Bible

 

2 Mosebok 15

Studie

   

1 Da sang Moses og Israels barn denne sang for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet.

2 Herren er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse; han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil ophøie ham.

3 Herren er en stridsmann, Herren er hans navn.

4 Faraos vogner og hans hær kastet han i havet, og hans utvalgte vognkjempere druknet i det øde Hav.

5 Avgrunner skjulte dem, de sank som sten i dype vann.

6 Din høire hånd, Herre, er herliggjort i kraft, din høire hånd, Herre, knuser fiender.

7 Og i din høihets velde slår du dine motstandere ned; du slipper din vrede løs, den fortærer dem som strå.

8 Og ved ditt åndepust hopet vannene sig sammen, bølgene stod som voller, dype vann stivnet i havets hjerte.

9 Fienden sa: Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem, jeg vil dele ut hærfang, jeg vil mette min sjel med dem; jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal utrydde dem.

10 Du blåste med din ånde, havet skjulte dem; de sank som bly i de veldige vann.

11 Herre, hvem er som du blandt gudene? Hvem er som du herliggjort i hellighet, forferdelig å love, underfull i gjerning?

12 Du rakte ut din høire hånd, jorden slukte dem.

13 Du fører ved din miskunnhet det folk som du forløste; du leder dem ved din kraft til din hellige bolig.

14 Folkene hører det, de skjelver; angst griper dem som bor i Filisterland.

15 Da forferdes Edoms stammefyrster, redsel griper Moabs høvdinger, alle Kana'ans innbyggere forgår av angst.

16 Forferdelse og redsel faller over dem, ved din arms velde blir de målløse som sten, mens ditt folk drar frem, Herre, mens det folk drar frem som du har vunnet dig.

17 Du fører dem inn og planter dem på din arvs berg, det sted du har skapt dig til bolig, Herre, den helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt.

18 Herren skal være konge i all evighet.

19 For da Faraos hester med hans vogner og menn for ut i havet, da lot Herren havets vann vende tilbake over dem, mens Israels barn gikk på det tørre midt igjennem havet.

20 Og profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i sin hånd, og alle kvinnene gikk efter henne med trommer og dans.

21 Og Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet.

22 Så lot Moses Israel bryte op fra det øde Hav, og de drog ut i ørkenen Sur; og tre dager drog de frem i ørkenen uten å finne vann.

23 kom de til Mara; men de kunde ikke drikke vannet i Mara fordi det var beskt; derfor blev stedet kalt Mara*. / {* beskhet.}

24 Da knurret folket mot Moses og sa: Hvad skal vi drikke?

25 Og han ropte til Herren, og Herren viste ham et tre; det kastet han i vannet, og vannet blev godt. Der satte han dem lov og rett, og der prøvde han dem;

26 og han sa: Dersom du hørerHerren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øine, og gir akt på hans bud, og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på dig nogen av de sykdommer som jeg la på egypterne; for jeg er Herren, din læge.

27 kom de til Elim; der var tolv vannkilder og sytti palmetrær; og de slo leir der ved vannet.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 1928

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

1928. By the fountain in the way to Shur. That this signifies that that truth was from those things which proceed from memory-knowledges, is evident from the signification of a “fountain,” also of a “way,” and likewise of “Shur.” A “fountain,” as before said, signifies truth. A “way” signifies that which leads to truth and which proceeds from truth (as before shown, n. 627 t “Shur” signifies such memory-knowledge as is still as it were in the wilderness, that is, which has not yet attained to life. Truths that come from memory-knowledges are said to attain to life, when they join or associate themselves with the truths into which flows the celestial of love, for the very life of truth comes thence. There are conjunctions of actual things, thus of truths, like those of the societies in heaven, to which also they correspond; for a man as to his interiors is a kind of little heaven. The actual things, or truths, that have not been conjoined in accordance with the form of the heavenly societies, have not yet attained to life; for before this the celestial of love from the Lord cannot flow in with adaptation. They first receive life when the form is similar on both sides, or when the man’s little heaven is a correspondent image of the Grand Heaven; previous to this, no one can be called a heavenly man.

[2] The Lord, who was to govern the universal heaven from Himself, did when in the world reduce the truths and goods in His external man, or in His Human Essence, into such order; but as He perceived that His rational that was first conceived was not of this character (as said above, verses 4 and 5), He thought out the cause, and perceived that the natural truths that sprung from memory-knowledges had not as yet attained to life, that is, were not as yet reduced into that heavenly order. And besides, the truths of faith have no life at all, unless the man lives in charity, for all the truths of faith flow from charity and are in charity; and when they are in charity and from charity, then they have life. In charity there is life, but never in truths apart from charity.

[3] That “Shur” signifies memory-knowledge that has not yet attained to life, is evident from its meaning, for Shur was a wilderness not far from the Red Sea, thus toward Egypt, as is evident in Moses:

Moses made Israel to journey from the Red Sea, and they went out into the wilderness of Shur; and they went three days in the wilderness, and found no water (Exodus 15:22).

That it was toward Egypt is evident also in Moses, where the posterity of Ishmael are spoken of:

They dwelt from Havilah unto Shur, that is toward the faces of Egypt (Genesis 25:18).

Also in Samuel:

Saul smote Amalek from Havilah, as thou comest to Shur, that is toward the faces of Egypt (1 Samuel 15:7).

And again:

David made a raid against the Geshurite, and the Gizrite, and the Amalekite, for they were the inhabitants of the land who were of old, as thou goest to Shur, even to the land of Egypt (1 Samuel 27:8).

From these passages it may be seen that by “Shur” is signified the first memory-knowledge, and in fact such as is still in the wilderness, or that is not as yet conjoined with the rest in accordance with the order of heavenly association; for by “Egypt,” before which it was, is signified memory-knowledge in every sense as before shown, n. 1164, 1165, 1186, 1462).

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.