Bible

 

2 Mosebok 22

Studie

   

1 Når nogen stjeler en okse eller et får og slakter eller selger dem, så skal han gi fem okser istedenfor oksen og fire får for fåret.

2 Dersom tyven blir grepet mens han bryter inn, og blir slått så han dør, da kommer det ingen blodskyld derav.

3 Men skjer det efterat solen er gått op, da blir det blodskyld derav. Tyven skal gi full bot; har han intet, skal han selges til vederlag for det han har stjålet.

4 Dersom det han har stjålet, finnes levende hos ham, enten det er en okse eller et asen eller et får, da skal han gi dobbelt igjen.

5 Når nogen lar sitt fe beite på sin aker eller i sin vingård, og han slipper det løs så det kommer til å beite på en annens aker, da skal han gi i vederlag det beste på sin aker og det beste i sin vingård.

6 Når ild bryter løs og fatter i tornehekker, og kornbånd eller det stående korn eller hele akeren brenner op, da skal den som voldte branden, gi fullt vederlag.

7 Når nogen gir sin næste penger eller gods å gjemme, og det blir stjålet bort fra mannens hus, da skal tyven, om han finnes, gi dobbelt igjen.

8 Men finnes ikke tyven, da skal husets eier føres frem for Gud*, forat det kan avgjøres om han ikke har forgrepet sig på sin næstes eiendom. / {* se 2MO 21, 6.}

9 Hver gang det gjelder svikefull adferd med gods, enten det er en okse eller et asen eller et får eller klær eller i det hele noget som er kommet bort, og så en sier: her er det, da skal saken mellem de to komme frem for Gud*; den som Gud dømmer skyldig, han skal gi sin næste dobbelt igjen. / {* se 2MO 22, 8.}

10 Når nogen gir sin næste et asen eller en okse eller et får eller i det hele noget husdyr å ta vare på, og det dør eller kommer til skade eller røves uten at nogen ser det,

11 da skal ed ved Herren skille mellem dem og avgjøre om han ikke har forgrepet sig på sin næstes eiendom, og eieren skal ta eden for god, og den andre skal ikke gi noget vederlag.

12 Men blir det stjålet fra ham, da skal han gi dets eier vederlag.

13 Blir det revet ihjel, da skal han føre det frem til bevis; han skal ikke gi vederlag for det som er revet ihjel.

14 Når nogen låner et dyr av sin næste, og det kommer til skade eller dør, og dets eier ikke er til stede, da skal han gi full bot.

15 Men dersom eieren er til stede, da skal han ikke gi vederlag; dersom det er leiet, går det inn i leien.

16 Når nogen forfører en jomfru som ikke er trolovet, og ligger hos henne, da skal han gi festegave for henne og ta henne til hustru.

17 Dersom faren ikke vil la ham få henne, da skal han gi så meget i pengebøter som en pleier å gi i festegave for en jomfru.

18 En trollkvinne skal du ikke la leve

19 Enhver som blander sig med fe, skal visselig late livet.

20 Den som ofrer til avgudene og ikke til Herren alene, skal være forbannet.

21 En fremmed skal du ikke plage og ikke undertrykke; for I har selv vært fremmede i Egyptens land.

22 I skal ikke plage nogen enke eller farløs;

23 dersom du plager dem, og de roper til mig, skal jeg visselig høre deres rop,

24 og min vrede skal optendes, og jeg skal slå eder ihjel med sverdet, og eders hustruer skal bli enker og eders barn farløse.

25 Dersom du låner penger til nogen av mitt folk, til den fattige som bor hos dig, da skal du ikke være imot ham som en ågerkar; I skal ikke kreve renter av ham.

26 Dersom du tar din næstes kappe i pant, skal du gi ham den igjen før solen går ned;

27 for den er det eneste dekke han har, det er den han skal klæ sitt legeme med; hvad skal han ellers ligge i? Og når han roper til mig, vil jeg høre; for jeg er barmhjertig.

28 Gud* skal du ikke spotte, og en høvding blandt ditt folk skal du ikke banne. / {* se 2MO 21, 6.}

29 Av alt det som fyller din lade, og som flyter av din vinperse, skal du ikke dryge med å gi mig. Den førstefødte av dine sønner skal du gi mig.

30 Det samme skal du gjøre med ditt storfe og ditt småfe; syv dager skal det være hos moren; den åttende dag skal du gi mig det.

31 I skal være hellige mennesker for mig; I skal ikke ete kjøtt av ihjelrevne dyr som I finner på marken; I skal kaste det for hundene.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 9222

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

9222. And a prince in thy people thou shall not execrate. That this signifies that neither are the doctrines of truth to be blasphemed, is evident from the signification of “a prince,” as being the primary truths of the church (see n. 5044); from the signification of “a people,” as being those who are in truths of doctrine (n. 1259, 1260, 2928, 3295, 3581, 7207); and from the signification of “execrating,” as being to blaspheme. How closely these things are connected, is evident from the internal sense; for by “not to curse God” is signified not to blaspheme truth Divine, and by “not to execrate a prince” is signified not to blaspheme the doctrine of truth. Truth Divine is the Word, and the doctrine of the church is the truth thence derived. A few words may be said about the blaspheming of truth Divine. Truth Divine is the Word, and is doctrine from the Word. Those blaspheme who at heart deny these, even though with the mouth they may praise the Word, and preach it. The blasphemy is hidden in the denial, and it emerges when they are left by themselves, especially in the other life; for there hearts speak, after outward things have been removed.

[2] Those who blaspheme, that is, deny the Word, are unable to receive anything of the truth and good of faith; for the Word teaches the existence of the Lord, of heaven and hell, of the life after death, of faith and charity, and of many other things, which without the Word, that is, without revelation, would be quite unknown (n. 8944); and therefore those who deny the Word cannot receive anything of what the Word teaches; for when they either read or hear it, a negative attitude presents itself, which either extinguishes the truth, or turns it into falsity.

[3] Wherefore the very first thing with the man of the church is to believe the Word; and this is the chief thing with him who is in the truth of faith and the good of charity. But with those who are in the evils of the love of self and of the world, the chief thing is not to believe the Word, for they reject it the moment they think about it, and likewise blaspheme it. If a man were to see the magnitude and the nature of the blasphemies against the Word that exist with those who are in the evils of these loves, he would be horrified. While the man himself is in the world he is not aware of this, because these blasphemies are hidden behind the ideas of that active thought which with men passes into speech. Nevertheless they are revealed in the other life, and appear horrible.

[4] Blasphemies are of two kinds; there are those which come forth from the understanding and not at the same time from the will; and those which come forth from the will through the understanding. It is these latter blasphemies which are so horrible; but not the former. Those which come forth from the will through the understanding are from evil of life; but those which come forth from the understanding only, and not at the same time from the will, are from falsity of doctrine, or from the fallacies of the external senses, which deceive a man who is held fast in ignorance. These things have been said in order that it may be known how the case is with the blaspheming of truth Divine, that is, of the Word and its derivative doctrine, which is signified by “cursing God and execrating a prince of the people.”

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.