, og så en sier: her er det, da skal saken mellem de to komme frem for Gud*; den som Gud dømmer skyldig, han skal gi sin næste dobbelt igjen. / {* se 2MO 22, 8.}

10 Når nogen gir sin næste et asen eller en okse eller et får eller i det hele noget husdyr å ta vare på, og det dør eller kommer til skade eller røves uten at nogen ser det,

11 da skal ed ved Herren skille mellem dem og avgjøre om han ikke har forgrepet sig på sin næstes eiendom, og eieren skal ta eden for god, og den andre skal ikke gi noget vederlag.

12 Men blir det stjålet fra ham, da skal han gi dets eier vederlag.

13 Blir det revet ihjel, da skal han føre det frem til bevis; han skal ikke gi vederlag for det som er revet ihjel.

14 Når nogen låner et dyr av sin næste, og det kommer til skade eller dør, og dets eier ikke er til stede, da skal han gi full bot.

15 Men dersom eieren er til stede, da skal han ikke gi vederlag; dersom det er leiet, går det inn i leien.

16 Når nogen forfører en jomfru som ikke er trolovet, og ligger hos henne, da skal han gi festegave for henne og ta henne til hustru.

17 Dersom faren ikke vil la ham få henne, da skal han gi så meget i pengebøter som en pleier å gi i festegave for en jomfru.

18 En trollkvinne skal du ikke la leve

19 Enhver som blander sig med fe, skal visselig late livet.

20 Den som ofrer til avgudene og ikke til Herren alene, skal være forbannet.

21 En fremmed skal du ikke plage og ikke undertrykke; for I har selv vært fremmede i Egyptens land.

22 I skal ikke plage nogen enke eller farløs;

23 dersom du plager dem, og de roper til mig, skal jeg visselig høre deres rop,

24 og min vrede skal optendes, og jeg skal slå eder ihjel med sverdet, og eders hustruer skal bli enker og eders barn farløse.

25 Dersom du låner penger til nogen av mitt folk, til den fattige som bor hos dig, da skal du ikke være imot ham som en ågerkar; I skal ikke kreve renter av ham.

26 Dersom du tar din næstes kappe i pant, skal du gi ham den igjen før solen går ned;

27 for den er det eneste dekke han har, det er den han skal klæ sitt legeme med; hvad skal han ellers ligge i? Og når han roper til mig, vil jeg høre; for jeg er barmhjertig.

28 Gud* skal du ikke spotte, og en høvding blandt ditt folk skal du ikke banne. / {* se 2MO 21, 6.}

29 Av alt det som fyller din lade, og som flyter av din vinperse, skal du ikke dryge med å gi mig. Den førstefødte av dine sønner skal du gi mig.

30 Det samme skal du gjøre med ditt storfe og ditt småfe; syv dager skal det være hos moren; den åttende dag skal du gi mig det.

31 I skal være hellige mennesker for mig; I skal ikke ete kjøtt av ihjelrevne dyr som I finner på marken; I skal kaste det for hundene.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 9349

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

9349. In chapters 20-23, the laws, judgments, and statutes, that were promulgated from Mount Sinai, have been treated of, and it has been shown what they contain in the internal sense, thus how they are perceived in heaven; namely, not according to the literal sense, but according to the spiritual sense, which is not apparent in the letter, but still is within it. One who does not know how this is, may indeed suppose that the Word as to its literal sense is thus annihilated, because in heaven no attention is paid to it. But be it known that the literal sense of the Word is by no means thereby annihilated; but is indeed rather confirmed; and that each word has weight, and is holy, from the spiritual sense which is within; because the literal sense is the basis and support on which the spiritual sense rests, and with which it coheres in the closest conjunction, insomuch that there is not even a jot or point, or a little horn, in the letter of the Word, which does not contain within it the holy Divine; according to the words of the Lord in Matthew:

Verily I say unto you, Till heaven and earth pass away, one jot or one little horn shall not pass away from the law, till all things be done (Matthew 5:18);

It is easier for heaven and earth to pass away than for one point in the law to fail (Luke 16:17).

(That “the law” denotes the Word, see n. 6752, 7463.)

[2] Therefore also it has come to pass through the Divine providence of the Lord, that the Word, especially the Word of the Old Testament, has been preserved in respect to every jot and point from the time when it was written. It has also been shown from heaven, that in the Word not only every expression, but also every syllable, and what seems incredible, every little horn of a syllable in the original tongue infolds in it something holy, which becomes perceptible to the angels of the inmost heaven. That this is the case I am able to affirm; but I know that it transcends belief. From this it is evident that the outward rituals of the church, which represented the Lord and the internal things of heaven and the church that are from the Lord, and which are treated of in the Word of the Old Testament, have indeed been for the most part abrogated, but that the Word nevertheless remains in its Divine sanctity; because, as before said, each and all things therein still infold holy Divine things, which are perceived in heaven while the Word is being read; for in every detail there is a holy internal which is its internal sense; that is, its heavenly and Divine sense. This sense is the soul of the Word, and it is truth Divine itself proceeding from the Lord; thus it is the Lord Himself.

[3] From all this it can be seen how the case is with the laws, judgments, and statutes promulgated by the Lord from Mount Sinai, and which are contained in chapters 20-23, which have been explained; namely, that each and all things therein are holy because they are holy in their internal form; but that nevertheless some of them have been abrogated in respect to present use where the church is, which is an internal church. Some of them however are of such a nature that they may serve a use if one so pleases; and some of them are to be altogether observed and done. And yet those which have been abrogated in respect to use where the church is, and those which may serve a use if one so pleases, and also those which are to be altogether observed and done, are equally holy in their holy internal; for in its bosom the whole Word is Divine. This holy internal is that which the internal sense teaches, and is the same as the internal things of the Christian Church, which the doctrine of charity and faith teaches.

[4] In order that what has been said may be placed within the apprehension, let us take for illustration the laws, judgments, and statutes treated of in the aforesaid chapters. Those which are to be altogether observed and done are those contained in Exodus 20:3-5, 7-8, 12-17, 23; in Exodus 21:12, 14-15, 20; in Exodus 22:18-20, 28; and in Exodus 23:1-3, 6-8, 24-25, 32. Those which may serve a use if one so pleases, are such as are contained in Exodus 20:10; in Exodus 21:18-19, 22-25, 33-36; in Exodus 22:1-14, 17, 21-23, 25-27, 31; and in Exodus 23:4-5, 9, 12-16, 33. And those which have been abrogated in respect to present use where the church is, are contained in Exodus 20:24-26; 21:2-11, 16, 21, 26-29, 31-32; in Exodus 22:15, 29-30; and in Exodus 23:10-11, 17-19. But, as before said, both the latter and the former are equally holy, that is, are equally the Divine Word.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.